Argentina spurte seg selv om landet var klar for tidenes største Superclásico. Svaret ble et rungende nei. Historiens første Copa Libertadores-finale mellom de evige rivalene River Plate og Boca Juniors ble en skam som viste at argentinsk fotball preges av lovløshet, der landets mytiske og legendariske lidenskap for spillet altfor ofte ender i vold og anarki.
Tekst: Morten Glinvad, Buenos Aires
Oversettelse: Lars Johnsen
Hvorfor gjorde han det?
Hva var det på en lørdag ettermiddag i slutten av november som fikk en ung mann i bar overkropp til å svinge høyrearmen og sende en flaske gjennom luften? Med en sånn presisjon at flasken nådde målet og knuste et bussvindu.
Kanskje det var et av glasskårene fra dette kastet som traff Pablo Pérez i øyet. Noen få sekunder før hadde kapteinen og de andre Boca Juniors-spillere sunget på bussen, begeistret og spente før deres livs største fotballkamp – returoppgjøret i Copa Libertadores-finalen etter at det ble 2-2 i den første kampen. Nå ble alt forvandlet til kaos. Flasker og steiner fløy gjennom luften idet sjåføren ble nødt å senke farten da bussen svingte til høyre på Avenida Lidoro Quinteros. Rute etter rute ble knust. Tåregass fylte spillerbussen slik at sjåføren besvimte og bare en snarrådig reaksjon fra Boca Juniors’ visepresident Horacio Paolini forhindret at ulykken ble mer alvorlig enn den allerede var.
Hva fikk den barmagede kasteren med rød River-caps trukket ned over det lange, krøllete håret og hans likesinnede å gjøre det de gjorde? Hvilket sinne kunne rettferdiggjøre eller i det minste forklare, handlingen? Følte de at de forsvarte klubben sin? Var det et svar på det like forferdelige pepperspray-angrepet Boca-fiendene gjorde mot River Plate-spillerne for tre år siden? Eller handlet det om noe annet, om barras bravas, de dominerende og voldelige supportergruppene hvis innflytelse og makt er på mafianivå, som klubbene ikke tør å legge seg ut med? Eller var det ganske enkelt snakk om en frustrert mann som fikk utløp for hverdagslige problemer i et land med skyhøy inflasjon og vanskelige levekår for størstedelen av befolkningen?
Argentinsk fotball er kjent for lidenskap og blant fotballsupportere rundt om i verden har El Superclásico en mytisk status. De færreste har opplevd kampen mellom Boca Juniors og River Plate i live, men de fleste kjenner betydningen av oppgjøret og vet at sterke følelsene står på spill. Her handler det om en ekte og misunnelsesverdig lidenskap som blir vanskeligere og vanskeligere å finne i stadig mer strømlinjeformede europeiske ligaer. Ulike rankinger har kommet frem til at El Superclasico er verdens største derby, og den britiske avisen The Observer satte for noen år siden kampen på toppen av sin liste over 50 sportsarrangementer du må oppleve før du dør.
Men dette? Et primitivt angrep på en buss med forsvarsløse spillere, trenere og ledere. Raskt etter sjokket søkt de ly på stadion og trakk trøyene over ansiktene, preget av kvalme, kvelningsfornemmelser og sår på kroppen.
Den 59. og største finalen i Copa Libertadores var over før den hadde startet. Det burde ha vært tydelig for alle som så bildene av Boca-spillernes ankomst. Personer i sjokk kan ikke bli tvunget på banen for å spille den viktigste kampen i deres liv halvannen time senere. Dette var imidlertid det de ansvarlige personene prøvde på Estadio Monumental i Buenos Aires. Blazerkledde menn ilte rundt i korridorene på det store stadionet. Mange interesser var i spill. Rivers. Bocas. Det argentinske og det søramerikanske fotballforbundets. Ja, til og med hele Argentinas maktapparat var under press; få dager senere skulle Buenos Aires være vert for G20-toppmøtet. Hva ville ikke verden tenke?
En by av zombier
I flere uker hadde Buenos Aires vært i unntakstilstand. Mer enn 100 års rivalisering hadde kokt ned til én novembermåned. El Superclásico var overalt. Aldri hadde det skjedd noe større og viktigere i historien i forholdet mellom Club Atlético Boca Juniors og Club Atlético River Plate. For første gang noensinne var en Superclásico plassert i den fineste og størst mulige rammen i søramerikansk fotball. Folk led av søvnproblemer og slet med å fokusere på sine daglige oppgaver. Alt handlet om Finalenes FInale, Alle Tiders Finale, Finalenes Mount Everest eller El Megasuperclásico. Som den spanske avisen El País beskrev det: Buenos Aires var blitt en by av zombier, ikke i stand til annet enn å vente på en fotballkamp.
Nervene og anspentheten var ekstrem. Konsekvensene av et nederlag var dystopiske. Argentinas president Mauricio Macri, som tidligere var president i Boca Juniors, snakket om at det ville ta minst 20 år for taperne å komme seg over nederlaget. Vanligvis er det alltid en ny Superclásico noen måneder frem i tid. Men ikke en sånn Superclásico. I forkant av den første finalen kom de to vennene Oscar og Arturo, fra den provinsielle småbyen Apóstoles nesten 1000 kilometer fra Buenos Aires, til en krangel om de to lagenes styrker og svakheter. Det endte med at Óscar satte fyr på huset til Arturo, som brant ned. Hjertespesialister advarte med bekymring mot kraftig økt risiko for hjerteinfarkt under finalen. De mente en mulig straffesparkkonkurranse ville være direkte helsefarlig og burde forbys. En radiostasjon tok innspillet på alvor og gjennomførte en spesiell overføring av den første finalen. Kommentatorene, mot søramerikansk sedvane, holdt seg i ro. De hevet ikke stemmen ved scoringer, men bare behersket bemerket at det ble scoret mål.
– Jeg vurderer å gå på kino under finalen. Jeg lider for mye, fortalte en taxisjåfør en dag i Buenos Aires.
En ung kvinne ankom byen torsdag på overraskelsesbesøk til en venninne som skulle gifte seg. Deres store problem var at bryllupsfesten sammenfalt med returkampen.
– De vurderte å utsette bryllupet. Brudgommen er en stor River-fan. Men de valgte å gjennomføre det og gjestene må gjerne se på fotball underveis. I to forskjellige rom. Et til Boca og et til River, fortalte hun.
At finalen ble lagt til en lørdag ettermiddag skapte problemer for Buenos Aires’ ortodokse jødiske fotballfans. Lørdag er del av den jødiske sabbaten, som forhindret dem i å se kampen, både på stadion og på TV. Det fikk 35 jødiske Boca-fans til å reise fra Buenos Aires til Barcelona. Grunnen? På grunn av tidsforskjellen ville sabbaten være over i Barcelona før kampen startet. Å se kampen på TV ville da ikke by på noe problem.
Noen uker før kampen ble et ungt par foreldre til en liten gutt. Begge foreldrene var River-tilhengere og hadde i fellesskap besluttet å gi gutten navnet Enzo etter Rivers uruguayanske legende Enzo Francescoli. Ettersom moren heter Plate til etternavn, ble fristelsen for stor: Guttens navn ble Enzo River Plate.
Det er historier som disse som forteller om en spesielt sterk og intens fotballidenskap, som fascinerer verden. Det er neppe mulig å finne en storby der fotball har samme betydning som i Buenos Aires. Helt siden europeiske sjømenn brakte spillet til byen i det 19. århundre, har hovedstaden i Argentina vært sentrum for fotball i hele Amerika, og med det som bakgrunn har River Plate og Boca Juniors bygget sin rivalisering. Den startet i arbeiderstrøket La Boca tidlig på 1900-tallet, der begge klubbene ble dannet. I begynnelsen handlet det om å eie hegemoniet i bydelen, men etter noen år flyttet River fra La Boca og slo seg ned i Núñez-området nordvest for sentrum. To forskjellige identiteter vokste frem med sine iboende motsetninger: Boca forble folkets klubb, mens River ble symbolet på en voksende middel- og overklasse som flyttet ut til de finere forsteder og fikk kallenavnet «Los Millionarios», «Millionærene», mens Boca var «Los Xeneizes», «genoveserne», etter de italienske innvandrerne som i sin tid stiftet klubben i havneområdet.
– Det har utviklet seg fra først å være en kamp om nabolaget til å bli en kamp om hele Buenos Aires. Og senere har det blitt et nasjonalt anliggende som opptar hele verden, sier forfatteren Diego Estévez over en kaffe i bydelen Retiro, i nærheten av Santillana forlag der han arbeider.
– Slik jeg ser er ikke dette et mindre oppgjør enn Barcelona-Real Madrid med tanke på historie og prestisje. Dette er to enorme klubber med svært store supporterskarer som er berømte over hele verden. Og rivaliseringen blir ytterligere forsterket av den store lidenskapen for fotball i Argentina, sier Estévez.
– Det er en annen mentalitet her nede. I den siste måneden har alle snakket om River og Boca. Ingenting annet har eksistert. For mange mennesker er det en kamp som gjelder selve livet. Og hvis du føler at fotball er det viktigste i livet ditt, vil et nederlag være dramatisk.
Diego Estévez har skrevet flere bøker om Superclásico-historien og har beskjeftiget seg inngående med de to klubbene og forholdet deres. Han forteller hvordan Boca og River har dominert argentinsk fotball gjennom årenes løp, og hvordan jevnbyrdigheten mellom dem har forsterket rivaliseringen. River har 36 mesterskapstitler mot Bocas 33, mens Boca har seks Libertadores-titler mot Rivers tre.
– Siden 2000 har de møtt hverandre mange ganger i Copa Libertadores og i viktige kamper i ligaen. Det har intensivert rivaliteten. Det er litt som da Pep Guardiola var i Barcelona og José Mourinho var i Real Madrid og de spilte mange innbyrdes oppgjør. Jo oftere de møtte hverandre, jo mer opphetet ble stemningen. Noe lignende har skjedd her. Ikke så mye mellom trenerne, men mellom supporterne, sier Diego Estévez.
– Spesielt siden 2014 har klubbene stått sterkt og delt nesten alle titlene mellom seg. De har stor makt, og i takt med at TV-inntektene har økt har forskjellen mellom dem og de andre klubbene vokst fordi River og Boca har så mange fans. På den måten er vi på vei mot spanske forhold med to veldig dominerende klubber. Det er ingen tilfeldighet at de møtes i Copa Libertadores-finalen. Rivaliseringen er sterkere enn noensinne, fortsetter han.
Generasjon etter generasjon har vokst opp med rivaliseringen. Og selv om mye har skjedd siden de to klubbene dannet sin identitet, verner de fortsatt om den.
– I dag er deres historiske ståsted mer en del av folkloren rundt kampene. Boca har fortsatt flere tilhengere i lavere samfunnslag, men det er mye mer blandet i dag.
– Især Boca dyrker den historiske identiteten og bruker den til å bevisst definere seg som folkets klubb. Men i virkeligheten henvender begge klubbene seg mest til middelklassen. Hvis River bare var for de rike, ville de ikke ha trukket så mange mennesker på stadion hver uke. Det er mange paradokser her. Og klubbene vet at de trenger hverandre. Det er vanskelig å forestille seg Boca uten River og omvendt.
Tidenes treningsøkt
Som en konsekvens av mange år med vold og opptøyer i forbindelse med fotballkamper i Argentina var det ingen River-supportere på Bocas hjemmebane La Bombonera ved den første finalen. Og omvendt ville ingen Boca-fans få plass på Estadio Monumental for å se returkampen.
I stedet hadde Boca to dager før returkampen valgt å flytte treningen inn på La Bombonera og åpne dørene slik at fansen kunne gi spillerne en siste hilsen før den viktige kampen. Allerede i Retiro flere kilometer fra La Boca ble gater og busser fylt med folk i de blå og gule Boca-fargene. Gater ble sperret som om det var en kampdag. De mest ihuga hadde overnattet foran La Bombonera for å være blant de første til å få plass da portene etter planen skulle åpne klokken 16, to timer før treningen skulle starte. Men trykket var så stort at de allerede ble åpnet klokken 15. Denne dagen var det gratis inngang for alle, og interessen nådde høyder som ingen hadde forestilt seg.
– Det er alle dem som vanligvis aldri har muligheten til å komme inn på stadion. De fattige som ikke har råd, sa min utleier Damián, et Boca-medlem i 40-årene, mens vi snodde oss gjennom de smale gatene i det fargerike arbeiderstrøket og passerte Sosialistpartiets kontor på jakt etter en parkeringsplass.
– Her skal vi ikke parkere. Se han der. Det er en barra brava. Han bestemmer her. Hvis vi parkerer her, må vi betale ham for det, sier Damián om et av de mange feltene som argentinske klubbers barras bravas profiterer på.
Til slutt fant vi et sted og nærmet oss stadion til fots. Vi ble møtt av avsperringer, lange køer og avvisende vakter. La Bombonera var full. Det var ikke plass til flere tilskuere.
Køene ble lengre og lengre og folk ble mer og mer utålmodige. Noen unge menn grep en låst port og begynte å rive i den for å bryte den opp. Andre steder forsøkte folk å klatre over et gjerde. Noen løftet små barn i Boca-klær over gjerdet til mennesker på den andre siden som tok imot barna. Innenfor avsperringene stormet den flokken av fans mot inngangen til stadion med armene i været for å signalisere til vaktene at de ikke har med seg ulovlige gjenstander.
Inne på La Bombonera var det for lengst fullt og de sist ankomne kunne bare skimte gresset og spillerne gjennom små sprekker i folkemengden.
Området med matboder under tribunene var fylt til randen og preget av marihuanalukt, det samme var trappene. Kapasiteten på over 50 000 tilskuere ble overskredet og ute i gatene rundt La Bombonera sto flere tusen tilskuere som ikke hadde kommet seg over gjerder eller brutt opp låste porter. De sang om deres besettelse om å vinne Copa Libertadores og se spillernes seiersrunde på fiendens stadion. En mann i svarte jeans og en gjennomvasket T-skjorte med Megadeth-logo solgte plakater med teksten «Un Grande No Desciende» – «et storlag rykker ikke ned». En referanse til Rivers historiske degradering i 2011. På plakaten var det tegnet et spøkelse i Boca-farger med en stor «B». B-en representerte oppholdet i nest øverste divisjon, som etter Boca-fansens syn for alltid kommer til å hjemsøke byrivalen.
– Folk er gale, sa Damián og ristet på hodet og pekte på en ung mann som med dødsforakt krabbet opp på en stige for å komme seg opp på stadiontaket mange meter over oss.
«Tidenes treningsøkt», ble seansen senere kalt i argentinsk media. Aldri hatt så mange mennesker sett et fotballag trene.
Men det var også en annen side ved folkefesten: Boca hadde ikke vært forberedt på interessen i det hele tatt. Sikkerhetsmessig var det fullstendig uansvarlig. Mye kunne ha gått galt. Foreldre satte sine egne barn i fare fordi de ønsket å se deres favorittlag på trening.
Som en konsekvens grep myndighetene inn og beordret La Bombonera stengt en periode. Hvis Boca skulle vinne vinne Copa Libertadores, kunne de ikke feire triumfen på sin egen hjemmebane.
En takling for historien
På finaledagen hadde en av Bocas gamle storheter tatt turen til Buenos Aires for å forklare hva det betyr å spille en Superclásico. Den nå 62 år gamle Roberto Passucci ble født i en Boca-familie av italiensk herkomst, og han spilte seks år for Boca på 1980-tallet og var en populær og hardtarbeidende midtbanespiller.
– I Argentina lever folk for fotball. Hvis man taper, blir man hånet i lang tid. Derfor får rivaliseringen så stor betydning, fordi ingen ønsker å tape. Det er et helvete å tape, sier han.
I dag er Passucci ansatt i Bocas ungdomsavdeling og reiser rundt i landet og finner talenter til klubbens akademi.
– Her er det sånn at det å bli fotballspiller er den eneste veien å gå i livet for mange. De vet ikke ellers hva de ønsker å bli. Hvis de ikke slår gjennom i fotball, blir det liggende som en stor frustrasjon. Den kombinasjonen betyr at disse kampene er i ferd med å handle om liv eller død. Det føles virkelig slik, sier han.
– Da jeg kom med toget, kjørte det forbi Rivers stadion, og det var allerede folk i River-klær å se, selv om det var tidlig på morgenen. Jeg prøvde å unngå at de kjente meg igjen. Jeg satte på solbriller og så ned på telefonen. I Europa, hvis du ser en tidligere spiller fra et annet lag, skjer det ingenting. Men her vil de fornærme deg eller det som verre er. Det er alltid en risiko for det, og jeg var bekymret. Og hvis jeg var bekymret, hvordan tenker en Boca-spiller, som kjenner konsekvensene av å tape, om å spille en Superclásico-finale? Jeg husker kampene mot River tydelig. Jeg sov dårlig hele uken opp mot kampen. Det er vanskelig for dere utlendinger å forstå. Og for oss argentinere er det vanskelig å utstå, fortsetter han.
– Og denne gangen er det enda det ekstremt. Det har aldri blitt spilt en så viktig kamp i argentinsk fotball. Dette er for stort.
Roberto Passucci nevner et mål, en heading, mot River som sitt beste Superclásico-minne. Men i mytologien rundt derbyet er hans rolle en annen. Han vil alltid bli husket for det mest kjente røde kortet utdelt i Superclásico-historien. Det fikk han i 1985 da han, med all kraft, kastet seg med strake bein inn i kneet til Óscar Ruggeri, som tidligere hadde vært en lagkamerat.
– Spillergruppen i Boca hadde en konflikt med klubben fordi den skyldte oss penger. Det utløste en streik. Konflikten ble løst, men i stedet for å returnere til Boca, takket Ruggeri og Ricardo Gareca ja til et tilbud fra River. Det var forræderi. Det var krangler og munnhuggeri mellom oss, og vi skiltes som uvenner. I El Superclásico spilte jeg på midtbanen. Ballen kom litt for langt foran meg, og Ruggeri nådde den først. Alle konfliktene vi hadde samlet seg i hodet mitt i det øyeblikket. Jeg tenkte «nå har jeg deg!» Jeg satte inn den taklingen kun for å skade ham. Det var virkelig med hensikt. Etterpå reiste jeg meg og forlot banen uten å se på dommeren, sier han.
– Det skjedde spontant, men var utløst av konflikten. Han hadde gjort det samme mot meg hvis han hadde hatt muligheten. Vi hadde slengt dritt til hverandre i hele kampen og dyttet og skubbet på hverandre ved hvert hjørnespark.
Det er en episode som fortsatt står som et symbol på intensiteten i rivaliseringen. Skitne triks som har fått mytologisk status, og Passucci føler i dag fortsatt at han må fylle rollen som den harde bøddelen som straffet forræderen Ruggeri.
– Boca-supporterne dyrker det sparket. De føler seg som en del av det. Ruggeri og jeg har aldri snakket sammen igjen. Muligheten har vært der, han foreslo at vi skulle ta en kopp kaffe for å forsone oss. Men jeg nektet. Bak meg står en hel supporterskare, som fortsatt er takknemlig for taklingen. Da kan jeg ikke sitte og drikke kaffe med ham og slutte fred. Så historien kommer til å ende slik. Uten at vi snakker sammen, sier han.
Det er som to uforsonlige stammer i evig kamp for territorium og stolthet. Roberto Passucci er blitt en Boca-legende fordi han skadet fienden og forsvarte klubbens ære.
– Det ville ha vært bra om det var en sunn rivalisering, men det argentinske samfunnet er ikke i stand til det. At lagets bortefans ikke kan gå på stadion viser at noe ikke fungerer. Det er helt sykt. Det handler mer om å ikke tape enn om å vinne. Taperen vil ønske å forsvinne fra jordens overflate, sier han.
Vi er en skam
Kontrasten er stor fra de smale gatene i La Boca til de åpne parkene i Palermo-distriktet på vei til Rivers hjemmebane Estadio Monumental i Nuñez-forstaden. Her er joggere, syklister og familier på tur under jacarandetrærnes lilla blomster de sikreste tegn på at det er vår i Buenos Aires. Trafikken blir tettere når man nærmer seg stadion og allerede flere kilometer fra stadion er veien sperret av. Litt lenger fremme er folkemengden allerede enorm. River-supporterne forventer utålmodig å få tilgang til stadion, selv om det fortsatt er mer enn fire timer til avspark.
Kampkledd og bevæpnet opprørspoliti med svetteperler i nakken holder folkemengdene unna. Neste kontrollpunkt tar bypolitiet seg av. Det tar en evighet å komme seg til Argentinas største fotballstadion, som i seg selv er en skarp kontrast til Bocas hjemmebane. Der La Bombonera, «sjokoladeboksen», lukker seg rundt det som foregår innenfor portene, er det god plass på Monumental, den er som en åpen skål.
Allerede tre timer før kampen starter er stadion omtrent full. Ved siden av meg snakker Tobias, en ung River-supporter, nedsettende om oppførselen til de primitive Boca-supporterne på den åpne treningen på La Bombonera for to dager siden.
– Så du dem? Med små barn på skuldrene klatret de over gjerder! En skam!
Plutselig kommer TV-bilder til syne på en skjerm under tribunen. «Hendelser ved Bocas ankomst» lyder det nøytralt i teksten på skjermen, mens de første bildene av gjenstander på vei gjennom luften i retning Boca-bussen får folk til å mumle og se ned på telefonene sine som har problemer med å koble seg til nettet.
Kort tid etter ankommer de voldsutsatte Boca-spillerne stadion. Først blir kampen forsinket en time. Så ytterligere en time og et kvarter. Trøtte tilskuere venter i avmakt og forvirring i nesten sju timer på stadion. De er som skallebankrammede deltagere på en musikkfestival som har vart en dag for lenge. Pablo Pérez kjøres til sykehus med glasskår i øyet og returnerer senere. Carlos Tévez slår foran kamera fast at Boca-spillerne ikke er i stand til å gå på banen. Og med en nesten grotesk timing øker lydnivået på musikken på stadion, noe som indikerer at avspark nærmer seg. Dommerne kommer ut for å varme opp, og tilskuerne på de øvre tribunedelene ruller ut lange plastremser for å dekke stadion i de røde og hvite River-fargene, som alltid gjøres rett før spillerne skal entre banen. The show must go on er det absurde budskapet. En avlysning vil bety at mange taper ansikt. FIFA-president Gianni Infantino er på stadion og Argentina ønsker seg vertskapet for VM i 2030. Finalen skulle vise landet fra sin beste side.
– Vi er en skam, mumler en mann ved siden av meg.
– De tør ikke å avbryte kampen. De er redde for hva tilskuere gjør, sier en annen.
– Dette er Argentina. Du vet aldri hva som skjer, sier en tredje.
Alle med mer resignasjon enn forferdelse i stemmen. Ingen synes å være spesielt overrasket over at finalen har blitt en skandale.
To og en halv time etter planlagt starttid klokken 17 på ettermiddagen blir det endelig annonsert over høyttaleranlegget: Kampen er utsatt og vil i stedet bli spilt dagen etter.
– På vegne av mitt land vil jeg gjerne be om unnskyldning for det du har opplevd i dag, sier en toppolitiker jeg presenteres for på vei ut av stadion.
I en korridor under hovedtribunen blir vi plutselig møtt av mennesker løpende med panikk i øynene. Blant dem finner vi barna som skulle ha presentert klubbenes logoer som et flagg på banen før kampen.
– Unna! Unna! De kommer!, roper de.
Jeg blir kastet inn i et lite kontor sammen med flere av stadionpersonalet. Døren blir låst.
– Vi vil bli her til det er over, kommer det bestemt fra en mann som er ansvarlig for vedlikeholdet på stadion.
En TV-skjerm viser bilder fra stadionområdet. Menn knuser bilvinduer og kaster steiner. Andre løper vekk i panikk. Politiet skyter med gummikuler.
Etter en liten time er alle enige om å låse opp døren. Det er blitt mørkt. Jeg får beskjed om å klarte opp på lasteplanet til en pickup.
– Du kan ikke gå her til fots. Det er for farlig.
Mafiaens hevn
Jo flere detaljer som har kommet frem om hendelsene finalelørdagen, jo verre blir det for alle involverte. Alle har forsøkt å fraskrive seg ansvaret og skylde på andre. River føler seg ikke ansvarlig for angrepet da det fant sted utenfor stadion, og klubben mener også å ha inngått en pakt med Boca for ikke å anklage hverandre. Boca hevdet hendelsene hadde likhetstrekk med den siste Superclásico i Copa Libertadores, åttendedelsfinalen i 2015, da Boca-fansen i pausen brente hull i den oppblåsbare spillertunnelen på La Bombonera og sprøytet pepperspray i ansiktet på uskyldige River-spillere. Den kampen ble aldri spilt ferdig. Boca ble i stedet kastet ut av turneringen. Nå burde RIver-fansens angrep få samme konsekvens, og Boca ville bli erklært som vinner, ble det sagt.
Myndighetene beskylder hverandre, mens Buenos Aires-borgmester Horacio Rodríguez Larreta vedkjente at sikkerheten ikke hadde vært tilstrekkelig.
«Det kunne ha blitt gjort bedre, men problemet heter barras bravas, som er mafiaorganisasjoner som har vært forankret i fotball i mer enn 50 år. Det er de som utløser disse hendelsene», sa han.
Dagen før finalen hadde politiet ransaket hjemmet til Héctor Godoy, leder av «Los Borrachos del Tablón», den mest kjente og mektigste av Rivers barras bravas. I hjemmet fant politiet 300 billetter til finalen og syv millioner argentinske pesos, i overkant av én million kroner. Et eksempel på hvordan klubbene barras bravas kontrollerer svartebørshandelen med billetter og en rekke andre aktiviteter rundt klubber.
Var angrepet på Boca-bussen faktisk en iscenesatt hevnaksjon? Med et bevisst mål om å sabotere finalen og markere at myndighetene ikke ustraffet blander seg inn barrasenes lyssky aktiviteter.
Angrepet var på ingen måte en sjeldenhet. Bare tre dager tidligere ble en rekke politibetjenter skadet i et sammenstøt med barras assosiert med fotballklubben All Boys etter en kamp på nivå tre i Buenos Aires-serien. All Boys’ barras kontrollerer narkotikahandelen i klubbens nedslagsfelt. For en måned siden ble lokalderbyet i Rosario flyttet til stadion til Lanús i utkanten av Buenos Aires og spilt uten tilskuere i frykt for uro. Og i oktober døde Matías Diarte, en ung tilhenger av klubben San Martín de Tucumán, etter et angrep fra medlemmer av en barra forbundet med Boca Juniors. Listen over episoder er endeløs og mange kriminelle organisasjoner har direkte tilknytning til og kontroll over klubbens ledere. Noen ganger i det skjulte, andre ganger helt åpenlyst. Det samme gjelder for politiet og det politiske systemet.
Forbudet mot tilskuere fra bortelaget ved kamper i Argentina har ikke løst problemet. I stedet kjemper barrasene i klubbene innbyrdes eller med politiet om makten.
Hat og sinne
Søndag gjentok alle lørdagens rutiner foran et nå enda større sikkerhetsoppbud. Da tilskuerne endelig nådde portene og stadion hadde vært åpne i en halv time, hørtes meldingen ved inngangen: «Suspendido!» Avlyst igjen. Boca hadde bedt om at kampen ikke skulle spilles midt på dagen, da forholdene ikke var likeverdige for de to lagene. Pablo Pérez var tilbake på sykehuset for å gå undersøkt øyet og spillerne hadde ikke fått mye søvn etter lørdagens angrep.
Da avlysningen ble annonsert over høyttaleranlegget kort tid etterpå, svarte de få tusen tilskuerne som hadde nådd stadion med å pipe. Trøtte mennesker slo oppgitt ut med armene sine. Matbodene ble stengt, noen få minutter etter at de hadde åpnet, og TV-selskapene begynte å rulle kablene sammen.
På pressetribunen skrev utenlandske journalister fra New York Times, The Guardian, La Gazzetta dello Sport og El País sine konklusjoner om en finale som aldri ble spilt. Over en helg sto Argentina ydmyket tilbake, en helg som står som bunnpunktet i landets brokete fotballhistorie, og med en rekke åpne spørsmål.
Det ville være for enkelt å bare kategorisere hendelsene som et resultat av en flokk primitive fotballpøbler som ikke kunne styre seg. Men like feil ville det være å påstå at det slett ikke handler om et fotballproblem, bare om samfunnsproblemet barras bravas og om korrupte myndigheter uten vilje og styrke til å handle.
For når en kvinnelig River Plate-supporter lørdag morgen ble filmet i ferd med å feste fyrverkeri på kroppen til sin lille datter for å smugle det inn på stadion, er det neppe noe en barra brava har tvunget henne til. Det er heller et bevis på at en Superclásico i en Copa Libertadores-finale var mer enn Argentina kunne håndtere. Og at blandingen av barras bravas, en ekstrem besettelse av fotball og en rivalisering med dype røtter i historien har skapt en syk fotballkultur.
Søndag kveld viser en TV-skjerm på en restaurant i Recoleta-området bilder uten lyd fra helgens dramatiske hendelser. Sjåføren til Boca Juniors-bussen blir intervjuet og ser fortsatt forskrekket ut.
«Vi skulle på en fotballkamp, men det minnet om en krig», siteres han på i tekstlinjen nederst på skjermen.
Kort tid etter fylles skjermen av bildet av kvinnen som festet fyrverkeri på datteren sin, et bilde som har blitt et symbol på det uansvarlige vanviddet.
«Kvinnen er nå arrestert for å sette et barns liv i fare», står det.
I studioet analyserer man det elendige sikkerhetsopplegget og peker på hvor ting gikk galt. Flere bilder viser unge menn som ødelegger biler og kaster flasker. Ansiktene viser hat og sinne.
Og igjen bildet av den unge mannen i bar overkropp som bidro til å starte alt med å kaste en flaske mot Boca-bussen.
«Der kan du se. Det er ting som ikke kan forklares», står det i en melding på telefonen min sendt fra Roberto Passucci, den tidligere Boca-spilleren.
Har han rett? Eller kan noe forklare mannens handling? Bakgrunnen er i hvert fall kompleks, og en enkel løsning på Argentinas dype problemer finnes ikke. Hvordan demper du en lidenskap og rivalisering som for lengst har nådd usunne høyder og skapt en frykt for å tape blant mennesker som allerede har tapt? Og hvordan kommer man barras bravas til livs når de som burde jobbe for å løse problemet selv er en del av det? Man skal som kjent ikke sage greina man sitter på.
Midt i analysen på TV-skjermen finner en servitør fjernkontrollen og bytter kanal. Racing spiller mot Banfield i den argentinske ligaen. Når noe er fryktelig, kan man alltid se den andre veien.
