Julekalender #3 Kvifor eg hatar Premier League

 

Det finnes faktisk fotballinteresserte nordmenn som har et heller anstrengt forhold til Premier League. En av dem er Nils Henrik Smith. Her kan du lese hvorfor.

Tekst Nils Henrik Smith

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

 

Ok, roleg no, alle saman: Hald på hestane. Før alle går amok på Twitter og lét skjellsord hagle over meg, vil eg gjerne klargjere ein ting: Eg hatar, strengt tatt, ikkje Premier League. Livet er kort, for kort til å kaste vekk tid på hat, og viss ein først skal hate, finst det når sant skal seiast verdigare hatobjekt. Men fenomenet irriterer meg, det må eg ærleg vedgå. Det irriterer meg faktisk betydeleg meir enn sjelsroa og blodtrykket mitt har godt av. Ettersom eg veit at mange Josimar-lesarar har heilt andre kjensler andsynes Premier League, skal eg i det følgjande gjere eit forsøk på etter fattig evne forklare årsakene til denne irritasjonen. Men først, ein kort sjølvbiografisk omveg.

Som alle andre nordmenn i min generasjon har eg eit sterkt og langvarig forhold til engelsk fotball: Då eg vaks opp, såg eg Tippekampen kvar helg, og hugsar framleis som om det var i går den gongen Nottingham Forests Gary Crosby scora etter å ha heada ballen ut av hendene til Manchester City-målvakt Andy Dibble. Eg kjøpte kvart einaste nummer av Boing og meiner framleis at serien We Are United er det fremste kunstnarlege uttrykket for fotballens vesen. Eg elska John Barnes og Paul Gascoigne og Chris Waddle og Eric Cantona. Eg syntest det var svært kult at min gamle engelsk- og gymlærar Alf-Inge Håland fekk spele for sjølvaste Nottingham Forest, og seinare sjølvaste Leeds, og var stolt over at det på ulike tidspunkt var tre spelarar frå vesle Noreg i både Liverpool og Manchester United. I alt dette var eg ein typisk nordmann. Men på eitt tidspunkt hendte eit eller anna som fekk meg til å sjå på utviklinga i det vakre spelets heimland med eit nytt, kritisk blikk.

Nils Henrik Smith elska Chris Waddle.
Nils Henrik Smith elska Chris Waddle.

Fotball er ikkje underhaldning
Viss eg skal freiste å lokalisere startpunktet for denne utviklinga i tid og rom, vil eg, ironisk nok, peike på ein åstad utanfor England og ein kamp som ikkje har noko med Premier League å gjere: Stade Geoffroy-Guichard, Saint-Etienne, VM i fotball, åttedelsfinale, 30. juni 1998. Etter ein fantastisk førsteomgang kor tenåringshåpet Michael Owen scora eit sensasjonelt solomål og filma seg til ein straffe, mista England grepet om kampen då David Beckham i liggjande stilling sparka den argentinske midtbanegeneralen Diego Simeone på leggen og vart utvist. Beckham vart gjenstand for ei rasande heksejakt – ein gjeng idiotar «hengte» sågar ei dokke iført Manchester Uniteds drakt nr. 7 – samstundes som mange, besynderleg nok, var rasande på Simeone. Ja, argentinaren gjorde meir ut av situasjonen enn det var grunnlag for, men ærleg talt: Det må jo Beckham ha visst at han ville gjere. Uansett, hendinga markerer, for meg, eit tidsskille: Det var den dagen då medieframstillinga av fotballen vart viktigare enn sjølve spelet. Denne utviklinga er ikkje avgrensa til England, men kjem sterkare til uttrykk der enn nokon annan stad, noko som iallfall til ein viss grad forklarar min intense Premier League-motvilje.

Å kritisere fotballen for at den er kommersiell og mediestyrt er ei velkjent tradisjon med røter attende iallfall til 1930-talet. Som all skribentverksemd er óg denne teksten eit forsøk på å skrive seg inn i ein eksisterande tradisjon, samstundes som ein (vonleg) bidrar til å fornye den same tradisjonen. Moderne fotball slit med mange problem – Fifa, skruppellause agentar, Qatar Sports Investment og Kjetil Siem – men kun eitt eksistensielt trugsmål, nemleg den bisarre vrangførestellinga om at fotball er underhaldning. Det er ikkje dét. Det har aldri vore det, og den dagen det eventuelt vert det, er fotballen slik vi kjenner og elskar han, død. Premier League er den fremste pressgruppa for aktiv dødshjelp til fotballen, og for dét fortener dei, om ikkje hat, så iallfall nådelaus motstand. Fotball kan vere underhaldande, derom herskar sjølvsagt ingen tvil, men dét gjer det ikkje til underhaldning. Det er svært viktig at alle skjønar dette. Underhaldning er eit samleomgrep for ei mengd uttrykksformer og aktivitetar som har til føremål å tvinge merksemda vår vekk frå den verkelege verda, å bidra til at vi ei stakka stund kan gløyme det mismotet vi alle (?) stundom kjenner over å leve. Underhaldning har ingen eigenverdi bortsett frå den vi eventuelt investerer i henne. Føremålet med fotball, derimot, er spelet i seg sjølv. Kamp. Entusiasme. Vinnarvilje. Fotball-supportarar har ein tendens til å dramatisk overvurdere si eiga betyding, men sanninga er at fotball framleis ville vere fotball sjølv om ingen såg på. Lat oss alle repetere, gong på gong på gong: Fotball er ikkje underhaldning. Fotball er ikkje underhaldning. Fotball er ikkje underhaldning. Fotball er ikkje underhaldning. Fotball er ikkje underhaldning. Fotball. Er. Ikkje. Underhaldning.

Viljelause slavar
Det er denne fundamentale sanninga marknadsføringsmaskineriet som står bak Premier League freistar å bryte ned. Igjen: Det er på ingen måte slik at det kun er i Premier League ein kan observere dette foraktelege fenomenet, men det er dei som dannar fortroppen i dette groteske åtaket på fotballens sjel, og dét skal dei – sann mine ord! – straffast for ein vakker dag. I Premier League-land er fotball eit produkt, som skal seljast på ein marknad i konkurranse med andre produkt. For å oppnå suksess i denne marknaden har ein iverksett ein mediestrategi som kort forklart går ut på å gjere fans til viljelause slavar. Det er vanskeleg for meg å forklare kvifor det er slik, men tilsynelatande er det ingenting Premier League-entusiastar elskar høgare enn å verte gjenstand for systematisk fornedring. Satire-teiknaren David Squires oppsummerte dette bisarre fenomenet på fortreffeleg vis i ei stripe kor ein (fiktiv) engelsk klubb vert kjøpt av eit forretningskonsortium beståande av mellom anna Satan og Kim Jong-un. Dei nye eigarane tilsett ein nazi-zombie som manager – «dette er ein fotballklubb, ikkje ein krigsforbrytardomstol» – omdøyper stadionet til «Pedoland» – fordi pedofile generelt er einslege menn med god inntekt og mykje fritid, og difor ei viktig «fokusgruppe» for klubben – og flyttar klubben til Chad. Supportaren som opptrer i stripa godtek alt. Først når laget tapar tre kampar på rad, mistar han tolmodet og sender sesongkortet i retur. Men eigarane har ingen grunn til å uroe seg: Det finst plenty av andre idiotar som gladeleg lét seg utnytte. Mot slutten av stripa er den opphavlege supportaren byta ut med ein ny kar, som har donert ei lunge som avdrag for neste sesongs bortedrakt – «ho er laga av blod-diamantar!» jublar han.

Stripa til Squires er kanskje overdramatisk, men gjev likevel eklatant uttrykk for ei grunnleggjande, om enn ubehageleg sanning. Liksom det forgagne britiske imperiet, er Premier League bygd på eit skjørt fundament av tårer og blod. Chelsea er ein toppklubb takka vere Roman Abramovitsj sitt skamlause tjuveri av ressursar som tilhøyrer det russiske folket. Manchester City er eigedomen til ein eineveldig arabisk fyrstefamilie som kjøpte klubben frå ein thailandsk menneskerettsforbrytar. Manchester United tilhøyrer ein besynderleg bande amerikanske eksentrikarar som ved ein elegant økonomisk saltomortale klarte å leggje gjelda dei pådrog seg då dei kjøpte klubben over på klubben sjølv. Portsmouth, som vann FA-Cupen i 2008 takka vere skattkista til ein israelsk våpenhandlar som tente seg rik på å sørgje for at dei stridande partane i borgarkrigen i Angola kunne halde fram med å drepe kvarandre, er ikkje lenger i Premier League, men tener som ei åtvaring til alle som vil leggje lagnaden sin i hendene til skamlause spekulantar. Problemet er at åtvaringa ikkje vert lytta til. Den store filosofen Harry Redknapp, som trente Portsmouth til det nemnte cup-gullet, oppsummerte tilstanden på fortreffeleg vis: «Saddam Hussein kunne eige klubben din, og så lenge han pøste inn pengar, ville fansen ikkje bry seg. Dei ville syngje ‘Det finst kun ein Saddam’».

Crystal Palace v Arsenal - Premier League
Elskar ein som ikkje finst
Eg merker at eg kjem i kontakt med ubehagelege kjensler hjå meg sjølv når eg skriv om dette. Naturlegvis synst eg inderleg synd i folk som er så uheldige at dei held med ein klubb i Premier League. På andre sida kjenner eg óg ein oppgitt frustrasjon som minner om den ein kan oppleve i møte med folk som er utsett for overgrep i nære relasjonar. Sjølv om eg veit at det er heilt feil å leggje ansvaret for overgrepet over på offeret, er det vanskeleg å late vere å tenkje: Kvifor skjønar du ikkje at du snarast må kome deg vekk frå denne personen? Som fotballelskar ser eg Premier League som ein slesk slektning, ein forakteleg fetter: Eg veit at han stemmer på Framstegspartiet, dengjer sambuaren med jamne mellomrom, siterer Ayn Rand i utide og likar «musikken» til Postgirobygget. Helst vil eg ikkje ha noko som helst med han å gjere, men sidan vi trass alt er i slekt, føler eg meg forplikta til å oppføre meg nokonlunde høfleg når vi møtest i familieselskap.

Eit hovudproblem for menneske som lever i destruktive forhold er jo at dei (trur dei) elskar ein person som ikkje eigentleg finst. Dei trur at dei gjennom sin kjærleik kan kurere personen for sine negative karaktertrekk. Likeeins trur Premier League-fans at det dei elskar er fotball, men det er, strengt tatt, ikkje dét. Den brutale sanninga er at Premier League er for fotball det porno er for sex. Tilsynelatande er det to praktisk talt identiske fenomen, men inst inne veit vi jo alle at det siste kun er ein falsk representasjon av det første. Premier League kan vere både opphissande og gje ei kortvarig kjensle av å verte tilfredstilt, men etterpå kjenner ein seg skiten, som om ein har vanheiliga noko djupt i seg sjølv. Men den som er avhengig av Premier League, veljer å fortrengje dette. Den jamne Premier League-supportar er å likne med den einsame griseguten i oppgangen din, han som lever av frossenpizza og Pepsi Max, aldri ber ut søpla og sovnar framføre laptopen med handa under joggebuksestrikken kvar bidige kveld. Ein får vondt av fyren, men veit ikkje kva ein kan gjere for å hjelpe, så ein held «respektfull» avstand og let han halde fram med å leve sitt monotone, sørgjelege liv.

Den undertrykte hustrua som lever i konstant frykt for sin onde husbond, den patetiske pornoavhengige som ikkje skjønar at han vert manipulert av ein kynisk industri, Premier League-supportaren som trur eller latar som han trur at ligaen han følgjer gjev meining i ein fotballmessig samanheng, er alle, på kvar sitt vis, offer for nedrige krefter utanfor seg sjølv. Og vi har alle vanskeleg for å vite korleis vi skal bere oss åt i møte med eit offer. Skrekken vi føler ved tanken på at det kunne ha vore oss sjølv som befann seg i ein slik uuthaldeleg situasjon, kombinert med frykta for å framstå som godheitsposør, har ein tendens til å paralysere oss: Vi ser kva som skjer, det forferdar oss, men vi vågar ikkje ta det ansvaret vi alle har som medmenneske. Det er rett og slett uendeleg trist.

Men av og til må ein ganske enkelt innsjå at nok får vere nok. Ein må rette ryggen og gjere ein innsats for dei mindre heldig stilte. Eg er ein vaksen mann og har ikkje lov til å sitje stille og sjå på eit overgrep som utspelar seg like framfor auga mine. Difor seier eg: Kjære Premier League-supportar! Eg veit at du er glad i klubben din og trur at alt vil ordne seg ein dag. Eg beklagar, men det vil ikkje det. Eg veit at du trur at det du ser på skjermen er fotball, men faktisk er det kun eit perverst produkt av den globale underhaldningsindustrien. Eg veit at det ofte kan opplevast slik, men makt er ikkje rett, og uansett har Premier League kun makt over deg så lenge du tillét ligaen å ha det. Mi oppfordring er difor: Gjer deg fri! Det finst uendeleg mange, langt betre alternativ. Vi har OBOS-liga, Ekstraklasa, Serie B og Liga MX, for berre å nemne noko. Ein stad, langt der ute, finst nokon som kan gje deg det du treng, som vil elske deg for den du er, snarare enn som den viljelause ynkryggen Premier League vil at du skal vere. Så reis deg, børst støvet av akslene og gå på gjengrodde stiar til grønare beitemarkar. Du har, trass alt, ingenting anna enn dine lenker å miste.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.