Leoparder uten klør

President Mobutu hadde store ambisjoner om å gjøre Zaïre til en stormakt i fotball. Men alt gikk ikke helt etter planen.

Tekst: Øyvind Colbjørnsen

Da brasilianeren Carlos Alberto Parreira kom til Zaïre som trener for det ghanesiske klubblaget Asante Kotoko på slutten av 1960-tallet var han ung og uforberedt. Stadionet i Kinshasa var stappet full med nærmere 100 000 forventningsfulle tilskuere flere timer før kampen, og da det nærmet seg kampstart, rullet armerte biler inn på løpebanen. I den midterste bilen sto president Mobutu Sese Seko og dirigerte folkemassene. Alt mens vaktene pekte rundt seg med geværer. Det var skremmende nok. Enda mer fryktinngytende ble det da folkemassen unisont ropte «leiesoldat» mot mannen som her virkelig var på bortebane.

De fleste, og kanskje beste, historiene om fotball omhandler lag som til syvende og sist ikke står igjen som vinnere. Zaïre-laget i verdensmesterskapet i 1974 er et eksempel. For å parafrasere en sliten krigsmetafor: De tapte krigen og vant ikke en gang slaget. 

I 1974 skulle landet som da gikk under navnet Zaïre, bli det tredje landet fra Afrika som deltok i verdensmesterskapet i fotball – og det første fra området sør for Sahara. De kom til det daværende Vest-Tyskland som klare underdogs rent sportslig, men var i tillegg også tynget av en turbulent og blodig historie.

Kolonitid
På kartet er det få nasjoner som ser ut til å ha trukket et bedre lodd i tilfeldighetenes skjebnespill enn det landet som i dag går under navnet Den demokratiske republikken Kongo (DRK). Med en plassering midt i Afrika er landet ekstremt rikt på naturressurser, og i areal er DR Kongo over fire ganger så stort som Spania og Afrikas nes...