Knut Anderssen er et av Skeids største idrettstalenter gjennom tidene. Mellom sine to Norgesmesterskap i 1947 og 1958 rakk han å være en av Norges aller første proffer og sone en av norsk idrettshistories mest idiotiske straffeordninger.
Tekst Aage Borchgrevink
– Molto bene, roper Knut Anderssen. Når 85-åringen blir ivrig, dukker uttrykkene fra fortiden frem. Doublepartneren hans har akkurat vinklet en volley utenfor rekkevidden til motstanderne på den andre siden av nettet. Knut er pensjonert revisor og spiller to ganger ukentlig i Oslo Tennisklubb, OTK, på Madserud. Ballfølelsen er det ikke noe i veien med. Han fanger inn baller med racketen like mykt som han i sin tid dempet lærkula i Serie A. Knut er evig positiv.
– Det var da mange bra ballvekslinger, i alle fall, sier han, om de gamle skulle tape et sett mot ungdommen.
Det var ikke gitt at Knut skulle bli en pioner. Da kontraktforslaget ble telegrafert opp til Oslo i oktober 1951, var fotballforbundet skeptisk. «Profesjonismen» ble behandlet som en blanding av pest og kjønnssykdom, som hvis den ikke ble møtt med tilstrekkelig harde tiltak kunne undergrave den moralske ryggraden i idretts-Norge. NFFs medisin var regler og karanteneordninger som potensielt kunne parkere spillere for en halv karriere.
30-tallet hadde vært en gullalder for norsk fotball. I årene etter krigen feide en skandinavisk bølge over Europa: Sverige ble olympiske mestere i 1948, mens danskene tok bronse. En mengde danske og svenske spillere ble proffer i Italia. I AC Milan het stjernene Gre-No-Li. Svenskene Gunnar Gren, Gunnar Nordahl og Nils Liedholm ble seriemestere i 1951, og Nordahl var toppscorer i Serie A i fem av seks sesonger mellom 1949 og 1955.
Danskene var ikke mye dårligere, med en rekke spillere i de store klubbene. Det året Nordahl ikke var toppscorer, sesongen 1951/52, var det dansken John Hansen fra Juventus som toppet listen med 30 mål. Også Palermo og Lucchese hadde danske toppscorere det året.
Norge var lillebror i skandinavisk fotball, men det var likevel interesse for norske spillere. Man kan jo spørre seg om hva som ville skjedd hvis norsk fotball hadde blitt med på denne bølgen. Flere spillere ville reist ut, bidratt på landslaget, kommet hjem og bidratt med nye erfaringer i klubbfotballen. Kanskje ville norsk fotball fått et puff, som kunne fått oss opp av grøfta og gjort at landslaget slapp å vente helt til 1994 før det kom til et sluttspill. Men slik gikk det ikke; proffene ble behandlet som pariaer. Utlandet tok feil når de åpnet opp for pengene.
«Skal ikke du blir revisor da, Knut?» spurte NFFs generalsekretær Asbjørn Halvorsen.
Et telegram fra Italia
De italienske speiderne hadde oppdaget Skeids høyrehalf, og høsten 1951 tok de kontakt. Padova slet i Serie A og trengte forsterkninger. Lagets engelske trener, Frank Soo, hadde sett seg ut Knut, og inviterte ham på prøvespill i et telegram 26. september. Dermed troppet Knut opp hos NFF for å ordne spilletillatelsen. Det tilforlatelige spørsmålet til Halvorsen, som syntes å tilhøre en velmenende onkel som bare hadde guttens fremtid på hjertet, skjulte en trussel.
Proffene ble utestengt fra norsk fotball. NFF vedtok at proffene ikke kunne spille på landslaget. Denne regelen sto til 1969. I årene etter krigen hadde forbundet også en annen sanksjon. En hjemvendt proff måtte sone fem års karantene før han igjen kunne spille fotball i Norge. Knut ville dermed sette hele karrieren på spill, om han dro sørover.
«Får du ikke kontrakt etter prøvespillet,» sa Halvorsen, «er du fremdeles ferdig i norsk fotball.»
Det var kanskje ment som en advarsel, men det hørtes ut som en trussel. Knut var usikker på om NFF hadde hjemmel i FIFA for disse reglene. Var selv prøvespill nok til å bli utestengt? Kunne Forbundet gjøre hva som helst for å hindre fotballspillere i å reise ut? Halvorsen var en tøffing. Den gamle kapteinen for Hamburger SV hadde vært en torn i øyet for okkupasjonsmakten, og satt to år i tysk fangenskap. Kraftkaren var mer død enn levende da han ble befridd i 1945, men selv om helsen hadde fått en knekk var han like viljesterk etter krigen. Knut hadde vært gjennom et og annet selv, og var ikke lett å presse. Noen dager senere kom et nytt telegram fra Soo: «No trial period, need you at once.»
Frank Soo var fra Liverpool, hadde kinesisk far og engelsk mor. Han var stjerne i Stoke på 30-tallet, men hadde internasjonal legning. Han er fremdeles eneste spiller med øst-asiatisk bakgrunn som har spilt med de tre løvene på brystet. Spørsmålet var om Knut kunne stole på den gamle britiske stjernen. Hvis det skar seg i Padova, var han ute i kulda.
Fetterens fotballsko
Knut Anderssen ble født på Torshov i 1927, som den yngste av syv søsken. Han var nærmest født inn i Skeid, og på 30-tallet levde han på løkka, inspirert av helter som Jørgen Juve og bronselaget. I 1938 fikk Knut sine første fotballsko. Han arvet dem fra fetteren, Hans Nordahl, som allerede var etablert på Skeid. I løpet av karrieren fikk Nordahl over 500 kamper for klubben.
Knuts far tok for seg de slitte støvlene. Han la i lest og sålet skoen på ny. Knut var storfornøyd med resultatet som innebar bedre feste og færre skrubbsår på grusen. Han trådde i Hans Nordahls spor, bokstavelig talt. I 1940 ble småguttlaget til Skeid kretsmestere i Oslo, og samme år ble Knut også skolemester med Lilleborg skole. Gymlæreren var så fornøyd at laget fikk en femkroneseddel på deling.
Mesterskapene i 1940 ble de siste på fem år. Okkupasjonen innebar en fem år lang karantene for all idrett som ikke var organisert innenfor nyordningen og NS. Idretten ville ikke samarbeide med tyskerne, og dermed utgikk nesten alle landets serier, renn og turneringer.
Men idrettsstreiken innebar ikke slutt på treningen. I hemmelighet ble det spilt kamper både på Voldsløkka og på Dælenengen. Det gjaldt bare å unngå å bli oppdaget. De fem tapte årene motiverte kanskje folk til virkelig å gi jernet da de igjen kunne spille fotball. Hans Nordahl holdt det gående i nesten femten år etter krigen. I 1958 ble 40-åringen den eldste Norgesmester noensinne.
Fotball var sommeren. Om vinteren var Knut skihopper. Da Norge igjen ble fritt, var oppslutningen rundt idrett enorm. Sport betydde frihet. 106 000 tilskuere kom til fredsrennet i Kollen i 1946. En av deltakerne var den 18 år gamle Skeidgutten Knut Anderssen, som noen uker tidligere hadde blitt kretsmester i Midtstubakken. Knut er dermed et av seks medlemmer i den eksklusive klubben nordmenn som både har hoppet i Holmenkollen og spilt for det norske landslaget.
Etter at han ble nummer tre i Nydalsrennet i 1951, deltok Knut i Holmenkollrennet for andre og siste gang. Samme sesong perset han i Vikersund med 84 meter, og reiste på oppvisningsrenn i London og Edinburgh. Skiforbundet ønsket å promotere den noble skisport i Storbritannia. Effekten av tiltaket var ikke overveldende, men Knut hadde en strålende reise på forbundets regning. Kanskje de norske hopperne sådde kimen som skulle blomstre 35 år senere i form av Eddie the Eagle, en av britisk idretts absolutte klassikere?
Men det var fotball som egentlig betydde noe for Knut. Landslagsdebuten kom mot nettopp England 18. mai 1949. Det var et sterkt britisk lag, med blant annet Frank Swift i mål, som slo Norge 4-1 foran 32 874 tilskuere på Ullevål. På det tidspunkt var Knut allerede Norgesmester. Skeid vant sitt første NM i 1947, med både Knut og fetter Hans Nordahl på laget. Samtidig var Knut skoleflink, med anlegg for tall. Han kom inn på revisorskolen og fikk jobb på revisorkontor. Fremtiden så ut til å bestå av Skeid, jobb og skole. Men Frank Soo ville det annerledes.
Kontraktforslaget var voldsomt. Soo måtte ha store planer for Skeids venstrehalf. Padova la 10 millioner lire på bordet for en toårskontrakt, det vil si 120 000 kroner. Knuts månedslønn på kontoret var omtrent 700 kroner. Som gutt jobbet han som visergutt for fire kroner per helg, hvorav to gikk til moren. For å spe på lønna hadde han unnlatt å bruke trikkepengene sjefen ga ham, og i stedet løpt til Ila, eller hvor han skulle. Slitsomt, men han sparte 20 øre og sparte opp til sine første hoppski.
Knut hadde lært hva penger var, men det var tre betingelser inkludert i kontrakten, blant annet at han besto den medisinske testen og at forbundet ordnet spilletillatelsen. Så alt var ikke klart. Men den som intet våger, intet vinner. Knut ga blanke i NFFs muligens velmente, men etter hans mening malplasserte råd. Han reiste ned i oktober 1951. Noen uker før hadde Ragnar Larsen dratt til Lazio. Knut ble den andre nordmannen i italiensk fotball og en av de aller første norske profesjonelle fotballspillere overhodet.
I 1949 kræsjet Torinos fly på vei hjem fra Portugal, og hele laget ble drept. Som følge av ulykken reiste Serie A-lagene med tog. Padova lå ikke langt unna den jugoslaviske grensen, og reisen til Palermo tok to dager. Krigsødeleggelsene og fattigdommen tiltok jo lenger sør de kom. Særlig Calabria gjorde inntrykk på Knut.
Laget hadde en pause i nærheten av Napoli. Under treningen der fikk Knut beskjeden han hadde ventet på. Spilletillatelsen fra NFF var i orden, etter at Halvorsen hadde trenert saken noen unødvendige måneder. Frank Soo lysnet opp da han fikk beskjeden, og brukte resten av togturen til å forklare Knut den defensive taktikken Padova la opp til på bortebane.
Knut var kjøpt inn som indre høyre i Metodo-formasjonen som dominerte på begynnelsen av 50-tallet. Oppstillingen foran keeper besto av to backer, deretter tre halfer og til slutt den fem mann sterke, offensive løperrekken. Knut skulle drive det offensive spillet, og legge opp til lagets argentinske toppscorer, bohemen Martegani.
Siden Knut hadde erfaring som forsvarer i Norge, fikk han ofte jobben med å dekke rommet mellom løpere og halfene i kamper som handlet om å forsvare seg. I bortekampene ble ofte minst en av løperne trukket ned, for ett poeng ute var på linje med seier for et Padova-lag i trøbbel. Knut var løpssterk, teknisk og hadde lav feilprosent, og ble ofte mannen mellom rekkene.
Andiamo!
16. desember 1951 tøffet toget inn på stasjonen i Palermo. Det var noe spesielt med kampene på Sicilia. Stemningen rundt fotballen var intens i hele landet, men her nede kunne den bli fullstendig sinnsyk. Knut skulle få oppleve dette andre ganger, men i Palermo ble il biondo norvegese godt mottatt. Kampforberedelsene innebar blant annet lunsj med rødvin.
Vin var ikke godt nok for Martegani. Spissen forlangte konjakk. Frank Soo hadde nord-europeiske instinkter, og sa nei. Men italienerne i støtteapparatet skjønte at hjulene måtte smøres hvis maskineriet skulle fungere. Da Soo var borte, kom massøren inn i garderoben og rakte Martegani et beger. Argentineren tømte konjakken, slo seg på brystet og ropte «andiamo!».
Knuts debut ble unnagjort, men nord-italienerne fikk juling. Palermos danske spiss dominerte og sicilianerne vant 4-1. Knut trengte noen kamper for å komme i gang, men 10. januar var han lagets store spiller da Padova slo Udinese 2-1. Knut scoret et av målene, og viste igjen evne til å kombinere med Martegani. De to poengene var livsviktige. Halve sesongen var unnagjort, og i Serie A var det krig mellom lagene i bunn av tabellen.
Selv om Padova var fornøyde med Knut, var klubben i ferd med å miste tålmodigheten med Frank Soo. Prestasjonene svingte for mye. De hvitrøde hadde en irriterende evne til å tape kamper med ett mål.
Frank Soo forsvant dermed fra Padova. Noen måneder senere dukket han opp i Norge som trener for OL-laget. På trenersiden opplevde Padova det rene blodbadet våren 1952. Til sammen fem trenere fikk sjansen til å berge plassen for Padova. Det var kanskje et par for mange.
Knut scoret igjen i bortekampen mot Como i februar, men de hvitrøde tapte likevel 2-3. Kamp-programmet var hardt, og slet på spillerne. Knut kom fra en hverdag i Skeid der han trente to ganger i uken. I Padova var det daglige treninger. Fysisk på morgenkvisten, og en teknisk økt i varmen på ettermiddagen. Spillerne som kom for sent, ble bøtelagt. Fysikk var viktigere enn hjemme, ikke minst på nedre tabellhalvdel. I et av sine reisebrev til VG oppsummerte Knut situasjonen slik: «Topplagene spiller meget bedre fotball enn dumpekandidatene som rett og slett slåss for poengene.»
I mars kom Torino på besøk til Padova. Avisene betegnet kampen som et spørsmål om å være eller ikke være. Kampen begynte begredelig for hjemmelaget, som fikk centerbacken skadd etter fem minutter. I 1952 var det ikke innbyttere, så de hvitrøde spilte videre med ti mann. Padova la om til en defensiv formasjon. Knut gikk ned fra indre høyre til høyre half og Torino presset på, men klarte ikke å score. I andre omgang gjorde Padova et dristig trekk og gikk tilbake til sin opprinnelige formasjon. Knut og de andre løperne briljerte, spillet gled og Padova puttet tre ganger før kampen ble blåst av.
Padova var i ekstase etter tre-nullseieren. Som Knut skrev: «Den ene søndagen er vi folkets helter, og den neste kan vi nesten være redd for å gå på gata.»
Mens Juventus med sine tre dansker paraderte mot seriemesterskapet, sto bunnstriden mellom åtte, ti lag. Bare Legnano sakket definitivt akterut. Om vinteren var banene sugende: Det regnet og snødde. Når gjørmehavet truet, kastet banemannskapene sagflis i gresset. Det var harde taklinger på banen. De skadde Padova-spillerne gikk i Sankt Antonio-katedralen og tente lys for å bli friske. Serie B betydde den gang som nå færre tilskuere og mindre inntekter, mulige konkurser og tenners gnissel. Alt handlet om ikke å rykke ned.
Tabber og tårer
Knut bodde på hotell, og hadde lite tid til annet enn treninger og kamp. Han var sosialt anlagt, kom godt ut av det med de andre spillerne, og trivdes i klubben. Samtidig var det en «med et mildt uttrykk hektisk stemning» i Padova. Trenere kom og gikk. Presidenten dukket opp på stadion for å skjelle ut klubben og spillerne kunne bli suspendert på uklart grunnlag.
«Det er vel og bra at situasjonen er kritisk,» skrev Knut i VG, «men hjemme i amatørfotballen har vi pleid å forsøke å sette mot i guttene i en slik situasjon, her utvikler det seg bare en trist stemning blant ledelse, spillere og publikum som gjør oppgaven enda vanskeligere». VG oppfattet Knut som svært kritisk til profesjonismen.
Det var sikkert opportunt å gi det inntrykket i Norge, men Knut husker årene i Italia som en «fabelaktig tid». Det var mye å lære, det var store stjerner og god stemning. Realiteten var nå en gang at den norske modellen ikke var den eneste måten å gjøre ting på, og kanskje man kunne forsøke å lære av utlendingene en gang i mellom i stedet for å fordømme dem?
Hjemmekampen mot Fiorentina 18. april ble avgjørende. Det var et topplag som gjestet Stadio Appiani den søndagen, men poengnøden innebar at det bare var en ting som gjaldt: Seier. Vant Padova, var det ennå håp. Med tap var Serie B nærmest uunngåelig. Alvoret hang som damp over stadion.
Det var en tent gjeng som entret matta, kanskje for tent. For det som opplevdes som hundrede gang fikk Padova en mann skadet i første omgang. Fiorentina holdt likevel på den defensive formasjonen sin, og Knut fikk lite til på indre høyre. Martegani fikk til slutt hull på den florentinske muren, og laget 1-0 med et langskudd.
Resten av omgangen presset Padova på, men uten å score flere ganger. Likevel. Seieren var innen rekkevidde nå. Det gjaldt å holde ut i 45 minutter til. Men i andre omgang gjorde centerhalfen en ubegripelig tabbe og serverte Fiorentinas senter ballen. Han viste ingen nåde, og utlignet. «Jeg har aldri sett en mer ulykkelig mann,» skrev Knut om centerhalfen. «Tårene trillet og han var nesten ikke til å trøste. Flere andre kastet seg på marken og slo nevene i bakken».
De hvitrøde kom seg på beina, og forsøkte å slå seg gjennom muren til de defensive toscanerne. Kampen hardnet til. Padovas ytre venstre taklet en Fiorentina-spiller så det sang. Dommeren blåste frispark for Fiorentina, men straks han snudde ryggen til, benyttet Padova-kanten sjansen til å smelle flathånden i ansiktet til motstanderen. Dommeren så det ikke, og kampen fortsatte i samme stygge leie. Men ørefiken ble den siste fulltrefferen Padova fikk inn den søndagen.
I seg selv betydde ikke uavgjortresultatet mot Fiorentina kroken på døra. Men det var noe med måten kampen forløp på som føltes definitivt. Gudene var ikke på Padovas side. Loddene var plassert i vektskålen, og Padova sank skjebnetungt mot Serie B. Padova kjempet til siste slutt, men havnet til slutt tre poeng under kvalikplassen.
En av dem som hadde levert i løpet av sesongen, var Knut Anderssen. Robust fysikk kom godt med, men kanskje det viktigste var at Knut kom godt ut av det med nye omgivelser og nye mennesker. Han lot seg ikke stresse eller presse, verken av NFF eller nedrykksspøkelset.
En by i flammer
Serie B var mindre glamorøst, men like hardt som toppdivisjonen. Sesongen 1952/53 ble et bikkjeslagsmål for Padova. Blant kampene som gjorde inntrykk på Knut var en batalje hjemme på Appiani mot Catania. Det var en søndag i slutten av mai, nest siste serieomgang. Mens Padova risikerte nedrykk til Serie C, lå Catania an til opprykk. Stemningen var altså fremdeles «hektisk» i Padova. Det gjaldt å hevne 3-0-tapet i Catania. Poengene måtte i boks.
Kampen tok først av et kvarter før slutt. Catanias målmann sendte utsparket til en forsvarer som slo en løs pasning tilbake. Padovas høyrekant snappet opp pasningen og satte den i mål. Appiani eksploderte. Dommeren pekte mot avspark, men Catania-spillerne stimlet sammen rundt linjemannen. Etter en diskusjon mellom mennene i svart, trakk dommeren ballen tilbake til Catanias femmeter. Angivelig hadde ballen aldri krysset 16-meterstreken, og dermed ikke vært i spill da Padova scorte.
«Et vilt brøl svarte dommerens avgjørelse,» fortalte Knut i VG. «Det begynte å regne med flasker og sten, og hundrer av mennesker veltet nedover tribunene i et forsøk på å storme banen. De fleste av dem ble hengende igjen i piggtrådgjerdet … Padovas ledere og styremedlemmer prøvde å stagge massene … Den uheldige linjemannen falt til slutt sammen med brukket ben etter en fulltreffer av en flaske».
Først da den bevisstløse linjemannen var båret ut, roet gemyttene seg. Kampen ble blåst i gang igjen selv om gressmatta var full av stein og glasskår. De hvitrøde kriget inn en ny ball like før full tid. 1-0. Stadionen gikk fra konseptene, igjen, denne gang av glede. Men så var det dette med lengden av Adams opphold i paradis. Forbundets reaksjon på tumultene var nemlig å gi Catania seieren. 1-0 ble til 0-2. Det var første gang forbundet kom med en så streng reaksjon, og Padova eksploderte på nytt da avgjørelsen ble lest på radio. Det var opptøyer og herjing. «Byen står i flammer,» rapporterte Knut.
Folk i Padova mente at den sicilianske bortefansen sto for brorparten av flaskekastingen og utskeielsene. Var det slik, kunne man bare troppe opp med en gjeng lurvete fans, og dermed være garantert poeng! Padova-spillerne var rasende og slo Lucchese 3-1 i den siste og avgjørende kampen.
Padova klarte dermed å klore seg fast i Serie B, men etter 46 kamper og seks mål var Knut Anderssen ferdig i Italia. Han hadde i utgangspunktet ikke tenkt å bli lenger enn ut kontrakten. Familie og studier kalte hjemmefra.
NFF holdt hva de så generøst hadde lovet før han dro. Det ble fem års karantene på Knut, tilsvarende de fem årene med idrettsstreik under krigen. Knut benyttet tiden til å gjøre unna de fem årene med obligatorisk praksis før man kunne ta revisoreksamen. I 1958 var han tilbake på banen. Knut ble norgesmester igjen det året. For Skeid. Sammen med fetter Hans Nordahl, som tyve år tidligere hadde gitt ham sine gamle fotballsko.
«Fantastico!» Knut løfter begge hender. Denne gangen applauderer han motstanderne, eller kanskje spillet selv. Feilprosenten hans er fremdeles lav, men Knut er ikke like løpssterk på tennisbanen i 2013 som han var på Stadio Appiani i 1953.
Det er en tidlig vintermorgen i boblen på Madserud. Ute er det sprakende kaldt og stjerneklart. Før jeg går, ber jeg Knut om et råd til min egen fotballspillersønn. «Tren opp begge beina,» sier Knut mens han pakker sammen racketen. «En masse unødvendige støttepasninger skyldes at norske spillere ikke tør å sentre med den dårlige foten.»
Gud har skapt oss med to føtter. Knut brukte begge. Han brukte dessuten hodet den gangen NFF forsøkte å demme opp for profesjonismen. Livet er langt og fotballen kort, men Knut fikk med seg inntrykk som varer. Fremdeles ringes han og Padovas lagkaptein, den 88 år gamle legenden Gastone «gamle panser» Zanon, hver jul.