Julekalender #7 Bronseheltene

Da de dro til OL i Berlin for 80 år siden, var de redde for å dumme seg ut. I stedet gjorde de den mest forbløffende innsats noe norsk fotballag noensinne har gjort. Dette er historien om Bronselaget. 

Tekst Øyvind Steen Jensen

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

 

Året er 1936. Norge har tenkt å delta i fotballturneringen i OL i Berlin, men det ser ikke bra ut. Landslaget har tapt hjemme mot Sveits og borte mot Sverige, særlig hjemmetapet mot Sveits var sviende. Pressen er negativ. Det er ingen vits i å dra til Berlin med dette elendige laget, er omkvedet.

Landslagssjefen heter Asbjørn Halvorsen. Han er liten av vekst, men har et ganske stort hode. Ligner litt på Napoleon i grunnen, i dobbelt forstand. Han har samlet all makt i norsk fotball i sine hender. Han sitter i UK (uttakningskomiteen) sammen med et par andre, men det er Halvorsen som tar ut laget. Trener laget. Og styrer hele NFF.

Så har han da også en eksepsjonell merittliste som fotballmenneske. Han debuterte på A-laget til Sarpsborg da han var 16 år og var kaptein året etter. Da ble Sarpsborg Norgesmester etter å ha utklasset Brann i finalen. Asbjørn Halvorsen tok imot pokalen på lagets vegne, selv om han bare var halvparten så høy og halvparten så gammel som de andre. Han rakk å spille 19 landskamper også, før han dro til Tyskland da han var 23 år gammel.

Han dro først og fremst for å drive forretninger, men han spilte fotball også, for Hamburger Sport-Verein. Her vant han en drøss med regionale og to nasjonale mesterskap og var etter sigende så god at han kunne blitt kaptein på det tyske landslaget dersom han hadde skiftet statsborgerskap. Det ville han imidlertid ikke. Han likte ikke nazistene og dro hjem til Norge da de kom til makten i Tyskland i 1933.

I Norge ble han først trener i sin gamle klubb Sarpsborg FK, før han etter kort tid hadde inntatt alle sentrale posisjoner i NFF.

Halvorsen var med i OL i Antwerpen i 1920, der Norge vant 3-1 over England. Halvorsen har aldri glemt den opplevelsen. Han har lyst til å oppleve det samme igjen. Det er derfor han insisterer på at Norge skal delta i Berlin.

Bronselaget ble behørig hyllet etter hjemkomsten. Her fra banketten på Bristol Hotell i Oslo. Fra venstre: Frithjof Ulleberg, Fredrik Horn og Arne Brustad.

Større enn VM
OL er den største og viktigste turneringen i internasjonal landslagsfotball på denne tiden. Noe EM finnes ikke, VM er så vidt i gang, men har ikke opparbeidet noen status. I Uruguay i 1930 var ingen av de europeiske stormaktene med. De få europeiske lagene som deltok, reiste sjøveien, i et skip som het Conte Verde og som brukte tre uker fra Marseille til Montevideo. Spillerne spiste godt og drakk godt og da de omsider kom fram, hadde de lagt på seg fem kilo i gjennomsnitt.

Fire år senere var det like ille i Italia, der fascistlederen Mussolini bestemte hvem som skulle vinne.

OL-turneringen i fotball har lange tradisjoner og er godt innarbeidet. I Berlin deltar det lag fra alle kontinenter. Fotballstormaktene Italia og Tyskland er på plass, med lag av ypperste klasse. Vittorio Pozzo trener alle italienske lag, både proffer og amatører, og mener at det amatørlaget han mønstrer i Berlin er like sterkt som laget som vant VM på hjemmebane to år tidligere. Tyskerne stiller også med et toppet og bunnsolid lag. Ønsket om å ta fotballgull i OL på hjemmebane er grenseløst.

Norsk fotball har hatt to gullaldre – den første i forbindelse med OL i Antwerpen i 1920, da Gunnar Andersen fra Lyn var den store spilleren, men fikk godt følge av Per Schou fra Lyn (eks Odd), Kaare Engebretsen fra Mercantile, Einar «Jeja» Gundersen fra Odd og Asbjørn Halvorsen selv. En gullalder nummer to fulgte på slutten av 1920-tallet, da Norge ble nordiske mestere for første gang. Da var Alexander Olsen fra Brann den store playmakeren og Jørgen Juve fra Lyn en forbløffende scoringsmaskin.

Nå drømmer Halvorsen om en tredje gullalder og ny olympisk heder. Men da må han gjøre noe med laget. Det må en foryngelse til, noen av de gamle sliterne må ut, de holder rett og slett ikke mål lenger.

Bråk i Bergen
Som person er han nokså autoritær, men han har en mild side også. Den kommer fram i ham nå. Han synes det gjør vondt å vrake trofaste bærebjelker på landslaget umiddelbart før OL. Men den skrale vårsesongen har overbevist ham om at det ikke er noen vei tilbake. Han er nødt til å gjøre noe.

Fem spillere holder mål, slik Halvorsen ser det. Jørgen Juve (Lyn) vil være med igjen, det er Halvorsen glad for. Men han vet ikke helt hvor han skal bruke ham. Juve kan spille både senterforward og senterhalf, back også for den saks skyld. Men han skal spille sentralt i Berlin, enten i forsvar eller i angrep. For øvrig har han to backer som er gode nok – Nils Eriksen fra Odd og Øivind Holmsen fra Lyn. Og to angripere av ypperste klasse: Indreløperen Reidar Kvammen fra Viking og vingen Arne Brustad fra Lyn. Henry «Tippen» Johansen fra Vålerenga skal trolig stå i mål, skjønt han holder døra på gløtt for Håkon Gundersen fra Frigg.

Det betyr at fem eller seks plasser er ledige. Halvorsen er nokså usikker på hvilke spillere som skal inn og fylle disse plassene. Men han vet hvem som skal ut. Brann-gutten Kjeld Kjos, kjent for sin store arbeidskapasitet og sitt høye hårfeste, er en av dem, til tross for at han har spilt 24 landskamper og bare mangler én på den ettertraktede gullklokka.

I Bergen blir det stor oppstandelse. Brann-supporterne kaller det en sammensvergelse, intet mindre, og igangsetter en innsamlingsaksjon som innebærer at Kjos får sin klokke. Den bærer han i alle år siden med en sjelden stolthet, all den stund den er uttrykk for støtte og sympati fra en hel by.

I hvert fall fra en halv by. Bergen er noe delt i denne perioden. Brann, som har vært det suverene laget i Bergen siden tidenes morgen, er i ferd med å bli detronisert av en liten klubb med det merkelige navnet Hardy. Hardy har base i Årstad og Nygård, nærmere bestemt i et kvartal som heter Gyldenpris og kalles «Blodbyen» på grunn av alle de dyprøde husene.

Hardy feide som en frisk vind inn i norsk toppfotball tidlig på 1930-tallet og utfordrer nå de aller beste. Laget er i hvert fall bedre enn Brann, og for Brann-supporterne er det dobbelt forsmedelig at klubbens eneste landslagsspiller blir vraket, mens det blir gjort plass til opptil flere fra Hardy.

Den tyske fører Adolf Hitler og de andre nazi-toppene Joseph Goebbels, Hermann Göring og Rudolf Hess var på plass. For dem var bare seier godt nok.

Spillernes moralske kvalifikasjoner
Asbjørn Halvorsen og de øvrige medlemmene av landslagsledelsen er ikke bare opptatt av hvor gode spillerne er til å spille fotball. Rent personlige egenskaper spiller også inn. Halvorsen prøver å gi noen begrunnelser for dette, men lykkes ikke helt. Det blir litt ullent. Han snakker om «moralske kvalifikasjoner». Det handler om samhold og kameratskap, sier han. Om en for alle og alle for en. Og det handler om evne til å tåle press og vokse med oppgavene.

Han er fortsatt i villrede om hvilke spillere som er i besittelse av disse «moralske» kvalifikasjonene, men det skal med tid og stunder vise seg at to av dem kommer fra Hardy.

For å rydde opp i virvaret, og bygge opp en ny stamme, blir det avtalt en ekstralandskamp mot Sverige 25. juli 1936, som en generalprøve før OL for begge lag og en siste mulighet for den norske landslagsledelsen til å finne den riktige miksen av spillere. Kampen, utenom terminlisten, skal også bidra til å skaffe penger til reisen og oppholdet i Berlin. Norges Olympiske Komite har nemlig gitt klar beskjed om at den ikke har råd til å sende et helt fotballag til lekene. Det må Fotballforbundet bekoste selv. Om ekstrakampen mot Sverige trekker fulle hus, vil NFF ha finansiert OL-turen.

Mange av spillerne i denne troppen blir hentet opp fra B-landslaget som spilte mot Sverige i Halden litt tidligere på året. Det norske laget tapte kampen, men UK må likevel ha fanget opp noen positive signaler. Ganske mange positive signaler. Hele fem spillere fra dette laget blir nå kjørt rett inn i A-landslagstroppen. Det dreier seg om de to halfene Frithjof Ulleberg fra Lyn og Rolf Holmberg fra Odd, samt backen Fredrik Horn fra Lyn, høyrevingen Odd Frantzen fra Hardy og indreløperen Magnar Isaksen fra Lyn.

Asbjørn Halvorsen har på dette tidspunkt bestemt seg for å bruke Juve som senterforward. Men dagen før avreise til Stockholm tikker det inn et kjedelig forfall til NFF. Luis de Bretteville fra Lyn, mannen som er tiltenkt rollen som senterhalf, må melde forfall på grunn av arbeidssituasjonen. Dermed må Juve trekkes ned på denne plassen. Alf Martinsen, som bare går under navnet «Kaka» fordi han er så glad i søtsaker, blir ny senterforward. Kaka spiller nå for Lillestrøm og blir faktisk LSKs første landslagsspiller. Han har tidligere spilt for AIF-klubben Lillestrøm Fram og har spilt 21 kamper på det såkalte AIF-landslaget. Det var uforenelig med spill på A-landslaget. Nå er han i LSK, dermed er han klar.

Halvorsen velger Håkon Gundersen fra Frigg som keeper i denne siste oppkjøringskampen. Laget blir dermed seende slik ut: Håkon Gundersen, Frigg – Nils Eriksen, Odd; Øivind Holmsen, Lyn – Frithjof Ulleberg, Lyn; Jørgen Juve, Lyn; Rolf Holmberg, Odd – Sverre Hansen, Fram; Reidar Kvammen, Viking; Alf Martinsen, Lillestrøm; Magnar Isaksen, Lyn; Arne Brustad, Lyn. Gundersen, Ulleberg, Holmberg, Martinsen og Isaksen er debutanter. Det har klikket for Halvorsen, konkluderer «Sportsmanden».

Kristian Henriksen i aksjon under VM-kampen mot Italia i Marseille i 1938, da Norge tapte etter å ha blitt bortdømt. Nils Eriksen med ryggen til.

Forbløffende Lyn-dominans
Hele fem av spillerne kommer altså fra Lyn, seks hvis vi tar med reserven Fredrik Horn. Dersom de Bretteville ikke hadde måttet melde avbud, hadde antallet vært oppe i sju. Dette er ganske underlig, ettersom aristokraten fra Oslo ikke er periodens beste lag. Lyn står sterkt regionalt og vinner kretsmesterskapene i 1930, 1935, 1936 og 1937, men går aldri til topps nasjonalt. Der er det Mjøndalen og Fredrikstad som dominerer. Mjøndalen var det store laget tidlig på 1930-tallet, med tanksenteren Einar «Gubbe» Andersen som frontfigur. «Gubbe» fikk riktignok noen landskamper på slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-tallet, men sliter åpenbart med UKs tillit. Kanskje han ikke er moralsk nok, han er i hvert fall nokså tørst. Heller ikke de andre spillerne fra dette robuste MIF-laget går hjem hos UK, en skjebne de deler med alle de sterke spillerne fra Fredrikstad.

Pressen nøler ikke med å påpeke dette paradokset. Det blir ikke spart på kruttet. I Østfold og Buskerud mener man at Asbjørn Halvorsen må ha fått solstikk. Han er riktignok kortvokst, men har til gjengjeld et usedvanlig stort hode. Dette bruker han ikke til å tenke med, men det eksponerer ham for mye sol.

At såpass mange spillere er fra samme lag, har selvfølgelig også noe positivt ved seg. Spillerne kjenner hverandre, det blir nesten som et klubblag i landslagsdrakt. Samspillet sitter, kjemien mellom spillerne likeså. Halvorsen påpeker også at en av grunnene til at Lyn ikke når helt opp i de nasjonale mesterskapene, er den belastningen det innebærer at spillerne har såpass tunge representasjonsoppgaver.

Samtidig er det et ugjendrivelig faktum at en del av Lyns spillere er bedre på landslaget enn på klubblaget. Det gjelder lagets nestor og kaptein Jørgen Juve. Og det gjelder den fotrappe, teknisk eminente vingen Arne Brustad. Han har en tendens til å gå sur på klubblaget. Under Halvorsens strenge regime får han ingen anledning til det.

Fotballforbundet bestemmer seg for at laget skal prøve seg mot… Mjøndalen før avreise Stockholm. Det blir en kamp med ekstremt mye prestisje, i hvert fall fra Mjøndalens side. De spiller som gjelder det livet og slår landslaget med 1-0. Gubbe scorer målet, selvfølgelig.

Landslagsledelsen har problemer igjen. Hvorfor kan dere ikke like godt sende Mjøndalens lag til Stockholm, spør pressen. Men UK står på sitt. Asbjørn Halvorsen har en linje i sitt arbeid, sier han. En langsiktig plan. Det er ikke snakk om å gi etter for værhaner og bedrevitere.

Bronselagets fødsel
Det er en nederlagsdømt norsk gjeng som drar til Stockholm for sin olympiske generalprøve den 25. juli. Men på toget tar Halvorsen ordet. Han snakker på sin lune måte og holder et kåseri om moderne fotball og om det som kreves og forlanges av hver enkelt spiller. Det blir tegnet opp både forsvars- og angrepsdiagrammer som blir livlig diskutert. Han avslutter kåseriet med å si at de spillerne som nå er tatt ut, og befinner seg på akkurat dette toget, har de beste forutsetninger for å spille den moderne fotballen som tiden krever.

Norge slår Sverige med 4-3 etter å ha ledet 4-1. Laget spiller strålende fotball. Bronselaget er født.

Det er Kvammens store kamp, han lager tre av de fire norske målene. Det som ellers prenter seg inn i erindringen, er en liten episode knyttet til reserven Fredrik Horn. På stillingen 4-1 blir Øivind Holmsen skadet og må skiftes ut. Dermed får Horn sjansen. Man skulle kanskje tro at debutanten var tynget av nerver, men det er «Fingen» ikke. Han løper scenevant ut på banen som om han var sammen med guttene på løkken, som det heter der han kommer fra. Mens han ivrig mønstrer troppene, klapper han i hendene og roper: «Samling karer, vi skal slå dem!»

Resten av spillerne føler seg oppildnet av Fingens hei-på-deg-humør. Og han får sin belønning. Han blir med til Berlin.

Det er stor lettelse i den norske leiren etter kampen. Dette laget reiser ikke til Berlin som slakt. Det er et lag med talent og muligheter. Fotballpresidenten Bjarne Gulbrandsen holder takketale.

«Seieren i dag», sier han, «betyr mye for norsk fotball, og publikum vil få igjen troen på oss».

De 17 utvalgte
Uttakningskomiteen bestemmer seg for at det skal spilles nok en kamp mot Mjøndalen før avreise til Berlin, ikke ment som noe revansjeoppgjør, men som et siste ledd i oppkjøringen mot OL. Kampen ender denne gangen 2-2.

Dermed er laget klar for det store eventyret. Norge skal i henhold til statuttene melde inn 22 spillere til FIFA i forbindelse med olympiaden. Men bare 17 blir med på reisen. De fem resterende er hjemmeværende reserver. Disse fem er keeperen Sverre Kvammen fra Viking (bror av Reidar Kvammen), samt Rolf Johannessen fra Fredrikstad, Kjeld Kjos fra Brann, Birger Pedersen fra Hardy og Peter Svennungsen fra Odd.

Med som ledere er foruten Asbjørn Halvorsen også NFFs president Bjarne Gulbrandsen, visepresident Harald Evensen og NFFs styremedlem Axel W. Floer, samt Håkon Lilleby og Jeja Gundersen som medlemmer av UK.

Én mann må nevnes spesielt, en pressemann. P. Chr. Andersen er først og fremst skrivende journalist, først i Social-Demokraten, siden i Aftenposten. Tilfeldigheter skulle imidlertid komme til å introdusere ham for nye oppgaver – i radioen. Et kringkastingsselskap fikk i 1926 gjennomført overføringen av en fotballandskamp – oppgjøret mellom Norge og Polen i Fredrikstad, men reporteren Einar Disen overlot allerede etter to kamper mikrofonen til Andersen. Dermed hadde norsk idrett fått sin første store radiopersonlighet. I denne funksjonen drar han til Berlin for å kommentere Norges kamper. Innsatsen skal gjøre ham like berømt som spillerne ute på banen.

Gamle argumenter
Det raser en spillestildebatt i norsk fotball på denne tiden, akkurat som når Egil Olsen blir norsk landslagssjef drøyt 50 år etterpå. Drillo drar i gang en spillestildebatt som handler om hvorvidt man skal spille en «gjennombruddshissig» eller «besittelsesorientert» fotball, eller fremoverfotball kontra bakoverfotball, som han kaller det i sin vulgærargumentasjon. Det er liten tvil om hva Drillo vil. Han vil fremover. Og da dette gir resultater, fastslår det fotballinteresserte Norge at Drillo har revolusjonert fotballen, intet mindre. Det er uklart hva slags revolusjon de hadde i tankene, det kan ha vært den russiske.

Nøyaktig den samme diskusjonen skapte nemlig like høye bølger i norsk fotball på Lenins tid. Odd-stilen sto mot Brann-stilen. Odd slo ballen høyt og langt, Brann spilte kort langs bakken.

Jørgen Juve, en stor skribent, i hvert fall når det gjaldt kvantitet, skriver en del om dette i en bok med den ambisiøse tittelen Alt om fotball. Han skriver: «Mens vår gamle metode, både landslagets og Odds, gikk ut på det innbitte fremoverjag, med lange baller til vingene, med utpreget bruk av kraften og farten, virket Branns stil uanstrengt, elegant, av og til nesten fremmedartet; det var som en fremmed nasjon var i aktivitet. Det var i alle fall tydelig at disse vestlendingene la for dagen en ny oppfatning av spillet, basert på short-passing, som vi alle følte vi burde dra nytte av.»

Synspunktene Juve gir uttrykk for, er ivaretatt på Bronselaget. Teknikere som Kvammen og Brustad, delvis også Fritjof Ulleberg og Odd Frantzen, sørger for at impulsene fra Brann-stilen blir videreført. Men i en symbiose med «det kraftfulle fremoverjag», personifisert ved Nils Eriksen, Rolf Holmberg, Øivind Holmsen og Jørgen Juve selv.

Kledd for suksess
Spillerne som kommer gjennom nåløyet og blir tatt ut i OL-troppen, får beskjed over telefon fra Asbjørn Halvorsen. Det første de skal gjøre, er å innfinne seg i en klesforretning i Grøndalsleiret for å prøve reiseantrekket. Alt går rolig for seg inntil de blir pålagt å sette en hatt på hodet. Gutta har ikke noe imot hatter i sin alminnelighet, men liker ikke denne. Det er snakk om noen flate utdaterte stråhatter av en type jålebukker og dandyer hadde brukt noen tiår tidligere. Det kommer faktisk en del protester, til Asbjørn Halvorsens grenseløse irritasjon. Enten tar de på seg hatten, eller så kan de holde seg hjemme, er den krystallklare beskjeden fra ham. Siden blir disse spesielle hattene ikke så lite av et varemerke for den norske fotballtroppen i Berlin.

Reisen går med tog gjennom Sverige, med ferge Trälleborg-Sassnitz og videre med tog til Berlin. Den norske delegasjonen kommer med et spesialoppsatt ekstratog fra Sassnitz fredag kveld 31. juli, det er i siste liten. Allerede neste dag klokken 15.00 er det innmarsj på Olympiastadion i forbindelse med lekenes offisielle åpning.

Åpningsseremonien er storslått og tar pusten fra de norske spillerne. De nyter det pompøse skuespillet uten å tenke så veldig på Hitlers regime og de underliggende hensikter nazistene måtte ha. Krigen og dens redsler er det ingen som vet noe om. De er unge, de elsker fotball og de vet, i likhet med resten av verden, ingenting om det som skal komme.

Like etter åpningsseremonien blir det sluppet tusenvis av duer mot himmelen. En av dem slipper i farten et «visittkort» som treffer en norsk stråhatt – hatten til Nils Eriksen. Han er, som så mange andre fotballspillere, overtroisk og tolker det som et positivt varsel om det som skal komme senere i mesterskapet.

«Vi vinner guttær, vent og se. Vi skal opp på Ærestribunen i disse lekene. Jeg bare vet det», sier han.

Den olympiske fotballturneringen i 1936 er satt opp etter et nytt system. De 16 påmeldte lagene er delt inn i en A- og en B-pulje – med de antatt sterkeste lagene i pulje A. Det er viktig å bli seedet blant de åtte beste, hvis ikke risikerer man knallhard motstand allerede i første kamp. Etter den skuffende vårsesongen gikk det rykter om at Norge ville havne i den svakeste seedingspuljen. Derfor er lettelsen stor da det viser seg at Norge blir plassert som nummer åtte, altså siste lag blant de antatt beste. Lag fra pulje A skal møte lag fra pulje B innledningsvis i turneringen. A-puljen består av følgende lag: Tyskland, Norge, Sverige, Italia, Peru, Østerrike, Ungarn og Storbritannia. I B-puljen er Finland, Egypt, Polen, Kina, Luxembourg, Tyrkia, Japan og USA.

Trekningen gir følgende oppsett:

Italia-USA
Peru-Finland
Japan-Sverige
Polen-Ungarn
Østerrike-Egypt
Tyskland-Luxembourg
Storbritannia-Kina
Norge-Tyrkia

Norsk kanonstart
Norge skal spille sin første kamp mot tyrkerne på Mommsenstadion den 3. august klokken 17.30. Norge stiller følgende lag: Henry Johansen, Fredrik Horn, Nils Eriksen, Frithjof Ulleberg, Jørgen Juve, Rolf Holmberg, Sverre Hansen, Reidar Kvammen, Alf Martinsen, Magnar Isaksen og Arne Brustad.

Horn starter fordi Holmsen er skadet. For øvrig gir laget seg selv, selv om Halvorsen er litt usikker om han skal bruke Sverre Hansen eller Odd Frantzen som høyreving. Han lander på Hansen, som har mest erfaring. Det er cirka 8000 tilskuere til stede på Mommsenstadion, et intimt og hyggelig anlegg, der de norske spillerne umiddelbart føler seg hjemme. Kampen går i duskregn og behagelig temperatur.

Ingen av lagene greier å ta noe grep om kampen til å begynne med, det er noe nervøst og avventende over spillet. Men man får tidlig en følelse av at dette er innenfor det norske lagets rekkevidde. Halvorsen har gitt uttrykk for at han frykter tyrkernes teknikk, deres spillestil er ganske latinsk. De er gode på små flater, men virker ikke spesielt godt organisert og mangler fremdrift. Kampen er rimelig jevnspilt i 1. omgang, selv om Norge er det beste laget. Ikke minst spiller nordmennene seg fram til en del sjanser, mens tyrkerne, en god del ballbesittelse til tross, virker merkelig tamme i angrep. I det 30. minutt kommer det første norske målet. Arne Brustad, som virker pigg og fokusert, gjør forarbeidet og Alf Martinsen setter ballen i mål.

Stemningen i pausen er avslappet, men skjerpet. Halvorsen gir sine direktiver med rolig, myndig røst. Det gjelder å øse på videre. Ingen må tro at løpet er kjørt, og ingen må bli defensive i tangegangen, formaner han.

Åtte minutter ut i 2. omgang scorer Norge sitt mål nummer to. Scoringen kommer etter klyngespill foran det tyrkiske målet, og denne gangen er rollefordelingen omvendt: Martinsen er nest sist på ballen, Brustad scorer målet.

Nå kan nordmennene slippe seg løs. Mål nummer tre, som punkterer kampen, kommer i det 25. minutt. Brustad og Isaksen kombinerer fikst før ballen havner hos den ustoppelige Martinsen. Den lille, litt tynnhårede mannen er stinn av selvtillit nå og sørger med et hardt og velplassert skudd for å øke ledelsen til 3-0.

Mål nummer fire kommer i den 35. minutt og er signert Reidar Kvammen. Han lobber ballen elegant over en utrusende tyrkisk keeper. 4-0.

Norge hadde fått en kanonstart på den olympiske fotballturneringen.

Tomålsscoreren Alf Martinsen er dagens mann. Han feirer med en kake og oppsummerer kampen slik:

– Tyrkerne var noen elegante herrer som spanderte tyrkiske sigaretter på oss, men de hadde nok aldri hørt om nordmennene som fotballnasjon, og trodde sikkert at de skulle slå oss. Da vi slo dem 4-0, var det en dårlig takk for sigarettene, men vi kunne ikke ta slike hensyn.

De øvrige resultatene i den innledende runden av den olympiske fotballturneringen er som følger:

Italia-USA 1-0
Peru-Finland 7-3
Japan-Sverige 3-2
Polen-Ungarn 3-0
Østerrike-Egypt 3-1
Tyskland-Luxembourg 9-0
Storbritannia-Kina 2-0
Sverige, med et lag som var antatt å være på høyde med Norge, presterer altså å tape for Japan. Det er den store overraskelsen, og det er en gedigen skuffelse for svenskene.
Kvartfinalene får følgende oppsett:
Italia-Japan
Tyskland-Norge
Polen-Storbritannia
Peru-Østerrike

En formidabel motstander
Norge skal møte hjemmefavoritten Tyskland, turneringens antatt sterkeste lag. En formidabel motstander i ethvert henseende, og særlig i en olympiade på tysk jord. Men kampen skal spilles først. Tyskland har alt å tape, Norge alt å vinne.

I kampen mot Tyrkia hadde fem av spillerne vært bra. De to nestorene, målvakten Tippen Johansen og senterhalfen Jørgen Juve, hadde gjort akkurat det som var forventet av dem. De viste vei. Tippen hadde vært trygg i alle sine inngripener, samtidig hadde han hadde dirigert og tatt styring. Han hadde ikke hatt spesielt mye å jobbe med, men virket solid de gangene han måtte tre i aksjon. Det samme med Juve. Han ble alltid bedre dess mer som sto på spill. Han hadde ikke imponert i oppkjøringen, men var akkurat der han skulle være nå. Fremover på banen hadde Alf Martinsen vært den store, positive overraskelsen. Lyn-duoen på venstresiden, Isaksen og Brustad, hadde også spilt seg godt opp etter en forsiktig start. Kvammen hadde mer å gå på, mens halfene Ulleberg og Holmberg, samt backen Nils Eriksen hadde gjort det man kunne forvente av dem. Fingen Horn skjøt hyppig, men fortrinnsvis hull i luften. Det er viktig at Holmsen kommer tilbake til kampen mot Tyskland.

Halvorsen er styrket i antagelsen om at Hansen burde byttes ut med Frantzen på høyrevingen i kampen mot Tyskland. Hansen var blitt i letteste laget selv mot tyrkerne, i kvartfinalen kom det til å bli enda mye verre. Frantzen virker dessuten så full av selvtillit og godt humør. Han har prikket inn formen i akkurat riktig øyeblikk og lar seg ikke imponere av noe eller noen. Det er kanskje en sjanse å ta å la en spiller debutere i en kvartfinale i OL mot Tyskland. Men Frantzen virker klar for oppgaven. Halvorsen vet at han kommer til å få kritikk hvis eksperimentet slår feil, men er likevel innstilt på å gi Odd Frantzen sjansen fra start.

Den tyske pressen gir Norge rosende omtale og våger ikke spå utfallet av neste kamp mellom Tyskland og Norge. Tyskerne har nedsablet Luxembourg med 9-0 i sin første kamp, men innser selv at det ikke var noen målestokk.

Kvartfinalen mellom Norge og Tyskland skal gå av stabelen på Poststadion den 7. august klokken 19.30.

Et ufattelig drama
Asbjørn Halvorsen går stille omkring inne i garderoben og gir taktiske råd mens han undersøker støvlene og knottene til hver enkelt. Like før de løper ut til de 54 000 tilskuerne, sier han bare:

«Vi forlanger ikke noe mer enn at dere gjør deres beste.»

Anlegget ligger nesten midt i Berlin og er nest størst av de tyske arenaene, etter Olympiastadion. Det er helt nødvendig på en dag som denne. Poststadion er utsolgt. Tyskerne har allerede høstet et hav av triumfer under de pågående lekene, men det er liten tvil om at en gullmedalje i fotball henger høyt.

Plutselig skjer det noe som ingen har forutsett. Der Führer, Adolf Hitler, dukker uanmeldt opp, sammen med sine nærmeste medarbeidere. Arrangøren får panikk. Tyske funksjonærer prøver fortvilet og forvirret å finne en anstendig plass for Hitler, Göring, Hess og Goebbels. Det ender med at de blir plassert nederst på pressetribunen.

Norge gjør de to nevnte forandringer. Ut med Horn, inn med Holmsen. Ut med Hansen, inn med Frantzen. Det gir følgende lagoppstilling: Henry Johansen, Nils Eriksen, Øivind Holmsen, Frithjof Ulleberg, Jørgen Juve, Rolf Holmberg, Odd Frantzen, Reidar Kvammen, Alf Martinsen, Magnar Isaksen og Arne Brustad.

For Tyskland starter disse: Jakob, Münzenberger, Ditgens, Gramlich, Goldbrunner, Bernard, Lehner, Siffling, Lenz, Urban og Siemetsreiter.

Kampen starter i et forrykende tempo. Tyskerne går rett i strupen på nordmennene, de ønsker å tvinge fram en scoring så snart som mulig, helst med en gang, slik at roen kan senke seg på banen og på tribunen. De tyske spillene har fått beskjed om at Hitler er på plass. Her handler det om å vinne, ingenting annet. En tysk seier er ikke bare et mål, det er et krav. Alt annet er en gedigen fiasko, noe rett og slett utenkelig.

De norske spillerne står imot stormløpene. Tippen Johansen, gammel og god, lar seg ikke bringe ut av fatning. Han har vært med på dette mange ganger før, ikke foran så mange mennesker, ikke med så mye på spill, men likevel. Han vet hva det dreier seg om. Det gjelder å beholde roen, ikke la seg rive med, ikke tenke for mye på kampens helt spesielle ramme og betydning. Tippen fokuserer på ball og bane. Dirigerer sine medspillere. Skyter i været på et høyt innlegg fra høyre, holder ballen i digre, trygge klyper. Det er godt å ha Tippen nå. Godt å ha en voksen kar mellom stengene.

Backene Nils Eriksen og Øivind Holmsen finner straks sine posisjoner. De er store, sterke karer, ingen tar dem på fysikken. Holmsen er dessuten den raskeste spilleren på banen, han er alltid den raskeste spilleren på banen, kunne like gjerne deltatt i lekene på 100 meter. Når tyskerne prøver å slå løpeballer til høyrevingen sin, blir han rett og slett gjort til latter. Det ser ut som om han står stille. Ingen har noensinne løpt fra Nils Eriksen på en fotballbane. De skal i hvert fall ikke gjøre det nå.

Jørgen Juve er konsentrert i alt han foretar seg. Dette er en kamp for ham. Han er alltid best i viktige kamper. Han har aldri vært med på noen som er større og viktigere enn denne. Nå flyter han på sin ekstreme rutine. Plasserer seg riktig, avskjærer alle gjennombruddspasninger. Er ikke så nøye på adressen på egne avleveringer, i hvert fall ikke til å begynne med, her gjelder det å få ballen unna, vinne tid, ikke pådra seg noe unødvendig baklengsmål tidlig i kampen. Tyskerne skal aldri få ro og selvtillit. Et tidlig mål for dem ville vippe kampen i deres favør, de er bedre mann for mann, får de selvtillit og trygghet i sine rekker, er kampen tapt.

De skal aldri få den tryggheten.

Juve er gammel spiss, kjenner spissens bevegelsesmønstre, kjenner spissens måte å tenke på, derfor er han på rett plass til rett tid. Hver eneste gang en sjanse er i ferd med å oppstå, er han der. Tyskerne river seg i håret. De kommer ingen vei mot denne kjempen.

Halfene Ulleberg og Holmberg er ferske på landslaget, men det kan ingen se. De spiller som om de aldri skulle gjort annet enn å spille landskamper for Norge mot Tyskland i OL. Ulleberg er stilspilleren. Han demper ballen på brystet og slår en klokkeren tversoverpasning på halvvolley til vingen på motsatt side – lagkameraten Arne Brustad. Holmberg er ikke like elegant, men en kraftspiller av rang. Han skyter også brystkassen fram, ikke for å dempe ballen, men for å blokkere veien fram for tyske spillere. De spretter bort som om de skulle ha løpt rett i betongveggen.

På høyresiden samarbeider Kvammen og Frantzen sensasjonelt godt. Frantzen debuterer midt i denne heksegryta, men det ser ikke ut til å hemme ham et sekund. Han har vestlendingens flegma, blir det sagt, ingenting bringer ham ut av fatning, han lar seg ikke imponere av noen eller noe. Det er det samme med Kvammen. Plutselig er han der han skal være, etter en litt blek forestilling mot Tyrkia. Tyskerne vet kanskje ikke helt hvor god han er, de konsentrerer oppmerksomheten om Martinsen, som var så god i kampen mot Tyrkia. Det gir Martinsen vanskelige arbeidsforhold, men gir handlingsrom for de fire andre i løperrekka.

Tyskernes lille, lyshårede Lenz har bare så vidt satt ballen i bevegelse før nordmennene faktisk tar grep om spillet. Det er norske angrep som preger de første minuttene. I det andre minutt har nordmennene sin første målsjanse etter en kombinasjon Kvammen-Frantzen-Kvammen-Isaksen-Martinsen, men Jacob når ballen i siste øyeblikk.

I det 7. minutt kommer det første målet. Holmberg bryter et tysk angrep og spiller ballen fremover til Frantzen. Ballen går til Kvammen, som lurer av en tysk forsvarsspiller. Pasningen går tvers over banen til Brustad, som når dødlinjen. Herfra sender han en utsøkt pasning til Isaksen, som scorer fra kloss hold.

Norge leder 1-0.

Scoringen er en kalddusj for det tyske hjemmepublikummet. De tyske spillerne blir febrilske og spiller i et oppjaget tempo. En av spissene skyter himmelhøyt over fra en håpløs posisjon.

Nordmennene har fått en ro over spillet sitt som gjør dem i stand til å spille seg fram til flere sjanser. I den 19. minutt spiller det norske laget seg pent fremover og avslutter med et godt skudd som blir reddet av Jacob. Deretter kombinerer Isaksen, Martinsen og Kvammen fint. Kvammen avslutter med et skudd helt borte ved stangen. Jacob når ballen med fingertuppene i siste øyeblikk.

Resten av omgangen bølger kampen fram og tilbake. Tyskerne kjemper desperat for utligning. Men det er noe oppjaget over deres spill. Selv om Norge er i føringen, blir de ikke liggende lavt og avventende på egen banehalvdel. De fortsetter å angripe så snart anledningen byr seg og spiller seg fram til flere farligheter.

Ulidelig spennende
Selvtilliten begynner å bre seg i laget, nordmennene spiller med myndighet og ro. Kvammen blir skadet og bytter plass med Frantzen, i og med at det ikke er lov til å bytte inn spillere, må han holde ut. Tanken er at han skal få være mer i fred ute på vingen, men det motsatte skjer. Han blir bare mer involvert i spillet, biter tennene sammen, den helt spesielle rammen rundt kampen gjør at han glemmer smertene. De lange tversoverpasningene hans etter effektive kroppsfinter skaper ofte uro i det tyske forsvaret.

Norge går til pause med en sensasjonell ledelse. Men kan det holde i 45 minutter til? Det er det ingen som innerst inne tror.

2. omgang blir ulidelig spennende. Norges lag spiller for å holde målet rent, men angriper massivt når sjansen byr seg. Det er sannsynligvis helt utslagsgivende. En defensiv og forsiktig tankegang ville ha straffet seg i denne fortettede atmosfæren, der tyskerne jager utligning.

Omgangen byr på en rekke kritiske situasjoner foran begge mål. Det tyske publikummet oppmuntrer sine spillere. Nordmennene får til fulle føle ulempen ved å spille på bortebane. Det skal utlignes for enhver pris. Tyskerne presser etter hvert ekstremt høyt, det åpner for norske kontringer. Skal det ende 1-0? Det tyske publikummet jager sine favoritter fram i sluttminuttene, for å oppnå kvitteringer og ekstraomganger. Da smeller det motsatt vei. Norge øker til 2-0.

Angrepet starter hos Ulleberg, som slår en markkryper fram til Frantzen. Han slår videre til Kvammen. Viking-spilleren går opp på høyresiden, uten at backen tør å sette inn en takling, han er blitt lurt så mange ganger. Kvammen slår en genial stikker til Martinsen, som lynsnart oppfatter at han kan bli stengt og at Isaksen er i bedre posisjon. Han mottar ballen i halvsprett og legger den perfekt til rette for Isaksen, som dunker den i goalen.

Oppe på pressetribunen går P. Chr. Andersen amok. To av kollegene hans, Arne Skouen og Hjalmar Johansen, må tviholde på ham for at han ikke skal bite i stykker ledninger og trampe i stykker utstyr. Han er i sin egen verden, hinsides all fornuft. Han bare brøler. «Ahhhh vi leder! Vi leder 2-0! Frantzen til Martinsen, Martinsen fullstendig…øh…øh…. Pent plassert, men passer likevel til Isaksen, som netter!»

Norge leder 2-0 og Magnar Isaksen, en av lagets mest ukjente spillere, mannen som provoserte alle i Østfold og Buskerud ved at han i det hele tatt ble tatt ut, har scoret begge målene. Stadionuret viser 38 minutter spilt av 2. omgang. Norge har seieren i lomma, sensasjonen er nesten et faktum. Adolf Hitler reiser seg og forlater stadion, sammen med sine medarbeidere. De tyske spillerne kjemper likevel heroisk og har ikke til hensikt å gi seg før alt håp er ute. Men de kommer ikke til store sjanser, kampen ebber ut.

Norge har gått videre til semifinalen etter seier over turneringens aller største favoritt. Stemningen i den norske garderoben etter kampen er euforisk. Stolthet og glede står i taket, følelsene får fritt utløp. Garvede journalister er også til stede. De gråter som barn.

Pressen, også den internasjonale, lovpriser det norske spillet. Norge vant en fortjent seier. Norge spilte glitrende fotball. I referatene etterpå ble det fastslått at samtlige spillere på det norske laget hadde spilt opp mot sitt beste.

Reidar Kvammen ble skadet allerede i første omgangs første minutter og byttet derfor plass med Frantzen på ytre høyre. Men skaden så ikke ut til å hemme ha. Han betød ekstremt mye ved sin finting, sine pasninger, ved hele sitt driblerepertoar ute på sin side. Norge hadde aldri slått tyskerne uten hans bidrag. Da han til slutt atter gikk inn på sin plass som indreløper, var det ikke for å avlaste Frantzen, som kanskje begynte å bli sliten, men for å styrke lagets offensive slagkraft. I tillegg til å bidra positivt i alle spillets faser, var han også mannen bak kampens beste skudd – et knallhardt langskudd som strøk over tverrliggeren.

Magnar Isaksen scoret begge målene og var den norske matchvinneren i den ene enden av banen. Det var en matchvinner i den andre også. Tippen Johansen gjorde sitt livs kamp og var helt utslagsgivende for Norge.

Nøkkelspiller nummer tre var Jørgen Juve. Juve var en smart spiller som alltid visste hva situasjonen krevde. I denne kampen: bort med ballen. Han hadde hatt stor suksess i mer fremskutte posisjoner og kunne falle for fristelsen til å prøve å briljere der bak, men det gjorde han ikke. Denne kampen innbød ikke til det.

Frantzen var også god. Han imponerte med sin ro. Tok seg tid med ballen og tillot seg avdriblinger på en måte som fikk tilskueren til å tro at han hadde et vell av erfaring på dette nivået. Samspillet med Kvammen ute på høyresiden var så effektivt at ekspertene mente de måtte være lagkamerater også i klubbsammenheng, men sannheten var at de aldri hadde spilt sammen før. Holmberg gjorde sin beste kamp for sesongen akkurat da det gjaldt som mest, en egenskap som kjennetegner de virkelig store spillere.

Øivind Holmsen og Nils Eriksen, de to backene, viste imponerende duellkraft og var konstruktive fremover på banen. Frithjof Ulleberg la beskjedenheten igjen i garderoben og sto imot alle tyske fremstøt på sin side. Han serverte også en rekke fine fremspill.

Løperrekken var den store overraskelsen. Frantzen og Kvammens tekniske og inspirerte spill holdt topp internasjonalt nivå. Kvammens kvaliteter var kjent på forhånd, Frantzens ikke i samme grad. Han debuterte i denne kampen og ingen kunne på forhånd vite om talentet bar hele veien fram i en turnering som dette. Det gjorde det altså.

Martinsen lå fremme, smidig og smart, og var kampen igjennom et uromoment for det tyske forsvaret. Hans pasning til Isaksen før den andre av Norges scoringer var en stor prestasjon. Venstresidens to spillere kompletterte hverandre rimeligvis perfekt, klubbkamerater som de var i Lyn. Isaksen i sine fremskutte posisjoner med fininnstilte skudd, Brustad med sine vendinger, sitt steg og sin eminente teknikk. Isaksen var selvfølgelig dagens mann med sine to scoringer, men begge målene bygget på lagspill av rang. Ingen er større enn laget, sa Isaksen på velkjent beskjedent vis. Og han hadde evig rett.

Gretten Fører
Forbundskansler Adolf Hitler så bare denne ene fotballkampen i sitt liv. Etter å ha sett den fargede amerikaneren Jesse Owens vinne 100 meter noen dager før, ønsket Hitler å se en tysk triumf. Hans rådgivere sa at kampen mot lille Norge var en sikker seier, og sammen med de andre nazi-toppene Josef Goebbels, Hermann Göring og Rudolf Hess dro Hitler for å se kvartfinalen. Det skal ha skjedd nokså spontant, fordi de tilfeldigvis befant seg i nærheten.

Nordmennene viste seg altså å være langt bedre enn Hitlers rådgivere hadde trodd. Etter 2-0-målet reiste Hitler og de andre nazi-lederne seg og forlot tribunen. Føreren selv etter sigende skummende av raseri. Goebbels skrev i dagboken sin etter kampen at «Føreren er rasende. Det er nesten uutholdelig for meg. Jeg er som en sekk med nerver». Nazistene trodde at to-målsscoreren Magnar Isaksen var jøde. Det gjorde nederlaget dobbelt forsmedelig.

Nå trenger du som kjent ikke være jøde for å hete Isaksen i Norge. Magnar Isaksen var en etnisk nordmann fra Kristiansund og ble kalt «Reven» der han kom fra, fordi han var slu til å lure seg unna sine oppassere og posisjonere seg smart i boksen. Men Adolf Hitler hadde ingen forutsetninger for å vite at Kristiansund bare ble kalt «Ballsund» på den tiden, og at Isaksen var en rev i boksen. Han var besatt av jødehat, og et tysk nederlag forårsaket av noe han trodde var en norsk jøde, var mer enn han kunne tåle.

Kvartfinalene ender slik:
Italia-Japan 8-0
Tyskland-Norge 0-2
Polen-Storbritannia 5-4
Peru-Østerrike 4-2

Peru slo altså Østerrike i en kamp som ble karakterisert som tidenes grisekamp. Etter kampen la østerrikerne inn protest. De mente at da en spiller fra Peru ble skadet og siden ble sendt inn på banen igjen, dreide det seg ikke om samme mann. Det var en helt annen spiller som kom inn, de to hadde ikke en gang samme hudfarge. Dette var ulovlig all den stund det ikke gikk an å bytte spillere. Protesten ble tatt til følge og ny kamp ble berammet. Peru trakk sitt lag i protest og sendte også hjem alle sine øvrige utøvere. I Perus hovedstad Lima gikk en rasende folkemengde til angrep på Østerrikes ambassade. Dommeren, som tilsynelatende ikke hadde noen ert i fløyten for anledningen, var for øvrig en nordmann. Han het Thoralf Kristiansen.

Semifinalene ga følgende oppsett:

Italia-Norge

Østerrike-Polen

Knallhard trekning
Norge skal opp mot Italia i semifinalen. En knallhard trekning det også. Italia er regjerende verdensmester. Og de er allerede seg selv like. De er latinere på den ene siden, det vil si at de har teknikken og artisteriets nådegaver. Men de er samtidig uhyre disiplinerte og godt organisert. Noen kunne til og med finne på å kalle dem kyniske.

Endelig er de norske spillerne på Olympiastadion. Kampen går av stabelen den 10. august klokken 17.

Norge stiler med samme lag som mot Tyskland.

Stadion er ikke fullsatt, selv om den er utsolgt. En del innehavere av partoutbilletter foretrekker nok de samtidige svømmekonkurransene. De hadde forventet å se sitt eget Tyskland, Norge blir ikke det samme, ikke for dem. Det er nok likevel 100 000 mennesker innenfor murene, den største menneskemengde noe norsk lag noensinne har spilt for. Det kan at pusten fra noen og enhver, men disse norske spillerne lar seg ikke imponere.

De første minuttene er preget av en avventende holdning. Lagene føler hverandre på tennene. Spillet bølger fram og tilbake med nokså mange innkast. Italienerne får en tidlig corner, de er kjent for å være sterke på dødballer, det er nervøsitet i den norske kolonien på tribunen. Men Tippen rydder opp. I det 5. minutt har Martinsen Norges første skudd. En norsk corner følger umiddelbart etterpå. Den blir klarert av en av Italias hodesterke stoppere.

Stadionuret har så vidt passert 20 minutter da Norge får det første baklengsmålet. Det blir gjort en feil på en ball fra høyre. Pasningen går helt over til umarkerte Negro på ytre venstre. Med høyrebeinet plasserer han et hardt skudd i motsatt hjørne. Det hjelper ikke at Tippen strekker seg i full lengde.

Italia har tatt ledelsen.

Det italienske laget får selvtillit og tar initiativet i kampen. De spiller seg fram til flere sjanser, men det er også en stor norsk. Frantzen står for blank goal, men sleiver ballen utenfor. Det går et sukk gjennom publikum.

I 2. omgang får nordmennene den lave sola i ryggen. Det er ganske stille – en fin sommerdag i Berlin. Italienerne kommer ingen vei nå og tvinges til å skyte fra distanse. Det er keepermat for Tippen. Så følger noen norske angrep – uten kraft. Kvammen har ballen mye, men treffer ikke med pasningene. Et ensidig italiensk press følger. Det ligger et mål nummer to i luften.

I stedet kommer uttellingen i motsatt ende av banen. Frantzen sentrer til Kvammen. Han skyter fra langt hold, skuddet er hardt, den italienske målvakten halvklarer. Ballen går ut på banen der Brustad i kjent stil kommer stormende til og plasserer den enkelt i mål.

Norge har utlignet. Det synes ikke å være noen grenser for hva dette laget kan klare.

Det må ekstraomganger til. Det italienske seiersmålet kommer seks minutter ut i den første. Det norske forsvaret greier ikke å klarere et angrep fra venstre. To italienske angripere og to norske forsvarere barker sammen i feltet. Kjappe Frossi på høyreflanken ser sjansen og blander seg inn. Han får ballen og plasserer den i mål, like ved stangen.

Italienerne går opp til 2-1 og gir ikke fra seg ledelsen denne gangen.

Det norske laget er slått, men tar nederlaget med fatning. Nordmennene gjorde en ny stor kamp, men greide ikke å heve seg opp til nivået fra kampen mot Tyskland. Det kom en liten reaksjon, annet var kanskje ikke å vente. De norske spillerne var slitne, både fysisk og mentalt. Likevel kjempet de godt og kunne, med litt marginer, godt ha vunnet kampen.

Samtidig møtte det norske laget en bedre motstander enn sist. Italienerne var meget solide, særlig i forsvar. De markerte de norske spillerne tett, nektet dem rom, og var giftige i kontringsspillet.

Østerrike slår Polen 3-1 i den andre semifinalen og er klar for finale mot Italia. Italia vinner finalen og blir olympisk mester.

Norge og Polen skal gjøre opp om bronsemedaljene.

Brustads maktdemonstrasjon
Kampen mellom Norge og Polen går 13. august klokken 16.00 på Olympiastadion. Det er stappfullt hus, cirka 105 000 tilskuere. På det norske laget er Magnar Isaksen, to-målsscoreren fra kampen mot Tyskland, skadet. Han blir erstattet av Magdalon Monsen, som dermed får sin olympiske debut. Anvendelige Monsen blir plassert på høyrevingen, mens Odd Frantzen skyves inn på Isaksens plass som indre venstre.

Det er overskyet vær og ganske kraftig vind. Kampen starter på verst tenkelige vis for Norge. Etter et norsk angrep får Polen to cornere i rask rekkefølge. På den andre tar polakkene ledelsen. Det er lagets ytre venstre som setter ballen i mål. Det har bare gått tre minutter av kampen.

Tempoet er høyt og Polen har et godt tak om kampen til å begynne med. I en vanskelig situasjon er man nær ved et eiendommelig uhell: Holmberg skal sparke ballen unna, men det blir et sleivtreff. Ballen holder på å gå rett i det norske målet, men Tippen får klarert til corner i siste øyeblikk.

Etter kvarteret kommer den norske utligningen. Magdalon Monsen legger inn en ball til Martinsen. Han får ikke skutt, men stusser ballen ut til Brustad, som skyter flott i hjørnet. 1-1.

Kvitteringen er en mektig stimulans for de norske spillerne. Nå kjemper de for seieren og 3. plassen. Frantzen spiller Martinsen fri, men han er hardt presset og mislykkes med skuddet. Da omgangen er 20 minutter gammel, går Norge opp i ledelsen. Frantzen jobber energisk som indre venstre og setter i gang et angrep. Han slår en lur stikker til Kvammen, som legger helt over til Brustad. Han skjærer innover i banen slik han har for vane, avanserer noen meter i stor fart og klistrer ballen i hjørnet med et mektig skudd. På tribunen gisper publikum etter luft. De har aldri sett maken til scoring, aldri sett maken til spiller. Arne Brustad er rett og slett magisk.

Umiddelbart etterpå ser det ut som om Frantzen skal øke til 3-1, men han skyter rett på keeper fra en god posisjon. Norge har kontroll på kampen nå, men når du brenner store sjanser, smeller det gjerne motsatt vei. Det er Polens ytre venstre som er på farten igjen. Han finter vekk Nils Eriksen ute på vingen, og da neste nordmann skal sette inn taklingen, skyver han ballen videre med perfekt timing. Ballen havner hos senterforward, som utligner med et hardt og velplassert skudd. Tippen er for en gangs skyld sjanseløs.

Det har bare gått 23 minutter av kampen og er allerede scoret fire mål.

Kampen åpner seg opp, det er sjanser begge veier. De norske tilskuerne får hjertet i halsen da Polens senter plutselig får stå mutters alene foran mål. Han trenger bare bredside ballen i mål for å avgjøre kampen, men Tippen er over ham med et tigersprang. Litt etterpå redder Ulleberg på målstreken. I omgangens sluttminutter noteres flere gode norske sjanser. Ved ett av disse tilfellene plasserer Kvammen et hardt skudd i vinkelen, men den polske målvakten greier på mirakuløst vis å fiste ballen over tverrliggeren.

Det står 2-2 ved pause.

I 2. omgang har nordmennene vinden i ryggen. Det norske laget ligger en del over i spill nå, men Polen har også sine sjanser. I det 84. minutt faller avgjørelsen og det er atter Arne Brustad som befinner seg i sentrum for begivenhetene. Angrepet starter med at Ulleberg slår en stikker til Martinsen. Han slår kjapt videre til Brustad, som smetter inn i banen, som han har for vane. Han finter vekk en polakk, så en til, før han klinker ballen i stolpen med voldsom kraft. Den treffer den polske keeperen i ryggen og går over streken. Det er en dramatisk scoring etter en flott manøver signert turneringens udiskutabelt beste spiller, Arne Brustad fra Lyn og Norge. Brustad scorer fem mål på fire OL-kamper. Han er rett og slett fabelaktig.

Norge har tatt OL-bronse i fotball, hjemme er gledesscenene ubeskrivelige. Karl Johan er svart av mennesker som vil juble og feire sammen. Spillerne feirer på sin måte i Berlin. Etter medaljeutdeling og seiersbankett bærer det videre til en enkel sammenkomst i sentrum av byen. Hit strømmer det lykkeønskninger fra gamlelandet, via telegrammet og telefoner. Det er tydelig at nervene har stått på høykant der hjemme og at Norge sto stille i de 90 minuttene kampen varte.

Det sto i statuttene at kun de 11 spillerne som var på banen skulle få bronsemedaljer, det hadde sammenheng med vinterlekene i Garmisch-Partenkirchen, der det hadde gått inflasjon i medaljer til ishockeylagene. Nå viste det seg imidlertid at praksisen i Berlin var like uheldig – det innebar for eksempel at Magnar Isaksen ikke fikk noen medalje. Reglene ble dermed endret. Det ble bestemt at alle som hadde vært på banen i løpet av de fire kampene, skulle få medalje. Isaksen, Horn og Hansen var i denne kategorien. Dermed var det kun tre av de 17 nordmennene som måtte reise hjem uten medaljen i kofferten – Kristian Henriksen, Arne Ileby og Håkon Gundersen.

Hvordan opplevde de norske spillerne selve arrangementet, hvilket forhold hadde de til nasjonalsosialismen og Adolf Hitler, tok de på noen måte avstand fra det som skjedde? De fleste var først og fremst imponert over arrangementet, og nøyde seg for øvrig med sportslige refleksjoner. Unntaket var Jørgen Juve, som skrev en ganske kritisk kommentar i sin avis, der han konkluderte med at han var imponert, men ikke grepet over arrangementet i Berlin.

Nedtur etter hjemkomsten
Da Bronselaget kom tilbake til Norge etter bragden, ble spillerne behørig hyllet. Folk tok imot dem på Østbanen og dyrket dem som de helter de var. Nå skulle de også feires på banen.

Finland, et lag Norge alltid hadde slått, ble utpekt som motstander på Ullevaal stadion den 6. september. Det kom til å bli lett match for Norge og slik skulle det være. Norge skulle vinne foran eget publikum, et nederlag skulle ikke få legge noen demper på begeistringen.

Magnar Isaksen var skadet og uttakningskomiteen opprettholdt sin forkjærlighet for spillere fra Hardy ved å ta ut Godfred Bysheim fra denne klubben. Han ble plassert på høyrevingen, plassen til sin nå så berømte lagkamerat Odd Frantzen. «Odden» ble flyttet inn på Isaksens plass. Ellers var laget akkurat som i OL-kampene mot Tyskland og Italia, alle stjernene var med, nå skulle Finland grisebankes. Publikumsinteressen var enorm og alle var i feststemning.

Men Norge tapte kampen.

Kanskje det var snakk om en reaksjon, kanskje optimismen hadde vært for stor, kanskje gutta ikke var så gode som alle hadde trodd eller så undervurderte de rett og slett sin motstander. Finland vant 2-0 etter to norske forsvarstabber og tok sin første seier over Norge noensinne. På banen og på tribunen ble nederlaget mottatt med sjokk og vantro.

Fjorten dager senere skulle det norske laget rette opp inntrykket mot sin gamle kjenning Danmark. Denne gangen var Isaksen også med, dermed var guttene fra Tysklands-kampen samlet igjen. Det ble en god og underholdende kamp der det norske laget rettet opp igjen mye av inntrykket etter flausen mot Finland. Norge hadde de fleste sjansene, men danskene reddet uavgjort takket være sin meget gode keeper.

Det har aldri vært noen offside
Bronselaget besto i noen sesonger og er som begrep også knyttet til VM-sluttspillet i Frankrike i 1938. Norge kvalifiserte seg for dette mesterskapet etter kvalifisering hjemme og borte mot de robuste spillerne fra Irland i løpet av høsten 1937.

Jørgen Juve la opp i 1937, da ble Nils Eriksen flyttet inn som senterhalf. Han ble også lagets nye kaptein. Frithjof Ulleberg valgte å takke nei til videre landslagsspill, han ønsket å prioritere utdannelsen som revisor. Rolf Johannessen fra Fredrikstad ble ny venstreback, mens Kristian Henriksen overtok plassen til Ulleberg. Magnar Isaksen var ofte skadet. Uttakningskomiteen løste dette problemet ved å flytte Odd Frantzen inn som indre venstre, mens Trygve Arnesen fra Frigg ble ny høyreving. Ellers var Bronselaget intakt.

Den første kvalifiseringskampen mot Irland gikk på Ullevaal stadion den 10. september. Norge vant 3-2. Reidar Kvammen scoret to av målene, Alf Martinsen det tredje.

Ledelsen kunne virke litt snau før en vrien bortekamp i Dublin, men Norge gjorde jobben her også og greide uavgjort 3-3 etter å ha ledet med 3-1. Reidar Kvammen var atter en gang Norges beste spiller.

Tippen Johansen var tilbake mellom stengene til VM-sesongen, etter at Tom Blohm hadde vært en litt usikker vikar i 1937. Rolf Johannessen og Øivind Holmsen var backer, Kristian Henriksen, Nils Eriksen og Rolf Holmberg spilte i halfrekken, mens Frantzen, Kvammen, Martinsen, Isaksen og Brustad i kjent stil utgjorde angrepskvintetten da Norge slet seg til 1-0 over Estland i den siste oppkjøringskampen før avreise til Frankrike.

Det var ikke noe gruppespill i mesterskapet, slik at Norge var automatisk kvalifisert for 8. delsfinalen. Den gikk av stabelen i Marseille den 5. juli og motstanderen var av det formidable slaget: Italia, regjerende verdensmester og regjerende olympisk mester. Verdens beste lag.

Alf Martinsen var skadet og ble erstattet av Knut Brynildsen fra Fredrikstad. For øvrig var laget identisk med laget som møtte Estland.

Kampen gikk i stekende sol og italienerne var skyhøye favoritter. De tok da også oppskriftsmessig ledelsen etter bare fire minutter. De festet et grep om kampen etter scoringen og styrte spillet det første kvarteret. Men sakte, men sikkert tok nordmennene tak i kampen og hadde initiativet de siste 20 minuttene.

Etter en vekslende første halvtime av 2.omgang satte Norge i gang en imponerende sluttspurt, og i det 83. minutt kom en velfortjent utligning. Det var atter en gang Arne Brustad som tok ansvar. Han fintet vekk to italienere og skjøt knallhardt i mål. Nok en imponerende scoring fra en spiller i ypperste verdensklasse. Og han hadde mer på lager. Fire minutter før slutt satte han ballen bak den italienske keeperen igjen. De norske spillerne jublet hemningsløst og trodde at de hadde avgjort kampen, men gleden ble av kort varighet. Etter å ha nølt i noen sekunder valgte dommeren, som var tysk og het Beranek, å annullere målet. Avgjørelsen var ikke bare tvilsom. Den var åpenbart gal.

«Dommeren annullerer for offside. Det har aldri vært noen offside», fastslo P. Chr. Andersen, som selvsagt var på plass også i Marseille.

Det franske publikummet, som holdt med Norge, var hjertens enig. Beraneks annullering utløste tidenes pipekonsert på Stade Municipal. I ekstraomgangene scoret Italia etter bare tre minutter. Slitne nordmenn resignerte og greide ikke spille seg til sjanser etter dette. Men etter kampen ble laget kraftig hyllet av franskmennene. Den internasjonale pressen, inklusiv den italienske, applauderte nordmennene og mente at de hadde fortjent å vinne.

Kristian Henriksen delte sine erfaringer med bladet Fotball i 1994:

«Vi reiste ned med blandede forhåpninger. Vi hadde slått Irland i to kvalifiseringskamper og visste at vi hadde et godt lag. Men vi hadde trukket Italia i vår første kamp og de skulle være enda bedre», sa han.

Visst var Italia gode. De ble verdensmestere til slutt, etter 3-1 over Frankrike i kvartfinalen, 2-1 over Brasil i semifinalen og 4-2 over Ungarn i finalen. Den tøffeste motstanden fikk de i sin første kamp, mot Norge i Marseille:

«Franske aviser skrev etter kampen mot Italia at vi burde ha vunnet 4-1. Nå vant Italia 2-1 i stedet, men vi hadde spillet. Vi scoret dessuten enda et mål, men en korrupt tysk dommer annullerte ubegripelig for offside. Arne Brustad mottok ballen på egen banehalvdel, rundet backen sin og likevel blåste den forbaskede tyskeren offside. Jeg har aldri før eller siden opplevd maken. Det var en politisk avgjørelse», sa Henriksen, som sammen med sine norske lagkamerater forlot banen til stående applaus fra 22000 franskmenn på tribunene.

«Vi kunne ha vunnet hele greia. Vi hadde noen virkelig store spillere. Brustad og Kvammen var i verdenstoppen», sa Henriksen.

Tross tapet mente mange at dette var den beste kampen Bronselaget noensinne spilte. Rolf Holmberg var av dem:

«Jeg mener at vi som spilte på olympialaget på disse to årene var blitt meget sterkere og bedre. Vi hadde også i disse sesongene hele tiden vært heldige og fått spille sammen under samme lagleder som etter hvert presset oss inn i en viss sterk stil», sa han.

Norge avreagerte for øvrig med å nedsable Finland med 9-0 på Ullevaal etter hjemkomsten. Brustad scoret fire av målene.

Og så gikk Bronselaget inn i historien.

Krigens ødeleggelser
Mange av Bronselagets spillere fikk ødelagt store deler av karrieren på grunn av krigen. Kun Juve hadde lagt opp da krigen kom. Tippen Johansen og Frithjof Ulleberg hadde takket for seg på landslaget, men spilte fortsatt på sine respektive klubblag. Håkon Gundersen, Magdalon Monsen, Fredrik Horn og Arne Ileby mistet landslagsplassene, men var i full sving på klubblagene sine. De øvrige hadde trolig hatt mange gode år foran seg i rødt og hvitt. Nils Eriksen hadde spilt 47 landskamper da krigen kom, og ville helt sikkert ha blitt den første norske spiller som rundet 50 A-landskamper. Han forsøkte da også å spille seg inn på laget etter fredsslutningen, men ble ikke lenger vurdert som god nok. Hans lagkamerat i Odd, Rolf Holmberg, som hadde spilt 26 landskamper på rad før krigen, var i samme situasjon. Han kom ikke med nå. Odd Frantzen og Magnar Isaksen var heller ikke landslagsaktuelle lenger.

Fem av Bronselagets spillere fikk landskamper også etter krigen. Øivind Holmsen var kaptein i den famøse kampen mot Sverige på Råsunda høsten 1945, der Norge ble nedsablet med 10-0. Kristian Henriksen var også med der, og avleverte sin legendariske replikk «nå går vi inn for uavgjort, guttær». Han fikk med seg ytterligere to landskamper i 1946. Arne Brustad var også med på Råsunda og spilte noen landskamper i årene som fulgte, uten å være i nærheten av sitt gamle, eksepsjonelle nivå. Alf Martinsen fikk én landskamp etter krigen og fikk dermed gullklokka.

Den som kom sterkest tilbake, var Reidar Kvammen, selv om han var den som ble hardest rammet av krigen. Han var døden nær i tyske konsentrasjonsleirer, men greide likevel å komme tilbake i toppform. Han ble den første norske spilleren som rundet 50 landskamper og spilte sin 51. og siste landskamp så sent som i 1949. Da gikk han ut i pausen og ble erstattet av Per Bredesen, som representerte den nye tid.

Disse spillerne fra Bronselaget fikk gullklokka:

51 kamper: Reidar Kvammen (1933-1949)

48 kamper: Tippen Johansen (1926-1938)

47 kamper: Nils Eriksen (1931-1939)

45 kamper: Jørgen Juve (1928-1937)

36 kamper: Øivind Holmsen (1934-1945)

33 kamper: Arne Brustad (1935-1946)

28 kamper: Kristian Henriksen (1934-1946)

26 kamper: Rolf Holmberg (1936-1939)

25 kamper: Alf Martinsen (1936-1946)

Landslagssjefen Asbjørn Halvorsen var også nær ved å omkomme i tysk krigsfangenskap, til slutt reddet han trolig livet fordi han ble gjenkjent som tidligere toppspiller i HSV. Han fortsatte sitt virke i NFF etter krigen, der han utviklet seg til å bli en nokså demonisk leder. Folk skulle jobbe seg i hjel dersom de var ansatt i NFF, og de skulle ikke få noe særlig betalt for det. Tidene forandrer seg, kan man kanskje si.

Han jobbet seg for øvrig i hjel selv, da han falt på post i forbindelse med et kretsmøte i Narvik i 1955.

Norge sakket fullstendig akterut som fotballnasjon etter krigen. Først i 1980 kvalifiserte et norsk A-landslag seg for et større sluttspill igjen, det dreide seg om OL-sluttspillet i Moskva. Norge fikk aldri deltatt på grunn av den vestlige boikotten etter Sovjetunionens invasjon i Afghanistan. Fire år senere nøt Norge godt av en tilsvarende boikott fra Østblokklandenes og fikk være med i OL i Los Angeles uten egentlig å være kvalifisert. Det norske laget gikk ikke videre fra gruppespillet.

Reelt sett måtte Norge vente i 58 år, altså til VM i USA i 1994, for å kunne bokføre en ny internasjonal fremgang for et A-landslag for menn. Fra 1994 til 2000 deltok Norge i tre av fire sluttspill, VM i 1994 og 1998 under Egil Olsens ledelse, EM i 2000 med Nils Johan Semb som trener. I Frankrike i 1998 gikk Norge sågar til 8. delsfinalen. Seieren mot Brasil i Marseille rager høyt, men neppe høyere enn Bronselagets triumf over Tyskland. Når det gjelder innsatsen totalt sett, kan det ikke herske tvil om at innsatsen i 36 langt overgår innsatsen i i 94, 98 og 2000. Norge vant tre av fire kamper i Berlin, mens de vant tre kamper til sammen i løpet av de tre siste sluttspillene.

Det er sikkert flere grunner til at Norge sakket akterut som fotballnasjon etter 1945, men den viktigste har trolig med et ekstremt rigid forhold til amatørbestemmelsene å gjøre. I en tid da den profesjonelle fotballen skjøt fart i alle andre deler av verden, tviholdt NFF på prinsippet om at ingen skulle tjene penger på å spille fotball i Norge. De som var profesjonelle i utlandet, fikk ikke representere Norge. Per Bredesen var Norges beste spiller på 1950-tallet, men fikk ikke spille på landslaget fordi han var proff i Italia. Roald Jensen var Norges beste spiller på 1960-tallet, men fikk ikke spille på landslaget fordi han var proff i Skottland.

Etter hvert ble skapt en svart økonomi i norsk fotball. Så lenge pengene ikke kunne utbetales legalt over bordet, måtte de betales illegalt under. Det skapte en del bisarre situasjoner, som da NFF-president Eldar Hansen ble beskyldt for at han hadde brukt svarte penger den gangen han som ung RBK-leder hentet Geir Karlsen fra Odd. Hansen måtte blånekte for å redde skinnet, Karlsen måtte ha drømt at han fikk pengene. Fotballfolket lot som om det var forarget, selv om at alle visste hva som foregikk. Mot slutten av 80-tallet ble farsen komplett. Da vedtok NFF det såkalte nonamatørreglementet, som innebar at spillerne kunne tjene penger på sin fotball, under forutsetning av at dette ikke var hovedinntektskilden. Fotball skulle være hverken jobb eller hobby, det skulle være jobby.

De fleste av bronselagets spillere fikk leve lenge. Unntaket var Magdalon Monsen, som døde etter en hjerneoperasjon i Stockholm i 1953. Sverre Hansen, Rolf Holmberg, Nils Eriksen og Odd Frantzen døde på 1970-tallet. Jørgen Juve, Alf Martinsen, Håkon Gundersen og Arne Brustad døde på 1980-tallet. Arne Ileby, Øivind Holmsen, Frithjof Ulleberg, Fredrik Horn og Reidar Kvammen døde på 1990-tallet.

Lengst levde Kristian Henriksen. Han bosatte seg etterhvert på Gullhella mellom Asker og Heggedal. Her bodde han i en hvit mursteinsvilla med en egenartet illustrasjon av en sol som steg opp og til slutt gikk ned på sitt verandagjerde. I dag er huset i en miserabel forfatning, men illustrasjonen av solas vandring står der fortsatt, selv om fargene er bleke. På en måte symboliserer de også Bronselagets eventyrlige ferd – fra soloppgang til solnedgang. Kristian Henriksen, «Svarten» med den hvite luggen og den myke huden, kvinnenes favoritt, gikk som den siste av spillerne bort i 2004.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.