Tekst Aslak Sira Myhre
I 1984, tjue år etter at militæret tok makten i Brasil ved et kupp, står fotballspilleren Sócrates foran 1,5 millioner mennesker på et folkemøte i Sao Paolo. Han holder et papir i hånda. ”Jeg har fått et tilbud,” sier han. ”Et tilbud om å spille fotball i Italia. Om kongressen om tre dager stemmer for å gi oss frie valg, ødelegger jeg kontrakten, og blir i Brasil. Gir de det oss ikke, drar jeg”. Det ble ikke demokratiske valg i Brasil i 1984, og Sócrates dro til Fiorentina.
I denne demonstrasjonen blir fotballspilleren, aktivisten og personligheten Sócrates til ett. Kanskje er det her, og ikke i hans seire og nederlag i den brasilianske landslagsdrakten storheten hans er fullkommen: Sócrates var ingen tilfeldig taler på denne massemønstringen mot regimet i Brasil. Tvert om var han med på å skape bevegelsen. Sjøl mente han at hans perfekte øyeblikk var da han, to år før, vant Sao Paolo-mesterskapet for Corinthians med ”Demokracia” skrevet på ryggen. For oss som ikke er brasilianere, er dimensjonene ved denne siden av Sócrates vanskelig å forstå.
Mine første minner av ham er upolitiske. Som for de fleste andre er de fra VM i ’82. Jeg så mesterskapet på hytta i Ryfylke. Det vil si, vi hadde ikke fjernsyn på hytta den gangen, somrene i min oppvekst var så fjernsynsløse at de kan opptre som reine hull i hukommelsen. To ganger ble den strenge fjernsynsdisiplinen brutt. I 1982 og 1986. Da tok far min med seg kone og barn og banka på i døra på nærmeste gård hvor de hadde TV, og vi så på VM i fotball. Vi så på Sócrates. Sjøl far min, som ikke likte Brasil, og mor min, som ikke likte fotball, så på Sócrates. De så på den lange, tynne midtbanespilleren med Che Guevara-skjegget som beveget seg så elegant at det så ut som han aldri anstrengte seg eller sprang.
Kanskje var det ikke så upolitisk heller. Kanskje husker jeg ham så godt nettopp fordi foreldrene mine, som begge var AKPere, så ekstra godt på ham. Snakka om ham. På samme måte som Arne Scheie, Rolf Hovden og Knut Th. Gleditsch og de andre aldri lot en sjanse gå fra seg til å fortelle at Brasils kaptein i tillegg til å være fotballspiller også var utdannet lege. ”Barnelegen Sócrates” sa de, hver gang kampens puls tillot dem å kommentere mer enn det som skjedde akkurat der og da. Kanskje er det ikke mulig å skille mellom Sócrates som menneske og som fotballspiller.
Sócrates begynte sin karriere i Botafogo, en klubb fra Rio de Janeiro, i 1974, men det var først da han som tjuefireåring kom til Sao Paulo-klubben Corinthians at karrieren tok av. Han var ingen typisk fotballspiller fra Brasil. Mens langt de fleste kommer fra den store underklassen, vokste Sócrates opp i middelklassen. Han tok utdanning som lege ved siden av fotballen, og han både kjederøykte og drakk. Han var aldri en atlet, bare atletisk. Sjøl forklarte han i 2002, i et intervju med Alex Bellos, at røykingen og drikkingen ikke gjorde noe for spillet hans, han hadde uansett trent alt for lite i ungdommen til å kunne bli en fysisk fotballspiller. Begrensingene i den fysiske kapasiteten var en forutsetning han aksepterte og tilpasset seg. I det samme intervjuet forteller han at den mest skjellsettende opplevelsen han hadde i ungdommen var da militæret gjorde kupp i 1964. Han husket at faren tok ei bok ut av bokhylla da nyheten kom og brente den. Boka var om bolsjevikene og den russiske revolusjonen.
Det går ei direkte linje fra den opplevelsen og fram til hans karriere i Corinthians. Der grunnlegger han ei gruppa som kalles ”Corinthians democracie” som etter hvert favner store deler av spillergruppa. De spiller kampene med kravet om demokrati på ryggen, og de har som mål å reformere det autoritære brasilianske fotballsystemet. ”Corinthians democracie” er en utopisk sosialistisk celle i det fascistiske Brasil. De avgjør alle spørsmål ved votering og påfølgende konsensus. De skaper en demokratisk fotballklubb, og utgjør en stadig større pressfaktor mot de militære som styrer landet. Denne ultrademokratiske tenkningen finner man igjen hos Sócrates i 2002, når Brasils fotballforbund igjen blir ridd av korrupsjonsskandaler. I et øyeblikk hvor Pelé velger å alliere seg med ”fienden”, den mafiose fotballbossen Teixeira, og det blir tydelig for all verden at brasiliansk fotball er gjennomkorrupt, lanserer Sócrates demonstrativt sitt kandidatur som fotballpresident. I tillegg til å satse på barneidrett, stiller han krav om at landslagstreneren skal velges ved avstemning blant spillere, journalister og supportere, og stå ansvarlig for dem som en regjering for et parlament. Ikke overraskende ble ”Doktoren” nekta å stille til valg.
I VM i ‘82 er valget av Sócrates som kaptein også et politisk signal. Men kan hende var det ikke til å unngå.
Det er tross alt evnene som fotballspiller som gjør ham viktig. Han er forløseren. Sócrates scorer mål. Han kan finte og drible. Skyte og heade. Strengt tatt er det eneste han ikke behersker på fotballbanen å takle. Det lar han andre ta seg av, Josimar for eksempel, i VM i Mexico fire år seinere. Men først og fremst er han ikke målscorer, tekniker, driblefant eller skytter. Han er forløseren. Han har blikket et hode høyere enn de andre på banen, han ser ikke bare hva som skjer, men også hva som kan skje, og med innsiden og utsiden, vrista og hælen på begge bein, slår han den forløsende pasningen. Noen ganger den siste, som da han spiller gjennom Zico med en førtimeters pasning langs bakken i lengderetning, mot Frankrike i 1986, og Zico blir felt, for så å bomme på det påfølgende straffesparket. Men like ofte, og mindre påaktet, var Socrates’ pasning den nest siste. Ikke den som spilte spissen gjennom, men den som åpna muligheten, snudde spillet, den som overrasket motspillerne og viste medspillerne hva de kunne gjøre. Løp i det rommet, sier Socrates’ pasninger, gjør den bevegelsen, så er vi gjennom. Mot Italia i 1982, i den kanskje mest legendariske kampen av dem alle, kampen hvor det onde ved lommetjuven Paolo Rossi stjeler hederen fra de gode, gjør han det sjøl. Han slår den forløsende pasningen, atter en gang til Zico, han skaper rommet, og så løper han, når jeg ser på bildene på Youtube nå er det uomtvistelig, han løper med hele den lange, men aldri hengslete kroppen sin over hele Italias banehalvdel, sånn at når Zico har tatt med seg ballen innover i banen, og tre italienske spillere følger ham, er det Sócrates og ingen andre som dukker opp i rommet utafor. Ikke på en overlapp, nei, gjennom et kryssløp, et løp ingen andre enn han har sett, som han skaper muligheten for sjøl, gjennom å spille opp Zico i akkurat den posisjonen han vet Zico er best i, og med den autoriteten som gjør at den ”Hvite Pele” ikke skyter fra en umulig posisjon, slik han pleier, men i stedet slår ballen ut til forløseren Sócrates som tar med seg ballen og scorer det som burde vært det avgjørende målet i den kampen, ja i den turneringen.
Sócrates var politisk og personlig, også som fotballspiller. Han var kompromissløs marxist og materialist når han forklarte fotballen. Da Brasil vant VM med kjedelig fotball i 1994, skyldte ikke Sócrates på treneren eller spilleren, men på de materielle forutsetningene spillere var blitt til under. Det var ikke plass til å leke med ball i gatene i Brasils byer lengre, dermed måtte man lære fotball i klubber, i system og da forsvant også de lekne spillerne og det lekne spillet, ifølge Sócrates. Det var byplanlegging og fortetning som skapte Dungas Brasil. Et Brasil han ikke elsket. ”Dunga er en gaucho (cowboy/hvit mann)”, sa Socrates. ”Han kommer fra sør, den mest reaksjonære delen av Brasil. Laget han har satt sammen er perfekt for hans verdensbilde. Det er bare ikke brasiliansk”.
Sócrates var nemlig ikke materialist når det kom til spillet. Han ville at fotball skulle være vakkert og lekent. Som kaptein i 1982 hadde han ansvaret for et Brasil som spilte uten forsvar. For den som lurer på hvorfor Drillo advarer mot tversoverpasninger, er det bare å se Brasil-Italia fra 1982 om igjen. Det var tversoverpasningene i eget forsvar som kostet Sócrates VM-gullet han skulle fått. Det var forakten for forsvarspill som slapp lommetjuven inn i den brasilianske sekstenmeteren.
Kanskje var det den samme kompromissløsheten som kostet ham semifinaleplassen i VM i ’86. Han hadde allerede scoret på straffe i mesterskapet. Med to skritts fart hadde han lagt ballen arrogant opp mot krysset til høyre for keeper i kampen mot Polen noen dager før. Han scoret, snudde seg og gikk mot midten med høyre neve knytta over hodet. Socrates’ målfeiringest. Arbeiderklassens og opprørenes kampsymbol. Nå skulle han ta straffe igjen, etter 120 minutters intens kamp mot Platinis Brasil. Nå skal Sócrates åpne straffekonken. Og hva gjør han? Det samme igjen. To skritt, ballen mot krysset. Men der, i sitt høyre hjørne ligger den franske keeper Bats. Han er ingen brasiliansk keeper. Han har studert Sócrates på video, han tar sjansen på at Brasils stjerne er akkurat så arrogant, akkurat så kompromissløs, som han ser ut. Bats redder, og igjen snur Sócrates seg og går mot midten. Han snur seg og går tilbake. På akkurat samme måte som da han scoret mot Polen. Men ingen hånd knyttes over hodet. I stedet trekker han ørlite på skuldrene. Det er alt.
Denne kompromissløsheten tok til slutt livet av barnelegen, aktivisten, forløseren og sosialisten Socrates. Så seint som i 2010 erklærte han sin støtte til Cuba, sin kjærlighet til Fidel og Che, og sin tro på et egalitært samfunn. Når Sócrates hadde bestemt seg for noe, det være seg sosialisme, hælspark eller røyking, ga han seg ikke. I 2002 trodde han at han kom til å dø av lungekreft eller lungeemfysem. ”Det er slik jeg er”, sa han, ”det er slik jeg lever, jeg kan ikke være en annen.” Han overlevde røyken, men ikke alkoholen. Den etset innvollene hans i stykker. Det begynte å blø innvendig. Han fikk infeksjoner. Og til slutt, da han var skrevet ut av sjukehus, mens han spiste et måltid, sikkert mens han røykte sigaretter og drakk øl, klarte ikke kroppens vegger å holde det gode fra det vonde lenger. Infisert materie fikk tilgang til blodstrømmen hans, han ble sjuk, innlagt og døde.
Nyheten om Socrates’ død har gått verden rundt. Min generasjon har mistet et av sine store ikoner. Brasil har mistet noe mer. Han var brasiliansk fotballs samvittighet. Estetisk og politisk. Da han døde holdt han på med en roman, en fiksjon lagt til det VM som ennå ikke er spilt i Brasil. Det verdensmesterskapet mister noe av magnetismen da Sócrates døde, 57 år gammel. Sócrates hadde aldri noe ønske om å leve i fred. Han gjorde det heller aldri. Nå er det opp til andre å ta opp arven, å forløse fotballen og knytte nevene. Hvil i fred Sócrates Brasileiro Sampaio de Souza Vieira de Oliveira. Og takk.
