I samme fart som millionene fra rike onkler har rullet inn og deres innflytelse har økt, har norsk fotballs resultater falt til et bunnivå. Lillestrøms Per Berg kan se tilbake på en investortid der han brant av et tresifret millionbeløp. Uten at verken Lillestrøm eller norsk fotball ble noe bedre.
Tekst Lars Johnsen
Våren 2012 annonserte generalsekretær Kjetil Siem at fotballforbundet skulle sette seg ned sammen med investorene. For å lytte. For å finne ut mer om deres behov og ønsker når det gjaldt innflytelse og medbestemmelse. Investorene «er viktige», sa Siem til Josimar, og utdypet:
«Hvis du ber om penger og ikke gir noe tilbake i form av innflytelse eller delaktighet, er det arrogant».
I 2013 reiste NFF med et knippe investorer på tur til den investorstyrte fotballnasjonen England, uten at noen har villet si noe om hva som kom ut av det. Snart to år er gått siden prosessen med å se på investorenes rolle kom i gang.
– NFF jobber målrettet med problemstillinger som kan gjøre norsk fotballs økonomi, og også strukturer bedre rustet for å møte de utfordringene vi ser. Det er satt ned en arbeidsgruppe som ser på hvordan vi innen det gjeldende regelverket til NFF, NIF, UEFA og FIFA kan jobbe frem løsninger som gir best mulig arbeidsforhold og beslutningsstrukturer for klubbene. Denne arbeidsgruppen har ikke konkludert og det vil derfor være prematurt å gi noen signaler om hva denne arbeidsgruppen kommer frem til, skriver kommunikasjonssjef i NFF, Yngve Haavik, i en epost til Josimar.
Generalsekretær Siem ønsket ikke å si noe.
I den demokratiske organisasjonen NFF – som organiserer nesten 2000 klubber, 350 000 spillere, og som er en del av livet til en stor del av befolkningen, supportere og frivillige – er det stille rundt norsk fotballs viktigste veivalg. To år etter at arbeidsgruppen kom i gang, er det like diffust hva NFF egentlig ønsker videre.
Klubbeieren
Da norsk fotball gjennomgikk en profesjonalisering på 1990-tallet, begynte folk med penger å fatte interesse for sporten. Flere spådde det vil gi god avkastning å spytte penger inn i en fotballklubb.
«Råvareforedlingen vil gi både 10, 15 og 25 ganger investert kapital i løpet av noen få år. Det er ikke så mange andre bransjer som har maken til multiplikasjoner!», uttalte en sedvanlig entusiastisk Ingebrigt Steen Jensen i Aftenposten høsten 1999.
Med noen få unntak – der eksterne investorer gikk inn med penger for å eie salgsrettighetene til individuelle spillere, som de tjente penger på ved salg til større klubber i utlandet – har det mest handlet om å gi.
En slik rik onkel var Lillestrøm-mannen Per Berg, som selv var en del av Romerike-klubbens opptur fra 3. divisjon til serie- og cupmesterskap på 70-tallet, før han la skoene på hylla og konsentrerte seg om eiendomsselskapet Øie.
Han møter Josimar på sitt kontor i Lillestrøm, som ligger en lang klarering fra Åråsen, men rett ved LSK-veggmaleriet som pryder en av bygårdene ved inngangen til sentrum. Kaffemaskinen er moderne, kontormøblene stilige og på pulten ligger papirene velorganisert. I motsetning til de første norske fotballinvestorene, var det aldri meningen å tjene penger på å skyte inn midler i hans kjære Lillestrøm Sportsklubb – hans mål var at klubben skulle hevde seg best mulig sportslig.
Høsten 2003 fikk Per Berg en henvendelse fra klubben om han kunne hjelpe til. Budsjettene han ble framlagt var ikke særlig godt gjennomarbeidet – det trengtes mye mer penger enn de tre millionene det først hadde vært snakk om. Det viste seg fort at det var 12-15 millioner kroner som manglet. Uten at det stoppet ham. Per Berg endte opp som klubbeieren som betalte alt. Absolutt alt.
– På den tiden hadde klubben et ASA som besto av rundt 200 aksjonærer, private aktører og bedrifter. Da jeg ble spurt, hadde ikke klubben råd til skatt, moms eller lønninger. Jeg kjøpte ut aksjonærene og gjorde det om til et AS, der Øie AS satt med 100 prosent av aksjene. Vi betalte 50 øre per aksje, det var vel omtrent 300 000 kroner, selv om ASA-et praktisk talt var konkurs, forteller han.
På samme måte som hos flere norske toppklubber, dukket Lillestrøms ASA opp på siden av klubben på 1990-tallet. Norsk idrett forbyr selskaper å delta i den organiserte idretten, i motsetning til for eksempel England, der klubbene aldri har vært idrettslag i en norsk betydning, men alltid selskaper med lisens til å drive fotballag innenfor ligasystemet. I 1992 var Molde Fotballklubb i en kritisk økonomisk situasjon, og klubben ble den første som laget et eget driftsselskap, eid av Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten. Klubben leide ut markedsrettighetene til det nye selskapet Molde Fotball AS.
Etter hvert skulle så å si alle norske toppklubber driftes etter denne modellen, som fikk navnet dualmodellen bestående av én idrettsklubb og ett samarbeidende selskap – som reguleres av Norges Idrettsforbunds lov om kommersiell virksomhet i idretten.
Fotballspillerne og klubbenes sportslige apparat er ansatt i idrettsklubben, i henhold til NFFs lover, mens resten av klubbapparatet kan være tilknyttet klubbens samarbeidende selskap. De administrativt ansatte, markeds- og medieavdelingen, alt som har med driften utenom det som skjer på treningsfeltet, er gjerne organisert gjennom klubbenes AS.
Den todelte modellen skal altså skille mellom den sportslige og den kommersielle delen av fotballklubben. De to organisasjonene er to forskjellige juridiske enheter, med to forskjellige styrer.
Både investorene og klubbstyrene er kritiske til modellen. Investorene fordi de får begrenset innflytelse, klubbstyrene fordi makten blir flyttet til de som sitter på pengene.
I tillegg kreves det altså to styrer, dobbel regnskapsføring og rapportering for å skille klubbens aktiviteter.
– Klubben er avhengig av at det er god kjemi mellom klubb og investor. I LSK var det for så vidt det, men modellen er tungdrevet og omstendelig. Den gjør det vanskelig å ta raske avgjørelser. Et av de kinkige punktene i regelverket er at klubbens holdning skal være avgjørende, hvis det er uenighet mellom AS-et og klubben. Jeg skjønner grunnen – at hvem som helst ikke skal kunne kuppe et idrettslag, sier Per Berg.
Klubbstyret, valgt av klubbens medlemmer, skal altså være den viktigste organet – det er idrettsklubben som bestemmer over det sportslige. Det er klubbdelen av konstellasjonen som skal avgjøre kjøp og salg av spillere og andre sportslige vurderinger. Det er intensjonen. I virkeligheten har mange investorer, både innenfor AS-ene og de eksterne, balletak på fotballklubbene. Dette har gradvis utviklet seg fra årtusenskiftet, da Vålerenga-investor Øystein Stray Spetalen uttalte at «fotballen er altfor demokratisk».
Dualmodellen er også ment til å beskytte idrettsklubben mot økonomiske problemer og en eventuell konkurs i AS-et. Men siden all kommersiell virksomhet gjerne er knyttet til AS-et, vil en konkurs der stoppe pengeflyten inn i klubben. En konkurs vil rett og slett rive med seg idrettslaget, siden det er de som har ansvaret for å betale lønninger til spillerne – og lønnsavtalene er skrevet med bakgrunn i AS-ets økonomiske bidrag. Det var dette som skjedde da Lyn gikk konkurs i 2010, der Lyns AS (FC Lyn Oslo AS) inngikk i Atle Brynestads selskapsimperium, CG Holding. Fotballklubbens egne inntekter var minimale. Klubbens drift var basert på overføringer fra AS-et. Da Brynestads selskaper slet økonomisk, ble pengekrana inn til Lyns AS skrudd igjen, og gikk konkurs. Klubben satt dermed igjen med dyre lønnsavtaler de ikke kunne betale for. Og gikk også konkurs.
«Europa inn på stadion»
I 2010 leverte Norges Handelshøyskole-studenten Andreas Hitland Flaa masteroppgaven Norske eliteserieklubber – idrettslag, byens stolthet og millionbedrift – en studie av en eliteklubbs økonomistyring.
Som case brukte Hitland Flaa en klubb i norsk eliteserie. Det er en reell klubb som i masteroppgaven er anonymisert, og har fått navnet FK Elite. Den gir et godt bilde av hvordan de norske toppklubbene har drevet de siste årene. Klubben holder hus i en mellomstor by, har seriemesterskap på merittlisten, men har vært nede i 1. divisjon på 2000-tallet, og har også slitt med økonomien etter blant annet utbygging av nytt stadion.
Den våkne fotballobservatøren greier raskt å tenke seg fram til hvilken klubb det er snakk om.
FK Elite er organisert etter dualmodellen, og klubbens AS skal i henhold til retningslinjene ikke ha innflytelse over det sportslige. Klubbdelen av FK Elite styres av et sportslig utvalg som har ansvaret for sportslige ansettelser. Sportslig utvalg velges på årsmøtet i idrettsklubben. Samtidig kan hvem som helst bli medlem i idrettsklubben, også folk med eierandeler i AS-et. I FK Elite har AS-folk tatt plass i både sportslig utvalg og idrettsklubbens styre. På den måten er skillet mellom klubb og AS visket ut. I tillegg kompliseres bildet ytterligere av at en ekstern investorgruppe også er operativ i FK Elites sfære. Denne gruppen sitter med 50 prosents eierinteresser for et knippe av FK Elites A-lagsspillere. Investorene har skutt inn ti millioner kroner de siste årene, og gruppen består av flere mennesker som både har hatt verv i idrettsklubbens styre og hatt eierandeler i AS-et.
I 2010 hadde FK Elite 24 millioner kroner i utgifter til spillerlønninger i troppen på 24 spillere, og budsjetterte med et underskudd på 8,9 millioner kroner. Også for 2011 var det budsjettert med minus, men klubben håpet på et nullresultat i 2012. De hadde budsjettert med 9000 tilskuere i snitt i 2010, noe de ikke greide å oppnå. Sprekken ville bety at klubben totalt ville gå 12-13 millioner i minus i 2010. Scenariet ligner det mange toppklubber har vært igjennom de senere årene.
I tråd med norske klubber ellers, hadde det «vært en tendens til overbudsjettering. Ikke på grunn av for høyt kostnadsnivå, men overbudsjettering av inntekter», som en anonymisert representant for FK Elite sa.
Eller sagt på en annen måte:
«For FK Elites del, ble man tatt av stormannsgalskapen», som en representant for supporterklubben uttrykte det.
I tråd med den rådende tankegangen i norsk fotball hadde FK Elite naturlig nok «Europa inn på stadion» som visjon.
I likhet med norske klubber som organiseres etter dualmodellen, var det vanskelig å regulere AS-ets makt over sportslige valg. Ifølge den anonymiserte klubbrepresentanten FK Elite var det sånn at når siste ord skulle sies «hadde aksjeselskapet noe de skulle ha sagt likevel».
Ikke ulikt måten det foregikk på i Lillestrøm under Per Bergs tid som leder av klubbens AS.
– I sportslig utvalg satt ledere fra klubben og AS-folk. Det var ikke alltid vi var enige, sier han.
Da Uwe Rösler hadde ett år igjen av kontrakten som LSK-trener, hadde sportslig utvalg en evaluering. Rösler ville forlenge, noe Per Berg var i mot.
– Jeg hadde vært involvert i ansettelsen av ham. Formelt sett er det klubben som ansetter, men i praksis er det annerledes. Etter sju år med Arne Erlandsen, skulle vi ha ny trener. Vi hadde et par alternativer som det ikke kom noe ut av. Vi gikk for Uwe Rösler, som den gangen ikke hadde noe trenererfaring. Vi ga ham en treårskontrakt. Det gikk relativt greit sportslig. I SU evaluerte vi etter to år. Uwe ville forlenge avtalen, men vi var ikke fornøyd. Hovedspørsmålet for meg, etter en 4. plass, var om Uwe var den rette til å ta oss til det neste nivået. Det trodde ikke jeg han var og argumenterte sterkt for det. Noen var uenige, noen holdt med meg. Det endte med at vi ikke forlenget. Han hadde ett år igjen av kontrakten. Vi diskuterte videre om han burde få det tredje året, eller om vi burde ta konsekvensen av at vi ikke var fornøyd.
Det endte med at Rösler var ferdig i LSK ett år før kontrakten, og Tom Nordlie kom inn som trener etter Per Bergs ønske.
Det var første gang Per Berg som investor ble anklaget for å drive med maktmisbruk overfor klubben.
– Ja, jeg ble beskyldt for det, men det er ikke riktig etter min oppfatning. Men: Jeg argumenterte alt jeg kunne, fordi jeg ikke trodde han var riktig mann til å ta oss fra 4. til 1. plass. Jeg hadde både støtte og motstand.
Anklagene skulle dukke opp igjen noen år etterpå da Henning Berg var sjef på trenerbenken på Åråsen. Da var Per Berg ute av LSK-systemet, men åpnet for å bidra videre som ekstern investor om klubben fjernet navnebroren Henning. Lederen i supporterklubben Kanarifansen, Morten Galåsen, uttalte seg svært kritisk til at investoren tvang fram en ny endring på trenersiden, noe som i henhold til NFFs regelverk skal være idrettsklubbens domene. Per Berg var uenig i at det var galt av ham å framsette krav som gjaldt det sportslige om han ville bidra med penger.
I ettertid har kritikken i Berg-mot-Berg-saken stilnet. Det har vist seg at Per Berg både hadde klubbapparatet og spillere i ryggen. Likevel; den gangen ble saken framstilt som om en investor på nytt kjørte over klubben, noe som lignet veldig på sparkingen av Rösler og ansettelsen av Tom Nordlie. NFFs lover er tydelige på at sånt ikke skal forekomme, men det var aldri noen fra forbundskontoret på Ullevaal som tok kontakt for å høre hva som foregikk – selv om han i praksis i mange saker var en klubbeier, og i andre saker ble fremstilt som en.
– Nei, det var aldri noen i NFF som ringte meg, sier Berg.
NFF ønsker ikke å si noe om de har sanksjonert mot investorer eller klubber i tilfeller der det lukter brudd på AS-bestemmelsene.
«Det er vi som har makta»
Da Per Berg begynte å involvere seg i Lillestrøm, følte han at NFF ikke ønsket å ha noe med sånne som ham å gjøre.
– Vi ble sett på som hår i suppa i starten.
Det som en gang var et hår-i-suppa-problem, har utviklet seg til en stilltiende aksept om at sportslige avgjørelser tas av helt andre enn dem i klubbapparatet, som VIF-direktør Jan-Erik Aalbu erfarte da han som sportsdirektør hadde som jobb å finne ny hovedtrener i Vålerenga. Han fartet tur/retur Aalborg og hadde svenske Erik Hamrén på kroken. Men bak ryggen på sportsdirektøren hadde investorene i Vålerenga snakket sammen. De ville ikke ha Hamrén. De ville ha Martin Andresen.
«Første gang jeg hørte om at Martin Andresen skulle være aktuell, var under selve ansettelsen. Så det foregikk over hodet på meg», sa Aalbu i Josimar 7/2012.
I den anonymiserte klubben FK Elite, svarte representanten for investorgruppen slik på hvem som styrte klubben:
«Eierne [investorene] har føringen, og slik bør det være. Idrettsklubben hadde stor innflytelse for en god del år siden, det gjorde det vanskelig for dem som stilte med kapitalen. Dette er ikke et problem i dag».
Eller som Aalesund-investor Per Waagan uttalte til Aftenposten tilbake i 2007: «Jeg forventer ingen avkastning på pengene, men det er vi som har makta. Og vi er enda mer aktive i driften nå enn før».
Som vi omtalte i Josimar 8/2012 var det isfront mellom klubbstyret i Fredrikstad Fotballklubb og klubbens AS. I begynnelsen av 2011 ga AS-ledelsen signaler på at den negative økonomiske trenden var i ferd med å snu, men da man telte opp viste det seg at selskapet gikk 6,9 millioner i minus, og den negative egenkapitalen beløp seg til nesten 30 millioner. I 2012 måtte en ny redningspakke til for å unngå konkurs – en konkurs som ville ha rammet klubben, siden alle sponsor- og kommersielle avtaler var gjort med AS-et. «Nok er nok», sa klubbstyremedlem Jan Rafn og trakk seg fra styret. Den økonomiske situasjonen i klubben hadde blitt holdt skjult for klubbstyret. Ironisk nok er dualmodellen også blitt kalt harmonimodellen – men i Fredrikstad var tilstanden alt annet enn harmonisk.
Etter hvert som tallene i norske fotballklubber har blitt rødere og rødere, er ikke investorene lenger hår i det norske fotballsuppa. Ifølge masteroppgaven til Andreas Hitland Flaa, gikk Tippeliga-klubbene i 2008 og 2009 med et samlet underskudd på henholdsvis 126 og 172 millioner kroner. Bare i siste halvdel av 2009, hentet norske toppklubber inn 114 millioner kroner fra investorer – de er er blitt helt nødvendige for å avverge fotballkonkurser.
Da NFF var på London-tur med investorene for to år siden, kom det tydelig fram at de ønsker ha mer makt, at en regelendring vekk fra dualmodellen og klubbstyrenes formelle makt er ønsket.
«Det vil tvinge seg frem. Ellers blir det ikke fotballinvestorer igjen. Men det blir opp til Norges Fotballforbund hvordan man løser dette. Jeg tror alle i Manchester City, Chelsea og Manchester United faktisk har skjønt at man trenger kapital for å drive på et høyt ambisjonsnivå. Eller så kan man velge å gjøre som Lyn og ikke drive på et høyt ambisjonsnivå», sa Vålerenga-investor Trond Olav Trøim til TV2 etter møtet, tydelig uten å se paradokset i at Lyn nå må drive på et lavt ambisjonsnivå nettopp fordi den investordrevne klubbdriften under Atle Brynestad ikke var bærekraftig og endte med konkurs. Eksempelet med Manchester United er heller ikke spesielt godt. United har siden 2005 vært heleid av den amerikanske finansmannen Malcolm Glazer og hans familie. Kjøpet ble lånefinansiert med klubben som sikkerhet. All kapital hos Manchester United har enten gått til å nedbetale lånet eller blitt tatt ut i utbytte av Glazer-familien – i Manchester United skyter ikke eieren inn penger, han tar dem ut. I motsetning til det Trøim synes å tro.
Da fotballsesongen 2013 nærmet seg slutten, kom også meldingen om at Trøims eget Vålerenga sto nær en konkurs, på tross av både innskutt kapital og høyt ambisjonsnivå der de snakket om at VIF skulle bli «best i Norge og unike i Europa».
Den eksterne investorgruppa til FK Elite krevde å bli sett på som «en del av laget» når det gjaldt eventuelle salg av spillerne de hadde eierinteresser i, og klubben innrømmet at investorene gjerne utøvde press, om det ble kjent at klubben var i forhandlinger om kjøp eller salg, selv om dette er i strid med FIFAs og NFFs reglement for tredjeparters innflytelse, som forbyr at andre enn de to lisensierte fotballklubbene involverer seg i en spillertransaksjon. På samme måte er investorene generelt i fotball-Norge «blitt en del av laget», med NFFs aksept.
Per Berg ser ut av vinduet på sitt kontor på Lillestrøm. Han er ikke typen som snakker i store bokstaver. Han har reflektert over sin egen rolle som investor, og hva det har ført til. Han angrer ikke, men ser at resultatene ble noe helt annet enn det han så for seg. Han vil først ikke si hvor mye han har lagt igjen i fotballen, han vet faktisk ikke helt eksakt, men sier at det dreier seg om et tresifret antall millioner.
– Penger er bare penger, og jeg har hatt råd til det. Det er ikke noe problem. Men kunne resultatene ha vært annerledes? Det kunne de helt sikkert. Vi satte i gang med stor optimisme og la lista høyt. Vi skulle satse, bli bedre enn RBK, bli det beste laget i Norge igjen. Det var ambisjonene. Og vi kjørte på. De sportslige resultatene var så som så. Det andre året kom vi foran RBK, men det var det året de ble nummer sju. Vi skulle bli best, men greide ikke det. Vi vant cupen et år. Håpet var å få systemet i balanse, motivasjonen lå i å bidra til at klubben fikk et solid fundament for å holde seg i toppen fremover.
– Uten de innskutte millionene fra meg og Per Mathisen ville ikke LSK spilt i Tippeligaen i dag, de ville i hvert fall ha måttet ta ett eller flere år i 1. divisjon, legger han til.
For å være med i toppdivisjonen, måtte det kapital inn. Men var det ikke sånn at Lillestrøm trengte innskutt kapital nettopp fordi de andre også hadde det – at Tippeliga-fotballen utviklet seg til et slags våpenkappløp? Om Brann kjøper han spissen, så må vi ha den midtbanespilleren, om Vålerenga har Vallhall, da må vi også ha en sånn hall å trene i om vinteren. Og lønningene steg. Norske toppklubber kikker hverandre over skulderen og ser hva den andre har, og må krype til en investor for å skaffe deg det samme.
– Det er et kjempepoeng. Jeg er ikke sikker på at norsk fotball hadde vært dårligere om det hadde vært sprøytet inn mindre penger. Det utviklet seg en «må ha»-holdning til alt. I ettertid ser jeg at pengebruken burde ha vært annerledes. Spillerne ble bortskjemte. De tjente godt, uten at det de la igjen sto i forhold til lønna. Nå som jeg har vært med i gamet i ti år, ser jeg det. Spesielt i perioden 2005-07, før finanskrisen, var det halvville tilstander innen fotballen, preget av lite kritisk sans. Det ble tenkt lite på hva som foregikk og konsekvensen av det.
Han sier at klubbene burde samarbeidet bedre, for å begrense pengebruken og er enig i at konsekvensen av manglende overordnet styring har ført til en lønnsgalopp og et våpenkappløp.
– Jeg er helt klart medskyldig til det.
Økonomisk bloddoping
En som rister på hodet av driften av norske fotballklubber er Tor W. Andreassen. Han er økonomiprofessor ved Norges Handelshøyskole i Bergen, og mener norsk toppfotball er tvers igjennom økonomisk bloddopet.
– Når jeg tenker på fotball, så tenker jeg først og fremst på den norske folkesjelen, breddeidrett, dugnadsvilje og foreldre og andre frivillige som kjører barna, er trenere og tar verv som ledere. Den frivilligheten går igjen i toppfotballen, der frivillige stiller opp som vakter og jobber i kiosken på kampene til sitt lokale Tippeliga-lag. Det er en gratis arbeidskraft som klubbene er helt avhengige av, og det sier noe om at lønnsomheten i klubbenes økonomiske drift er ganske marginal. Samtidig er de helt avhengige av innskutte midler fra en rik onkel for å ikke gå konkurs. Det er en forretningsmodell som ikke er i nærheten av å være bærekraftig.
I prinsippet så driver fotballklubbene på kreditors regning, som ingen andre bedrifter kan holde på med, mener han.
– Men de kan holde på, siden de har denne økonomiske bloddopingen som redder dem. Og da får du altså en virkelighetsforståelse som er frikoblet fra den egentlige verden vi lever i, hvor det er tyngdelov og det er sentrifugallov. Fotballen lever i en verden med bomull og honning hvor de aldri krasjlander fordi de har denne her økonomiske dopingen som foregår på siden. Det er en kunstig verden.
Norsk fotball har utviklet seg til å bli grådighetens høyborg, mener Andreassen, der aktørene forsøker å karre til seg mest mulig av kaka som er tilgjengelig her og nå. Som Per Berg er inne på: ingen tenker på kosekvensene. Alt fra Tippeliga-spillere som ønsker seg best mulig betalt for sine ferdigheter til dem som forhandler om TV-avtaler, burde greie å tenke i et mer langsiktig perspektiv. Det gjelder å tenke merkevarebygging. Det du selger i dag, det skal du også leve av neste år. For en spiller kan det lønne seg å ikke bare tenke på bankkontoen her og nå og hoppe på det beste lønnstilbudet – du må tenke på at karrieren skal vare utover årets sesong og hvilket ettermæle du vil skape. Fotball er et lagspill. Du får mer ut av karrieren om det er noe igjen på klubbens lønnsbudsjett som gjør at laget kan få inn spillere som gjør deg enda bedre, som du kan være med på å gjøre gode. På sikt vil du sitte igjen med mer. Fotball som «produkt» er også et lagspill, med media, publikum og sponsorer. Det kan lønne seg å si nei til den feteste TV-avtalen som gir mest penger på kort sikt, om den fører til at kampene gjemmes på betal-TV som fører til at nyhetstrykket og hypen forsvinner, som igjen fører til at klubbens sponsorlogoer ikke lenger er å se på skjermen i beste sendetid på riksdekkende TV. Når da sponsorkontraktene og leie av VIP-losjer skal fornyes får du en tøff jobb om eksponeringstiden for sponsorlogoene er drastisk redusert, bare fordi du heiv deg på den TV-avtalen som hørtes så bra ut.
Andreassen kaller det å dele inn i en «såfase» og «høstefase». Og som det kjente uttrykket sier: man høster som man sår.
Etter godt over et tiår med investorinnsprøytet fotballøkonomi, en kultur der alle har ønsket å røske til seg mest mulig på kortest mulig tid, er det klart for innhøsting: Norge er på 76. plass på FIFA-rankingen, klubbene er slått ut av europacupene før det er begynt, norske spillere hevder seg ikke i utenlandske ligaer og klubb etter klubb varsler om lønnskutt, oppsigelser og mulige konkurser.
– Fotball-Norge ser ikke ut til å ha forstått at fotballen er en bransje der konkurrentene er helt og holdent avhengige av hverandre. I stedet kikker de hverandre over skulderen og ser at konkurrenten har kjøpt en ny spiller, ja så er vi i gang igjen. Det er bare en liten demping av ambisjonene som skal til for å drive bærekraftig, og dermed skape et sunt konkurranseforhold fremover, sier Andreassen.
Etter å ha brukt et tresifret antall millioner på Lillestrøm Sportsklubb, er det en konklusjon Per Berg også er kommet frem til.
Blondine på bar
Tippeligaen er et nullsumspill, selv om regnestykket ikke går opp i null, siden det deles ut tre poeng for seier. For hvert poeng et lag vinner, betyr at et annet lag taper poeng. I dag kan et lag maks oppnå 90 poeng, om de skulle vinne alle kampene sine i serien. Uansett hvor mye penger en investor måtte skyte inn utenfra for å lønne gode spille, så kan ingen lag oppnå 91 eller 92 poeng.
I dette nullsumspillet er klubbens kostnader input og dens sportslige prestasjoner output. Siden alle lag deltar i en kamp om de samme poengene, så er det eneste rasjonelle å drive på et fornuftig kostnadsnivå.
I stedet forsøker klubbene å skape seg konkurransefordeler ved å kjøpe gode spillere, som skal ha godt betalt. De havner dermed i en «fangens dilemma»-situasjon.
«Fangens dilemma» har sitt utspring fra avhør av kriminelle, der to forbrytere sitter isolert på hver sin celle. Begge får valget om å tyste på kameraten sin, for å redusere sin straff. Det skaper fire mulige scenarier.
Overfører vi denne spillteorien til fotballen funker den sånn:
1: Alle lag driver bærekraftig. Ingen oppnår noen fordel overfor hverandre.
2: Klubb A betaler høy lønn og tiltrekker seg gode spillere. De får en fordel overfor klubb B.
3: Klubb B betaler høy lønn og tiltrekker seg gode spillere. De får en fordel overfor klubb A.
4: Alle lag betaler høy lønn og tiltrekker seg gode spillere. Ingen oppnår noen fordel overfor hverandre.
Det siste tiåret har norske fotballklubber drevet etter punkt 2 og 3, og endt opp på punkt 4. Problemet er bare at kostnadsnivået har vært skyhøyt. Det hadde lønt seg å drive etter punkt 1.
Økonomiprofessor Andreassen bruker pubscenen i filmen A Beautiful Mind som eksempel på hvordan norsk fotball bør tenke. Det er her John Forbes Nash (spilt av Russell Crowe) kom på sin økonomiske likevektseori, som han senere fikk Nobelprisen for.
I filmen sitter en gjeng mannlige studenter rundt et bord, og noen spiller biljard. En gjeng kvinnelige studenter kommer inn i rommet som fanger guttenes oppmerksomhet. Alle guttene stirrer på den blonde jenta. Det er henne guttene vil ta med seg på rommet, før Nash bryter inn. Det er ikke henne vi skal gå for. Da hindrer vi hverandre. Vi skal alle gå for de andre jentene. Da blir det noe på oss alle.
Det økonomiske problemet i norsk fotball kan kokes ned til en blondine i en bar.
– Overført til fotball kan man si det sånn: Hvis alle bestemmer seg for ikke å tømme kassen hele tiden, men bestemmer seg for at det skal ligge noe igjen i bunnen – at man ikke velger å «tømme kassen» ved å gå for blondinen som alle egentlig vil. Det handler om å la klubben ha midler til å investere i spillere som kan gjøre at de beste lykkes enda mer, forklarer Andreassen.
Men kassene tømmes igjen og igjen. Og regner man inn verdiene som ligger hos eksterne investorselskaper, er bildet enda verre enn det som vanligvis kommer fram.
Økonomisk fair play?
Da Stabæk slet i 2010, stirret klubben et minus på 27 millioner kroner i hvitøyet. Det ble kuttet i kostnader og hentet kapital, men det sto igjen 9,75 millioner som måtte dekkes inn om Stabæk skulle få lisens for 2011. Da opprettet Stabæk-miljøet et investorselskap de kalte Spiller AS, som kjøpte videresalgsrettighetene til spillerstallen for 9,75 millioner kroner. Aksjonærlisten i Spiller AS var tilnærmet helt lik aksjonærlisten i Stabæk Fotball AS – som altså var den selgende parten. Det var slett ikke noe problem, kom det fram av NFFs regler, selv om den bisarre situasjonen oppsto at de samme menneskene hadde fullt innsyn i Stabæks økonomi og drift som del av klubbens AS, samtidig var eksterne investorer og kunne sitte med gevinst om spillerne skulle selges.
NFFs reglement er bygget opp for å verne idrettsklubben, og tar ikke hensyn til at de reelle avgjørelsene for lengst er flyttet inn i styrerommene til klubbenes samarbeidende selskap. Derfor var det problemfritt at de samme menneskene som var aksjonærer i Stabæk Fotball AS solgte spillerstallen til seg selv – altså som aksjonærer i Spiller AS.
Nå er det ingen som mistenker investorene i Spiller AS for å ønske og ta ut et utbytte, hele listen er full av mennesker som har tapt penger på Stabæk, så ingen tviler på at de gikk inn med hjertet.
Men hva har denne pengeflyttingen egentlig å si?
I 2013 leverte økonomistudenten Øystein Wilhelmsen masteroppgaven Klubbregnskapet som beslutningsgrunnlag for lisens i Tippeligaen – klubblisens på feil grunnlag? ved Universitetet i Tromsø. I den kartla han, så langt det var mulig, alle investorselskapene som eide spillerrettigheter i Tippeliga-klubbene.
I 2012 eksisterte det 17 rendyrkede investorselskaper som eide rettigheter til spillere i alle 16 lagene i Tippeligaen.
Investorens regnskap regnes ikke med i regnskapene som er vurderingsgrunnlag når NFF skal dele ut lisens. Det betyr at alle tallene som NFF bruker som vurderingsgrunnlag – og som presenteres i media – er solid «pyntet» på. Store kostnader er flyttet ut av regnskapene. Mellom 2008 og 2011 flyttet norske toppklubber ut 118,8 millioner kroner i kostnader knyttet til spillerrettigheter ut av regnskapene som NFF går igjennom, ved å la eksterne selskaper eie spillerne.
«Spillerrettigheter» betyr altså det økonomiske eierskapet av spillerne. At tredjeparter eier spillerrettigheter – «third-party ownership», som det heter på engelsk – er ikke uvanlig verden over. I England er dette forbudt. FIFA ser nå på muligheten for å innføre et forbud, ettersom det har ført til «en ond sirkel av gjeld og avhengighet», ifølge en intern FIFA-rapport The Guardian har hatt tilgang til.
I tillegg til spillerrettigheter flyttet klubbene i samme periode ut 56 millioner i midler knyttet til andre kommersielle aktiviteter. Dagens regelverk, slik det praktiseres fra NFF der klubber skal sende inn det konsoliderte regnskapet fra idrettsklubb og AS, strider mot god regnskapsskikk, mener Wilhelmsen. Uten å ta med klubbens midler som er ført ut av idrettens kontrollorganer, er det ikke klubbenes reelle finansielle situasjon som blir rapportert.
I 2011 var det innrapportert minus 35 millioner kroner fra Tippeliga-regnskapene som NFF har tilgang til. Det reelle tallet var nærmere 100 millioner i minus.
Når spillerrettighetene til Stabæk Fotball blir ført ut av klubb/AS-systemet, får klubben tilført likviditet, og kan derfor oppfylle lisenskriterene. Samtidig har ingenting egentlig endret seg. Verdiene som Stabæk-miljøet forvaltet var akkurat like store. At spillerrettighetene skulle være verdt 9,75 millioner, var noe Stabæk-miljøet selv hadde kommet fram til. Hvordan de kom fram til den summen, er ikke omtalt i selskapenes årsrapporter. Det ble heller ikke sendt inn noen redegjørelse til foretaksregisteret om salget, som aksjelovens paragraf 3-8 krever når det handler om «salg mellom nærstående» – en regel som er til for å sikre at verdier ikke tappes, sikre gjennomsiktighet og fjerne tvil rundt ytelser og vurderinger av verdiene i selskapene.
Når alle kostnader tilknyttet Marcus Pedersen i Brann er eksternt finansiert av Trond Mohn, vil Pedersen være en nullutgift i Branns regnskap. Men han er like fullt del av Brann-stallen, og har en kostnad ved seg – forskjellen er at denne kostnaden ligger i regnskapene til Trond Mohn, som NFF ikke har innsyn i.
– Det er altså mulig å ha tilknyttede selskaper som investerer i spillere som ikke innrapporteres til NFF, selv om spillerne etter min oppfatning er en del av klubbenes kjernevirksomhet. Disse selskapene sitter med en betydelig risiko, og går ofte med underskudd, sier Wilhelmsen.
Altså: de stygge tallene gjemmes unna.
NFF innførte i 2009 fotballens finansielle oppfølgingssystem (FOS). Det har bidratt til økt bevissthet rundt klubbenes økonomi. Samtidig er det ifølge Wilhelmsen nærmest et ubrukelig redskap, så lenge tallene ikke er reelle og så lenge klubbene ikke vurderes etter samme grunnlag. Det går gjerne ut over de små klubbene i 1. divisjon som ikke har eksterne firmaer de kan overføre kostnader til.
– Det er et stort problem at klubbene motiveres til å etablere et konglomerat av selskaper rundt klubben. Dette gjør det vanskelig å få oversikt over klubbenes økonomi og sammenligne klubbenes økonomi, sier Wilhelmsen.
I NFFs egne retningslinjer for lisensgrunnlaget heter det at de skal «øke klubbens finansielle gjennomsiktighet og troverdighet» og «kontrollere økonomisk fair play i de konkurranser det lisensieres for». Ingenting av dette er tilfelle, ifølge Wilhelmsen.
– Hensikten med dualmodellen og senere også investorfenomenet var at klubbene skulle få tilgang på ekstern kapital. Slik systemet fungerer i dag er det mer som en gave eller sponsing til klubben. Dette er kunstig åndedrett, og burde vært vist åpent i klubbenes regnskaper, mener han.
Tro, håp og kjærlighet
Økonomiprofessor Andreassen mener det er helt feil retning å gå å invitere investorene ytterligere med på laget.
– Modellen norsk fotball har driftet etter de siste årene, er ren galskap. Det er en modell som er dømt til å mislykkes, som vi har sett gang på gang.
Han mener fotballen har mye å lære av amerikanske klubbidretter, hvordan de reguleres gjennom lønnstak, selv om deres modell ikke er helt overførbar. Eller den tyske 50+1-modellen, som er kollektiv løsning som begrenser investorenes innflytelse.
– Der har de skjønt det. Det må legges et lite tak på ambisjonene, for kollektivets beste. Jeg tror de regulerende myndighetene innenfor idretten må skape et regelverk. De enkelte klubbene ser dessverre ikke dette selv. De har ikke noe incentiv for å tenke på rivalene sine. Økonomien må preges av full gjennomsiktlighet. Det er fint og flott at fotballen tenker på produktutvikling, skal ha WiFi inn på stadion og ønsker å lage kampene til evenementer. Men i bunnen må det sportslige ligge, og det er ikke godt nok. For å bygge et «produkt» må det være på plass.
Som studenten Glen Atle Larsen konkluderer med i sin ferske masteroppgave Institusjonell analyse: Fotball som investering: «Klubbene i norsk toppfotball er kollektivt irrasjonelle og det fører til økonomiske problemer i norsk toppfotball.» Larsen argumenterer i oppgaven for et mye strengere lisensreglement, med sterkere vekt på drift – klubbene må reguleres til å gå drive i økonomisk balanse.
I disse dager diskuteres det på hvert gatehjørne hva som er galt med norsk fotball. Per Berg har i hvert fall ingen tro på at reduksjon i antall lag i Tippeligaen skal løse noen problemer. Det handler om talentutvikling, holdninger, hvordan få de unge til å ta steget fra junior- til seniorfotball, og ikke minst trening – måten det trenes, eller ikke trenes, på. Og drift. Pengekjøret han har vært med på som investor har ikke løftet norsk fotball. Tvert i mot. Han er usikker på hvilken forretningsmodell norsk fotball bør ha. Men dagens har i hvert fall fungert dårlig.
– Det er en modell som er basert på tro, håp og kjærlighet.
Kilder:
Jørgen Engebretsen og Øystein Holt: «Hvorfor er det så vanskelig å drive en fotballklubb økonomisk forsvarlig? : Et breddestudium av økonomien i Tippeligaen med fokus på budsjett som styringssystem.» Masteroppgave i økonomisk styring. Norges Handelshøyskole 2012.
Frode Ohr og Hallgeir Gammelsæter: «Hvor styres norsk fotball?»
Andreas Hitland Flaa: «Norske eliteserieklubber – idrettslag, byens stolthet og millionbedrift – en studie av en eliteklubbs økonomistyring.» Masteroppgave i økonomisk styring, i Norges Handelshøyskole 2010.
FIFA Regulations on Transfers and Status of Players, article 18bis
Øystein Wilhelmsen: «Klubbregnskapet som beslutningsgrunnlag for lisens i Tippeligaen – klubblisens på feil grunnlag.» Masteroppgave i økonomi og administrasjon, Universitetet i Tromsø 2013.