Den beste fotballspilleren du aldri har hørt om

Streltsov-01

Eduard Streltsov var et gudbenådet talent, men sansen for vodka og kvinner ødela karrièren. I stedet for å skinne på Europas arenaer, falt han i unåde hos KGB, og ble senere dømt til 12 år i fengsel for voldtekt under mystiske omstendigheter.

Tekst Jonathan Wilson

Det er en tåkete morgen, og en aldrende mann i grå dress går gjennom portene til gravlunden. Det er enda en av de kjedelige pliktene Torpedo-klubben får ham til å gjøre, men akkurat denne oppgaven gjør ham sentimental. Eduard Streltsov var tross alt en legende i Torpedo Moskva, ja, kanskje til og med den største spilleren Sovjetunionen har fostret. Å fjerne blomstene fra graven, dagen etter minnestunden klubben avholder hvert år på dødsdagen hans, er en oppgave de yngre kollegaene ville sett på som en ære fremfor en rutine.

Han blir tankefull, som han alltid blir når han tenker på døde kjenninger, og som han blir, når han tenker på fortidens fotball. På kamper han så sammen med sin far, og geniale Streltsov-øyeblikk de feiret sammen.

Han nærmer seg graven og tar seg sammen, og blunker vekk tårene som har samlet seg i øyekrokene. Mens øynene klarner, ser han, på knærne ved gravsteinen, kvinnen i den lyse regnfrakken. Hun har ryggen mot ham, men han ser at hun gråter. Det virker som hun kan føle nærværet hans, for, helt plutselig, reiser hun seg, retter på frakken, kikker seg forsiktig over skulderen og setter igang i rask gange. Mens han ser dette, forstår han at det må være henne. Hun er ingen ensom sørgende, ikke bare en tidligere elskerinne, og når sant skal sies så var det mange, men det er henne, Mariana Lebedeva.

Han følger etter, men innser at hun har fått et for stort forsprang. Når han kommer til bjørketrærne som omkranser gravlunden, vet han at hun er borte. Og med henne forsvinner kanskje den siste sjansen til å løse Sovjetfotballens største mysterium.

Het potet under kald krig
I nærheten av Taraskova, helt nord i Moskva, ligger en datsja – en feriebolig på landet som ble vanlig for den urbane eliten under Tsar-Russland, som kommunistene senere nasjonaliserte og delte ut til prominente funksjonærer – eid av militæroffiseren Edvard Karakhov.

På kvelden den 25. mai 1958 arrangerte han fest der. En av gjestene var Eduard Streltsov, som virket programmert til å bli en av verdensfotballens store stjerner.

To uker senere åpner Sovjetunionen og England VM i Sverige med å spille 2-2. Uten Streltsov. Sluttspillet skulle bli dominert av Brasil og oppdagelse av et 17 år gammelt talent med navnet Pelé. I Russland tror de dette kunne blitt Streltsovs turnering, men han satt i fengsel, mistenkt for voldtekt.

Femtitallet var et mørkt kapittel for Sovjetfotballen. Etter et forsmedelig tap for Jugoslavia i 1952-OL, oppløste Stalin CDSA, klubben brorparten av troppen kom fra, på grunn av skaden OL-troppen hadde påført Sovjetstatens regime. Tre av spillerne ble utestengt på livstid.

Stalins død i mars 1953 lettet til en viss grad på trykket. CDSA gjenoppsto som CSKA Moskva, og de tre utestengte spillerne fikk gjenoppta karrièren.

Men fotball i Sovjetunionen var fortsatt en usikker bransje. Hvordan kunne sovjetiske spillere prestere internasjonalt når de visste de potensielle konsekvensene av tap? Det var til denne verden Streltsov ankom.

Scoret og vraket
Han var karismatisk, talentfull, så bra ut og var angivelig immun mot frykt. I april 1954 ble Streltsov for første gang tatt ut på Torpedo Moskvas førstelag. 16 år, 8 måneder og 24 dager gammel ble han den yngste målscoreren i historien til den sovjetiske ligaen. Den påfølgende sesongen ble han toppscorer, og tatt ut i landslagstroppen som skulle møte Sverige til vennskapskamp i Stockholm. Han sto for halvparten av målene i 6-0-seieren, og ble den første spilleren til å score i hattrick i en landslagsdebut. Tre år senere, og uten Streltsov, var det Sverige Sovjetunionen tapte 2-0 for i VMs kvartfinale.

Streltsovs fotballtalent ble åpenbart under OL i 1956, og spesielt i semifinalen mot Bulgaria. Med åtte minutter igjen utligner Streltsov. Fire minutter senere serverte han Boris Tatusjin, som scoret vinnermålet.

Han gikk glipp av finalen mot Jugoslavia fordi Sovjet-trener Gavril Katsjalin likte at spissparet også spilte sammen på klubblaget. Med Ivanov, Streltsovs lagkamerat fra Torpedo, skadet, ble Streltsov vraket til fordel for Nikita Simonyan. Anatoly Ilyin scoret kampens eneste mål, og ga Sovjetunionen deres første suksess i internasjonal fotball.

Som anerkjennelse til Streltsovs bidrag, tilbød Simonyan ham medaljen sin, men Streltsov takket nei. “Han sa til meg”, husket Simonyan, “Nikita, jeg kommer til å vinne mange andre troféer”. Streltsov fikk likevel en belønning, ettersom hele troppen ble tildelt Idrettens Fortjenstmedalje (ZMS), den høyeste ære som kunne skjenkes en sovjetisk idrettsutøver, og noe som garanterte høyere lønn.

Slo ned motspillere
De først sprekkene viste seg senere i 1956-sesongen. Som et naturlig mål for motstandernes forsvarsspillere, begynte Streltsov å samle på gule kort etter hvert som han tok igjen for behandlingen. Og i en kamp mellom Torpedo og Spartak Minsk, provosert etter en serie stygge taklinger, ble han utvist for første gang i karrièren etter å ha kastet seg fram med begge føttene og knottene i været mot motstanderlagets midtstopper.

Aksel Vartanyan, Sovjetfotballens store historiker, har studert både avisartikler og offisielle dommerrapporter, og mener Streltsov ble syndet mot oftere enn han syndet selv. “Han ble regelmessig sparket ned i kampene. Det var stygge ting de gjorde mot ham, han ble taklet bakfra, men som regel reagerte han ikke. Noen ganger ble han irritert og reagerte, og da reagerte han helt åpenlyst. Han ruslet fram til motspillerne og slo dem ned.”

På tross av disiplinærproblemene, forble Strelstov en formidabel spiller. Han giftet seg i juni 1957, og feiret med å nette 31 ganger på 22 kamper på litt under 100 dager. Den påfølgende måneden kom Streltsov og spissmakker Ivanov for sent da de skulle ta toget fra Moskva til den østtyske byen Leipzig, hvor Sovjetunionen skulle spille VM-playoff mot Polen. Han rakk å møte resten av troppen bare fordi jernbaneministeren beordret toget stoppet. Episoden kunne like gjerne blitt glemt, siden Streltsov scoret i 2-0-seieren, men i januar året etter var han involvert i et masseslagsmål med politiet nær T-banestasjonen Dinamo. Han ble dømt for “mindre pøbeloppførsel”, og fikk tre dager i fengsel. Fagforbundets komité for fysisk kultur (VSFK) møttes, og fratok ham ZMS-utmerkelsen. Han ble også vraket fra landslaget, og fikk plass i den første 40-mannstroppen til VM bare etter å ha kommet med en offentlig unnskyldning.

Forberedelsene til Sverige-VM startet med treningsleiren ved Tarasovka. Den siste kvelden forlot Streltsov, Tatusjin og en annen lagkamerat, Mikhail Ogonkov, leiren for en fest holdt av militæroffiseren Eduard Karakhonov. På veien ble de introdusert for to kvinner, 20 år gamle Marina Lebedeva og hennes venninne Tamara Timkina.

Hva som skjedde de følgende timene, forblir et mysterium. “Streltsov møtte aldri opp i leiren morgenen etter” sa Simonyan. “Det gikk rykter om at noe hadde skjedd, og at politiet hadde kommet”.

Marina Lebedeva hadde sendt et kort brev til statsadvokaten i Moskva: “25. mai 1958”, sto det, “i en datsja ved siden av skolen i landsbyen Pravda, ble jeg voldtatt av Streltsov, Eduard. Jeg ber om at han blir stilt for retten”. Venninnen Tamara Timkina skrev et lignende brev hvor hun anklaget Ogonkov. Han og Tatusjin ble plukket opp senere samme dag, og på ettermiddagen ble alle tre sperret inne ved Butyrka-fengselet i Moskva. Da nyheten brøt ut, truet 100.000 arbeidere ved ZIL-fabrikken å marsjere ut i protest, men demonstrasjonen ble avlyst da det ble kjent at Streltsov hadde tilstått.

Streltsov-02Frem og tilbake
27. mai ble Streltsov utestengt fra fotball på livstid. Samme dag trakk Timkina tilbake sine anklagelser, og Ogonkov og Tatusjin ble løslatt morgenen etter. Tre dager senere sendte Mariana Lebedeva en nytt brev til statsadvokaten: “Jeg ber om at kriminalsaken mot Streltsov, Eduard stoppes, for jeg tilgir ham”.

Så ombestemte hun seg på nytt og trakk det andre brevet tilbake. Dagen etter ble listen med Sovjetunionens endelige 21-mannstropp overlevert FIFA. Streltsov var ikke tatt ut. Ogonkov og Tatusjin måtte også bli hjemme.

Streltsovs sak ble raskt fremmet for retten, og 24. juli, tre dager etter hans 21-årsdag, ble han dømt til 12 år i gulag.

Siden dommen har folk hevdet at han var uskyldig. Tilståelsen er ikke et så konkluderende bevis som det kan se ut som, fordi det raskt ble kjent at han tilsto fordi han da kunne få være med til VM om han tok på seg skylden.

Men Streltsov var ingen mønsterborger. At han drakk, er udiskutabelt. Ivanov var tre år eldre enn Streltsov, og er nærmest besatt av den tidligere lagkameratens død etter kreft i halsen i 1990, da han var 53. “I live var han for snill og grei. Det var fansen som tok livet av ham. Alle ville drikke med ham, og han fikk flere og flere fans. Han spilte for fabrikklaget, og etter jobb kom arbeiderne bort og inviterte ham med på noe å drikke”.

Ukultur
Han var også en skjørtejeger. Det ville vanligvis ikke vært noe problem, hadde det ikke vært for hans mulige forhold til datteren til kulturminister Jekaterina Furtseva – den eneste kvinnen som noensinne har vært medlem av Politbyrået. Svetlana Furtseva var 16 år, og angivelig fortapt i Streltsov. Moren var en av Krustsjovs favoritter, og møtte Streltsov tidlig i 1957 på en mottakelse i Kreml for å feire OL-gullet. Hun nevnte et mulig giftermål med datteren, hvorpå han svarte: “Jeg er forlovet allerede, så jeg vil ikke gifte meg med henne”. Som om det ikke var ydmykende nok, skal han senere ha blitt overhørt mens han snakket med en venn, avhengig av hvem du tror på, og sagt enten “Jeg ville aldri giftet meg med den apen”, eller “Jeg vil heller bli hengt enn å gifte meg med en sånn jente”. Fra det øyeblikket, om vi skal tro konspirasjonsteoretikerne, var kortene hans merket.

SFS (Seksjonen for Sovjetisk fotball) hadde aldri noen varme følelser for Streltsov. Et internt notat kritiserte til og med tidspunktet for bryllupet hans. “Rett før vennskapskampen mot Romania fant vi ut at han hadde giftet seg”, sto det. “Dette viser hvor svakt utdanningsarbeidet ved Torpedo er”. Samtidig avslører kommunistpartiets arkiver en grad av mistro. Etter å ha vekket interesse hos klubber i Sverige og Frankrike, etter turnéer med Torpedo, ble han merket som en mulig avhopper.

Og så er det spørsmålet om hvorfor militæroffiseren Karakhonov hadde invitert spillerne til sin datsja. Mens det helt klart er sannsynlig at han likte tanken på å ha tre fotballspillere tilstede på festen, er det andre som ser et mer ondskapsfullt motiv i invitasjonen. Det er mistenkelig beleilig, mener de, at han bare dager i forveien hadde returnert fra tjenesten i Østen.

Arrangert?
Alt dette er indisier. Mer konkrete bevis om en sammensvergelse kommer fra et intervju landslagssjef Katsjalin ga til historiker Vartanyan rett før han døde. “Da jeg forsøkte å hjelpe Streltsov”, sa han, “ble jeg fortalt av politiet at Krustsjov selv hadde blitt informert om saken. Jeg løp bort til kommunistpartiets regionale komitéhovedkvarter og spurte førstesekretæren om å utsette saken til etter VM. De fortalte at ingenting kunne gjøres, mens de pekte megetsigende i retning etasjen over. Jeg skjønte da at det var slutten. Jeg har hørt at kulturminister Furtseva hadde noe imot Streltsov, men hvem vet eksakt hva som skjedde?”.

Det som er ubestridelig, er at noe var det. “De dro til datsjaen”, sa Ivanov. “Det er en mørk historie. Hvem voldtok hvem, det er vanskelig å si. Jeg tenker sånn: Om en jente drar ut til forstedene, og en gutt venter på henne, da vet de hva som skal skje, men jeg tror ikke det var arrangert spill. Kanskje var det verten på datsjaen, jeg vet ikke hvem som voldtok henne, men hun sa det var Streltsov. Så det er en mørk historie”.

Kanskje viktigere er det at ingen av spillerne jeg snakket med et halvt århundre etterpå, var i stand til å kategorisk forsvare lagkameraten. “Det som skjedde med Streltsov kan ikke forklares”, sa Simonyan. “Det er en mystisk greie. Han skrev til sin mor og sa han tok på seg skylda for noen andre. Det var systemet som straffet Streltsov. Jeg er ikke sikker på om det var noen voldtekt som Streltsov sto bak, men han og jenta lå sammen”. Han ristet på hodet. “Han var ung, en ungkar, ugift”.

Men her spiller hukommelsen Somonyan et puss. For Streltsov hadde giftet seg litt under et år tidligere.

Grisebanket av medfanger
Streltsovs historie er nesten visket ut. En offisiell fotballårbok fra 1959 lister opp hans fem Torpedo-mål i 1958 som “scoret av andre spillere”, mens hans deltakelse i 1956-OL ble strøket. “Streltsov”, proklamerte Pravda, “er mindre enn en primitiv mann. Hans inkompetanse på de minste felter provoserte fram fornøyelse og smil blant vennene hans i laget. Åpenlyst trodde han byen Sotsji [ved Svartehavet, hvor flere Sovjet-klubber holdt treningsleirer før sesongstart] lå ved Kaspihavet. Han tror sjøvann er salt fordi fordi sild svømmer i det”. Den hånlige karakteristikken ville kanskje ha virket mer slående om ikke det var hentet fra en Tsjekhov-novelle.

Streltsovs første gulag-måneder ved Lesnoj var tøffe, og det virker som om han slet med å takle sitt plutselige storhetsfall. En 18 år gammel pøbel med kallenavn Repeinik motsatte seg Streltsov, og mobbet ham ved hver mulighet. Det tok ikke lang tid før Streltsov klikket og angrep Repeinik, som senere skulle vise seg å være en informant for myndighetene. De andre fangene holdt møte i leirens fyringskjeller, og avgjorde at Streltsov måtte drepes. Han ble sterkt forslått – ifølge fengselsrapporten “med enten et jernrør eller en skohæl” – men overlevde.

Etter bedringen ble Streltsov flyttet til en annen leir, og livet ble gradvis enklere. “I Torpedo glemte vi ham aldri mens han satt i fengsel”, sa lagkameraten Viktor Sjustikov. “Trenerne våre besøkte ham noen ganger, og en gang kjørte jeg moren hans for å besøke ham etter overflyttingen til leiren ved Tula. Vi fortalte ham alltid om Torpedeo, om laget”.

Streltsov slapp ut i 1963, etter å ha sonet fem år av sin dom på tolv. Forhindret fra å returnere til toppfotball på grunn av VSFK-utestengelsen, begynte han å spille for ZILs Avdeling for teknisk tilsyn i fabrikkligaen. Ikke overraskende vant de alle elleve kampene den sesongen, og Streltsov ble sneket inn på laget i flere og flere viktige oppgjør.

En underskriftskampanje signert av tusen fabrikkarbeidere ble sendt til Leonid Bresjnev, daværende sekretær i kommunistpartiet, hvor de ba om å få opphevet Streltsovs utestengelse. Partiets ideologiseksjon var imot forslaget. “I overtredelse med utestengelsen”, skrev de, “har lederne ved fabrikkens idrettsorganisasjon to ganger, i mai og juni 1963, latt Streltsov spille for Torpedos reservelag, og én gang i en vennskapskamp mot Gorkij [nå Nisjnij Novgorod]. Før matchen i Gorkij ble det med overlegg annonsert av stadionspeaker at Streltsov kom til å spille. Når direktørene i Sentralrådet for Idrettsforbundenes fagforening forsøkte å stoppe ham, ropte majoriteten av tilskuerne taktfast “Streltsov på banen”, helt til det ble avgjort å la ham spille for å unngå tilskuerbråk. Alt dette ble gjort for å offentliggjøre Streltsov, og få ham tilbake på førstelaget. Derfor anbefaler vi at anmodningen om å fjerne utestengelsen av Streltsov avslås”.

Bresjnev merket brevet “enig”, men etter å ha tatt over makten fra Krustsjov i oktober 1964, sanksjonerte han Streltsovs fotballretur.

Klubbledelsen var bekymret for at fansen ville bue på ham for det han hadde gjort. Men i stedet skjedde det motsatte. På en bortekamp i Kharkiv, satt han på tribunen, og publikum ble ville av begeistring og insisterte på å få Streltsov på banen. Etter matchen, for å markere øyeblikket, tegnet de en sirkel av kritt rundt stolen han hadde sittet i.

Ivanov husker på samme måte varmen Streltsov ble møtt med. “Etter at han returnerte til Torpedo, møtte vi i hver by vi reiste noen som hadde sittet i fengsel med ham”, sa han. “Det var en annen greie som tok livet av ham. Alle ville drikke med ham. Det er grunnen til at han la opp litt tidligere enn oss andre”.

Uredd
Den første comeback-sesongen i den øverste ligaen var spektakulær. Fengselsoppholdet hadde ikke endret Streltsov. “Det gjorde ham bare dristigere”, sa spissmakker Ivanov. “Han hadde helsen, og ferdigheter er ferdigheter. Han var den beste spilleren i Sovjetunionen”. Torpedo tapte bare to kamper i 1965-sesongen, og gjorde krav på sin andre ligatittel i klubbens historie. Streltsov returnerte til landslaget, scoret 25 mål på 38 kamper og både i 1967 og 1968 fikk han utmerkelsen “Årets spiller”. Han la til et sovjetisk cupmesterskap i 1968.

Det ble kanskje ikke helt det samme suksessnivået som han forespeilet Simonyan i 1956, men etter å ha mistet nesten sju år av karrièren, var det bemerkelsesverdig nok. Kanskje er metaforen for enkel, men det er ikke vanskelig å se hvorfor russisk fotball er så tiltrukket av et talent som motsto undertrykkelse og likevel sto fram som triumfator. Det er i hvert fall måten Vartanyan ser på ham, som en ærerik martyr. Problemet er selvsagt at den tolkningen krever at han, tross ripene, er uskyldig. Bare Streltsov og Lebedeva kjenner sannheten, og én er død, den andre savnet.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.