Kalenderluke 18: Tribunefilosofi

Tribune

Den britiske filosofen Stephen Mumford er alltid nøytral tilskuer når han ser fotball. Han er aldri opphengt i hvem som vinner. Det eneste som teller for ham er at det blir en god kamp, med fine prestasjoner fra spillere på begge lag. Har han egentlig skjønt hva fotball går ut på? Hvordan ville tribunelivet vært hvis alle var som han?

Tekst Øyvind Kvalnes

Noen av oss går på fotballkamp for å støtte ett bestemt lag. Hjertet banker raskere de siste sekundene før avspark. Vi kikker bekymret bort på de elleve som treneren har valgt ut til å spille. Vil unggutten på høyreback tåle presset? Er målvakten vår ferdig med tabbene for denne sesongen? Skal vi snart score mål på noe annet enn dødballer igjen? Så følger to ganger førtifem neglebitende minutter som bestemmer humøret de nærmeste dagene. Seier kan skape en vill, indre jubel som gir energi og får andre bekymringer til å fordufte. Tap gir bly i beina, og kaster mørke skygger over tilværelsen.

For en dedikert tilhenger av et lag gir fotballen nytelse og smerte, gleder og sorger, opp- og nedturer. Så finnes det andre måter å se fotball på. En nøytral tilskuer kan fryde seg over fine pasninger og scoringer, uten å være bekymret for hvilket lag som står for dem. Han kan lene seg tilbake og være estetiker. Har en tilskuer som alltid inntar dette perspektivet egentlig forstått essensen i å følge fotball? Kan han kalles en ekte fotballtilhenger?

Fra partisan til purist
Den britiske filosofen Stephen Mumford følger ivrig med på fotball. Han har vært på bortimot to tusen fotballkamper i ulike land. Det kan gjerne være kamper i lavere divisjoner. Jeg møtte ham på Grefsen stadion en formiddag i oktober. Kjelsås Fotball spilte sin siste hjemmekamp for sesongen, mot Senja. Ingenting sto på spill for noen av lagene, annet enn å fullføre med stil. Vi ønsket oss god fotball, og håpet på mange scoringer. På den forfalne hovedtribunen, med slitne, blå klappstoler i plast, samtalte vi om fotballfilosofi, mens de to lagene gjorde sine siste anstrengelser før en lang fotballferie. Mumford tok bilder og rapporterte på Twitter (@sdmumford), slik han pleier å gjøre. Utenom fotballen var det forfallsestetikken på stadion han formidlet videre til følgere rundt i verden.

I 18 år var Mumford en skikkelig blodfan av Sheffield United. I denne perioden var han på tribunen på de fleste hjemme- og bortekampene. Han levde og åndet for det rød- og hvitstripede laget fra stålbyen i Yorkshire. Klubben ga ham ikke så mye å rope hurra for. Det var mer smerte enn nytelse å stå på Bramall Lane og bortelagenes arenaer. Etter hvert fikk Mumford nok. Han forsto at fotball kunne betraktes på en annen måte. Det gikk an å verdsette og finne glede i det hvilken som helst spiller presterte, ikke bare de som var på ens eget lag.

Filosofen begynte å oppsøke kamper hvor han ikke hadde noen sympatier for noen av lagene, men bare ville se en god fotballkamp. Dermed beveget han seg fra å være ”partisan” til å bli ”purist”, det vil si fra å være dedikert tilhenger av ett lag, til å bli en fotballnyter som konsentrerte seg om skjønnheten i spillet. Nå ble han ikke lenger fortvilet og tverr om et bestemt lag skulle tape en fotballkamp. Han fjernet seg også fra kilden til ekstase og jubel når eget lag scorer og vinner fotballkamper. Erstatningen var en sindigere glede over å se god fotball. Den var mindre intens, men ifølge Mumford, minst like givende.

Høsten 2011 ga Mumford ut boken Watching Sport: Asethetics, Ethics and Emotion. Der skildrer han sin største fotballopplevelse, en kamp mellom Real Madrid og RCD Mallorca på Estadio Santiago Bernabeu i november 2007. Kampen endte 4-3 til hjemmelaget, og Mumford beskriver det hele som en sublim, grenseoverskridende opplevelse. Dette er skjønnhet på høyeste nivå. Begge lagene bidrar til en utsøkt fotballopplevelse, med høyt tempo og fantastisk presisjon i spillet. En slik estetisk rystelse er det bare puristen som kan oppleve, hevder Mumford. Partisanen vil være for opphengt i resultatet for sitt eget lag. En Real-tilhenger kunne nyte fire scoringer i denne kampen, og en Mallorca-tilhenger bare tre. Mumford kunne derimot lene seg tilbake og fryde seg over hele dramaet, og alle syv scoringene.

Vi er begge i en lignende posisjon på Grefsen stadion denne dagen. Kvaliteten er ikke den samme som i spansk toppfotball, men målene renner inn. Ved pause står det 2-2 mellom Kjelsås og Senja. Et par av målene er virkelige perler. Et skudd fyker inn i vinkelen. ”Det gjøres ikke bedre i Premier League”, sier en bredt smilende Mumford.

Eksempelet Cantona
Hva er det en partisan går glipp av når han investerer alle sine fotballfølelser i prestasjonene til ett bestemt lag? Mumford bruker talentet og prestasjonene til Eric Cantona som eksempel: ”Jeg så Eric Cantona spille mot oss, men kunne aldri nyte det. Det angrer jeg på nå. Cantona var et fotballgeni, og en gang scoret han et mirakuløst mål mot oss. På det tidspunktet hatet jeg den scoringen.”

Når Mumford trekker frem Cantona vekker det egne, bitre minner. De fleste andre tilhengere av Leeds United vil kjenne det på samme måte. Jeg så franskmannen spille treningskamp for Leeds mot Strømsgodset i Drammen, høsten 1992. Alt så veldig lovende ut da. Cantona kom inn i klubben mot slutten av sesongen før, og bidro sterkt til seriemesterskap. Så gikk alt på tverke, med rykter om damerot og konflikt med Lee Chapman. Cantona forsvinner til Manchester, og resten er historie. Å nyte fotballferdighetene til en som vi selv brakte til engelsk fotball, og som forsvant til erkefienden, er umulig. Mumford har et poeng. En partisans formørkede blikk tar ikke inn skjønnheten i fiendens prestasjoner.

En partisan kan aldri finne noen nytelse i å se motstanderen score, uansett hvor gode prestasjoner som ligger bak. Han gremmes over scoringen. Selvsagt vil han heller vinne 1-0 på et lettkjøpt møljemål etter hjørnespark enn at kampen skal ende 3-3 etter festfotball fra begge lag. Mumford peker vei ut av denne innsnevrende fotballforståelsen. ”Nå prøver jeg å nyte den sportslige skjønnheten i kampene jeg ser. Jeg ønsker at begge lag skal spille så godt de kan, og jeg søker dramaet som fotballen gir, uavhengig av hvem som vinner.”

Motparten
Fotballfolket er skeptiske til den nøytrale og desinteresserte tilskueren, som klapper høflig og dannet til alle gode prestasjoner på banen, uavhengig av lag. Dette er en tilskuer som står på utsiden av det herlige kaoset av følelser og engasjement som fotballen består av. Problemet med puristen er at (1) opplevelsen hans er mindre rik og mangfoldig, og (2) han viser tvilsomme sosiale tendenser, en manglende evne til å forplikte seg.

Sportsforskeren R. K. Elliot (1974) var opptatt av den første av disse problemene:
“Den vanlige tilskuer (…) nyter ikke en fotballkamp fullt ut om han ikke har noen interesse i at det ene laget skal vinne over det andre. Vi har ingen rett til å si til ham at han burde skifte til en distansert estetisk holdning, med mindre vi kan forsikre ham om at ved å gjøre det vil han tjene mer enn han taper. Faktum er at han vil tjene veldig lite på det, og tape en hel del.”

Påstanden her er altså at en person som følger i fotsporene til Mumford, fra partisan til purist, taper på det og får en mindre rik fotballopplevelse.

Svaret til Mumford på denne kritikken er å trekke et skille mellom kvantitet og kvalitet. Partisanen har kanskje sterkere og mer intense opplevelser, men kvaliteten i de mer sindige opplevelsene til puristen er trolig bedre. De kan i hvert fall ikke avfeies som mindreverdige, bare fordi de ikke slår så kraftig ut på følelsesskalaen.

Den mest alvorlige kritikken mot puristen er at han er sosialt tilbakestående, siden han ikke evner å bli glad i ett bestemt lag. Sportsforskeren N. Dixon (2001) skildrer det slik:
“En tilhenger som regelmessig ser et lokalt lag spille, men som aldri identifiserer seg med dets skjebne, unnlater å vise den helt naturlige, sunne tendensen til å knytte bånd med dem vi er kjent med. Selv om dette er uskyldig nok når et dreier seg om et lag som ingen kjenner tilknytning til, kan det betraktes som en manglende evne til å utvikle empati for andre mennesker. En person som mangler denne evnen, kan ha vanskelig for å etablere vennskap og varige romantiske forhold.”

Er det noe i denne kritikken? Er puristen en som er sosialt handicappet og har vanskeligere enn andre for å knytte seg til folk? Dette virker som et urimelig argument. Engasjementet til en partisan kan være vel så sosialt problematisk som den distanserte holdningen til puristen. Det er nok å minne om passasjen i Nick Hornbys Fever Pitch, hvor fortelleren har med seg en kjæreste på fotballkamp i Cambridge. Hjemmelaget kan sikre opprykk ved å vinne kampen. Underveis blir det for hett på tribunen for kjæresten. Hun besvimer, og blir fraktet bort. Fortelleren blir stående på tribunen for å følge kampen. Det går bra! Cambridge vinner 1-0, og klatrer ett skritt opp i divisjonssystemet. Kjæresten, derimot, er ikke like blid.

Estetiske røtter
Det har slått meg at Mumfords beretning om å bevege seg fra å være partisaner til å bli purist er parallell til Platons skildring av estetisk modning i Symposium. Denne godt over to tusen år gamle boken inneholder ti taler til skjønnheten, fremført etter tur av menn som deltar i et drikkegilde. Høydepunktet kommer når Sokrates i sin tale gjengir Diotima – en mystisk, kvinnelig sannseer – sine tanker om skjønnhet og kjærlighet. I begynnelsen hengir den enkelte person seg til skjønnheten i ett bestemt legeme eller en bestemt gjenstand. Gradvis blir personen klar over at det finnes skjønnhet i andre legemer og gjenstander også, og begynner å ane at det er noe felles ved alt det som er skjønt. Det ligger en modning i denne bevegelsen fra å dyrke en bestemt gjenstand til å se skjønnhet i flere steder. Idéen om det skjønne er det som forener de ulike instansene av skjønnhet.

Mumfords egen utvikling fra å være partisan til å bli purist følger det samme mønsteret som Diotima/Sokrates/Platon beskriver. Først er det bare ett lag som gjelder. Alt handler om dette ene laget, og følelsene svinger i takt med dets resultater og prestasjoner. Gradvis kan denne innstillingen erstattes av en hvor tilhengeren erkjenner det skjønne i prestasjonene til andre lag. Tilhengeren innser hvor begrensende det er å kun ha blikk for eget lags prestasjoner. Dette åpner for en mildere, men rikere fotballopplevelse.

Tyrkiske damer
Kvinneperspektivet stopper ikke med Diotima. En septemberkveld i 2011 spiller de tyrkiske seriemesterne Fenerbahce for fullt hus og 42.000 tilskuere i ligakampen mot Manisaspor. Klubbsangene kan høres fra tribunen. Det er intenst og høylydt. Noe er likevel annerledes. Bortelaget møtes med applaus. Det høres ikke så mye banning og aggressive tilrop som vanlig. Det kommer nok av at det ikke er en eneste mann blant tilskuerne. Tribunene er stappfulle av kvinner, og barn under 12 år. Årsaken er at Fenerbahce først ble ilagt straff om å spille for tomme tribuner på grunn av tilskuerbråk. Dommen ble senere omgjort, slik at klubben fikk lov til å slippe inn kvinner og barn. De flokker seg til kamp, med entusiasme og engasjement. Spillerne forteller om en unik atmosfære, med mindre hat og mer oppmerksomhet om spillet.

De kvinnelige tyrkiske tilhengerne oppførte seg som vesentlig mindre innbitte partisaner enn sine mannlige motparter. Det ville være feil å kalle dem purister, siden de kom kledd opp i de sorte og gule draktene til hjemmelaget, og tydelig ga uttrykk for hvem de ønsket skulle vinne. Slike moderate partisanere kjennetegnes ved at de faktisk kan uttrykke respekt for motstanderen, og til og med glede seg over deres gode spill.

Mumford skildrer en posisjon mellom puristen og partisanen, som de kvinnelige tyrkiske tilhengerne synes å eksemplifisere. Det er den moderate partisanen, som holder med ett lag, men som også kan applaudere når motstanderen presterer godt.

Ville det vært et fremskritt for fotballen om rabiate og radikale partisaner ble forvandlet til slike moderate partisaner over natten? Det er diskutabelt. Noe ville trolig gå tapt i verdifull intensitet og dramatikk. Septemberkvelden i Tyrkia var likevel en tankevekker for fotballfolket. Det gikk an å ha god stemning på stadion, selv når hatet og aversjonen mot motstanderen var skrudd ned flere hakk fra normalen.

Kjenn deg selv
På Grefsen stadion kunne Mumford og jeg glede oss over en målrik andre omgang. Hjemmelagets Karim Aoudia lagde ekte hattrick, og endte opp som firemålsscorer, i en kamp laget hans vant 7-2. Senja var mer med i kampen enn resultatet tilsier. De hadde to stangskudd på stillingen 4-2. Scoringer der, og kampen kunne utviklet seg annerledes. Laget fra nord stilte med sin andremålvakt mellom stengene, og det bidro også til resultatet.

Mumford fører detaljert statistikk over alle kamper han ser, med lagoppstillinger, målscorere, innbyttere og tilskuerantall. En liten notisbok er full av informasjon om de siste kampene han har vært på. Vi var to av nitti betalende tilskuere denne dagen. Trolig var speakeren ironisk da han takket lagets ”trofaste tilhengere” for sesongen. Dette var den siste kampen for året, og det var flere folk som hadde tatt den 1800 kilometer lange turen fra Senja enn det var Kjelsåsfolk som hadde droppet lørdagshandelen for å støtte laget sitt. Bedrøvelig for Aoudia og medspillerne hans, som hadde fortjent mer støtte fra tribunen.

Skillet mellom partisan og purist gir noen spennende perspektiver på hva det vil si å være fotballtilhenger. De fleste som følger fotball beveger seg nok mellom disse ytterpunktene. Det er fullt mulig å være partisan på lørdag og purist på søndag. Mumfords egen utvikling fra å være blodfan av en klubb til å være nøytral og desinteressert tilskuer, er ikke typisk. Det tenkningen hans om dette emnet åpner for, er at fotballtilhengere tar en runde med seg selv om hva slags holdninger de har til fotball, og om innstillingen de har i dag er slik den burde være.

En slik selvrefleksjon er urgammel filosofi. Mottoet til Sokrates – rundt fire hundre år f. Kr. – var ”Kjenn deg selv.” Han stilte brysomme spørsmål som tvang medborgerne hans til å tenke igjennom egne holdninger og egen væremåte. Grunntanken til Sokrates var at en slik refleksjon var nødvendig for ikke å etablere uvaner og havne i uheldige livsmønstre. Vi som elsker fotball kan ha godt av å ta egne holdninger og vaner opp til en lignende revurdering. Det kan forhindre at vi stivner i noen negative mønstre, og bidra til at vi får opp øynene for enda flere nyanser og kvaliteter i den vanvittig fine aktiviteten som fotball utvilsomt er.

Litteratur:
Elliot, R. K. 1974, Aestethics and Sport, i H. Whiting og D. Masterson (redaktører) Readings in the
Aesthetics of Sport, Lepus, London, side 107 – 116.  

Dixon, N., 2001 The Ethics of Supporting Sports Teams, Journal of Applied Philosophy, 18 : side 149-158.

Mumford, S. 2011,  Watching Sport: Aesthetics, Ethics and Emotion, Routledge, London og New York

Filmklipp fra Fenerbahce: http://bit.ly/niggCF
Intervju med Stephen Mumford om puritan og partisan: http://bit.ly/pT7f7S

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.