Julekalender #2 Life of Brian

Navnet hans vil for alltid bli stående med gullskrift i den engelske fotballhistorien. Historien om managerlegenden Brian Clough, som utrettet mirakler med små ressurser, er også en historie om da man kunne vinne serietitler uten styrtrike investorer i ryggen.

Tekst Jonathan Wilson
Oversatt av Lars Johnsen

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

 

Hvor var Brian Clough? Spillerne hadde ikke sett ham på treningen hele uken, noe som for så vidt ikke var uvanlig, men det var ulikt ham å gå glipp av fredagsmøtene der taktikken ble lagt. De varmet opp uten ham. Det var Nottingham Forests siste hjemmekamp i 1993-sesongen og den aller siste kampen i Cloughs karriere. Tjue minutter før kampstart var selv kaptein Stuart Peace nervøs: «Hvor faen er sjefen?», spurte han.

Fem på tre, innforstått med at Clough ikke kom til å møte opp, ledet Pearce spillerne ut på City Ground, og der, ved enden av spillertunnelen, kledd i saueskinnsfrakk og gummistøvler sto manageren og plystret. «Ikke vær bekymret, gutter», sa Clough. «Jeg er ikke bekymret.»

Kanskje burde han ha vært det. Uansett var det for sent. Forest tapte 2-0 for Sheffield United, nedrykket var et faktum og Cloughs aller siste sesong endte i fiasko.

Han hadde ledet Nottingham Forest tilbake der de kom fra. Etter opprykket i 1977, hadde Brian  Clough styrt klubben gjennom en fantastisk tid; med en ligaseier, to europacuptriumfer og fire vunnede ligacup-finaler.

Alle visste at Forest ville rykke ned, den kampen var allerede tapt. Denne kampen handlet om en fotballverden som ville gjøre stas på Clough, noe begge lags supportere gjorde da de sang, høyt og lenge, «Brian Clough er et fotballgeni».

Trist sorti
Alkoholen hadde for lengst vunnet over ham. Cloughs ansikt hadde blitt rødere for hver sesong. Det var flekkete og full av kviser. Den siste sesongen hadde han vært langt nede, oppførselen hans ble mer og mer uberegnelig. Han var 58 år, men virket mye eldre, banket og slått av fotballen og av årene bak ham. Men i den siste kampen på City Ground, et stadion som han i praksis selv hadde betalt for og håndtert ombyggingen av, ble Clough stående ved innbytterbenken gjennom hele kampen. Han virket bestemt på at uansett hva som hadde skjedd denne sesongen, skulle han i det minste fremstå som den rakryggede Alan Brown, den puritanske manageren Clough hadde spilt for i Sunderland. Brown hadde antakelig vært den viktigste innflytelsen i Cloughs managerkarriere.

Etter sluttsignalet fikk han en blomsterbukett av en ung jente. Han tok den i mot med et ansiktsuttykk av uendelig tristhet. «Skjønne deg, ingen flere tårer i dag, vær så snill», sa han.

Selvsagt ble han feiret. Clough var et levende paradoks, han kunne være snill og grusom, streng og myk, en tøffing og et geni som etter hvert forkynnet en enkel fotball – en gammeldags stil han ikke hadde stått for i de suksessfulle periodene. Åttitallets Clough spilte fin fotball, men syttitallets Clough hadde vunnet pokaler, og det med to provinsklubber som aldri hadde gjort det bra verken før eller siden.

Knestående
Brian Cloughs managerkarriere startet i bitterhet. Han hadde vært en giftig spiss for Middlesbrough, og senere Sunderland. Men 2. juledag i 1962 pådro han seg sen stygg kneskade etter en kollisjon med Bury-keeper Chris Harker. Clough hadde spilt utrolig godt den sesongen. Han hadde scoret 24 mål på 24 ligakamper, i tillegg til fire mål i ligacupen på fire kamper. Han var, som Sunderland Echo-journalist «Argus» beskrev det, «på vei til å sette en historisk rekord både for klubben og for ligaen i en lysende sesong i en allerede glimrende karriere».

Den karrieren var over. Den store målscoreren ble revet vekk fra fotballen på høyden av karrieren. Det var da Clough for første gang søkte trøst i alkoholen.

«Jeg gikk helt berserk en periode», sa han. «Jeg drakk mye. Jeg var ikke veldig mandig.» Kona Barbara fødte sønnen Simon, Cloughs eldste sønn, det året. Dagen han ble født, ble Clough så full på sjampanje sammen med cricketspilleren Lance Gibbs på klubben Wetherall’s i sentrum av Sunderland, at det var så vidt han fikk lov til å besøke sin nyfødte sønn.

Clough jobbet hardt for å bygge seg opp igjen. Han løp frem og tilbake langs stranden i Seaburn, sprintet opp og ned tribunene på Roker Park. Samtidig bestemte Sunderland-manager Alan Brown at Clough ville ha godt av litt ansvar, og ga ham jobben som trener for klubbens ungdomslag. Sunderland rykket opp i 1963/64. Brown ble lokket vekk av Sheffield Wednesday og George Hardwick tok over.

Den påfølgende sesongen gjorde Clough comeback på banen. Det varte i tre kamper. Han spilte ikke spesielt dårlig, men han visste han ikke var den spilleren han hadde vært. Tilværelsen som ufrivillig fotballpensjonist kom nærmere og han tok trenergjerningen mer seriøst. Sunderland åpnet sesongen elendig. Det gjorde at styret bestemte at Hardwick skulle byttes ut når sommeren kom – selv om, skulle det vise seg, det etter hvert ble en bedring. De benyttet også muligheten til å kvitte seg med Clough så de kunne, slik han så det, innkassere forsikringsutbetalingen for ham. Han var 30 år og kastet på skraphaugen.

Begynte på bånn
Frelsen skulle komme i en usannsynlig form. Hartlepools United var en klubb som var i en enda verre tilstand enn han selv var. Et 2-0-tap borte mot Colchester 16. oktober betydde nest siste plass i 4. divisjon. Det var ikke en ukjent tabellplassering – de hadde endt sist fem år på rad mellom 1960 og 1964 – men 15.-plassen året før hadde gitt håp om bedring. Da Geoff Twentyman fikk sparken etter bare 150 dager, måtte klubben lete etter sin åttende manager på åtte år.

Samme dag trakk Ernest Ord seg som styreformann på grunn av dårlig helse. Dagen etter ble hans 27 år gamle sønn David, som også satt i styret, innlagt på sykehus på grunn av brannskader på høyrehånden og begge beina etter en ulykke med sentralfyringen i huset. Ord senior ble overtalt til å fortsette i vervet. Den tidligere Sunderland-spilleren Len Shackleton, som var blitt skribent i Sunday People og en innflytelsesrik figur i fotballen i Nordøst-England, lobbet hardt for Clough, og Ernest Ord tilbydde ham jobben.

Under en av tribunene lå det fortsatt fjær og avføring fra kyllingene en tidligere styreformann hadde holdt der. Kontoret var lite og taket lekk. Spillerne trente på stranden. Men det var en start.

Som spiller i Middlesbrough hadde Clough bare hatt én nær venn blant lagkameratene, keeper Peter Taylor. De to kunne ha uendelige fotballdiskusjoner. Taylor var manager i Burton Albion da Clough hentet ham til Hartlepools for å være assistent, selv om styreformann Ord var skeptisk. Clough var en spillerutvikler in spe, Taylor blant annet en taktisk gambler, og på sitt beste traff de perfekt med den balansen.

«Mye skjedde på sparket, instinktivt, men vi hadde kunnskap om ting som taktikk etter å ha vært i fotballen så lenge», sa Taylor. «Våre personligheter var riktig for det hver av oss skulle gjøre. Det plaget aldri meg at det alltid var ‘Clough og Taylor’ og ikke motsatt. Fra første dag aksepterte jeg at han kom til å bli mer kjent enn meg, jeg foretrakk det sånn. Mine styrker var å finne og kjøpe det riktige materialet, så ville Brians personalhåndtering forme spilleren.»

Cloughs trenerstil var et resultat av hans egen skuffelse, bevisstheten over at fotball var en usikker karriere, og han var tydelig på at hans spillere måtte gjøre alt for få mest mulig ut av sine ferdigheter. «Muligheten til å ha fotball som levebrød er en gave som skal vernes og nytes for dem som har fått den», sa han.

Peter Taylor (t.h.) var Cloughs høyre hånd i de suksessfulle periodene. Han hadde god teft i spillermarkedet. Taylor var ikke med da Clough tok over som manager i Leeds i 1974, som var en av grunnene til at Clough ikke lyktes der.
Peter Taylor (t.h.) var Cloughs høyre hånd i de suksessfulle periodene. Han hadde god teft i spillermarkedet. Taylor var ikke med da Clough tok over som manager i Leeds i 1974, som var en av grunnene til at Clough ikke lyktes der.

 

Dave Mackay var en av spillerne som Clough og Taylor bygde sitt Derby-lag rundt. Derby tok ligagull med Mackay på banen. Da Clough ble sparket som manager, tok Mackay over jobben hans.
Dave Mackay var en av spillerne som Clough og Taylor bygde sitt Derby-lag rundt. Derby tok ligagull med Mackay på banen. Da Clough ble sparket som manager, tok Mackay over jobben hans.

Mentorene
Tre trenere var med å forme Brian Clough som manager. De to trenerne han hadde spilt under: Bob Dennison og Alan Brown. Dennison blandet seg minst mulig, en stil Clough styrte unna, mens Browns tøffhet og redelighet var noe han ønsket å etterligne, selv om han stilte seg avventende til noen av hans treningsmetoder. Brown var også på jevnlige besøk hos FA-akademiet i Lilleshall, en institusjon Clough instinktivt mistrodde – mest fordi det ga en følelse av å være en del av etablissementet, enn for ideene som ble skapt der.

Han kunne tenke på fotball hvert eneste våkne minutt, likevel foraktet Clough teori.

For ham var det sofistikert nonsens – enten det var i form av «figurer fra [bordfotballspillet] Subbuteo som ble dyttet rundt på en filtduk» eller Alan Browns tro på skyggespill – en treningsøvelse uten ball mot en innbilt motstander.

Skikkelsen som sterkest formet Clough i de tidlige managerårene var faktisk en han aldri selv hadde spilt for, Peter Taylors guru Harry Storer.

«Han var direkte. Han kunne ødelegge noen verbalt», sa Taylor. «Han var hensynsløs og ofte skremmende, likevel var han alltid rettferdig. Styrken hans var en evne til å ville. Han ville vinne, han ville ha sannheten. Han ville ha det på sin måte, som i seg selv var uvanlig i en tidsperiode da styremedlemmer hadde all makt i de fleste klubber.

«Ved ett tilfelle, da et styremedlem blandet seg, spurte Storer hvilket yrke han hadde. Styremedlemmet sa han var brygger, hvorpå Storer begynte å gi råd om hvordan man best laget øl. Vedkommende var halvveis i gang med å irrettesette Storer for å være nesevis, før han tok poenget.

Styreformann Ernest Ord, som hadde tjent sin formue innen tekstil rett etter krigen, var en styreformann som måtte håndteres forsiktig. Ifølge Clough var han «et av de ondeste menneskene jeg har møtt», en mann som kunne ringe kontoret til manageren klokken 16.55, bare for å forsikre seg om at Clough ikke hadde gått fra jobben noen minutter for tidlig.

Det var ingen fare for det. Clough kastet seg ut i jobben, skaffet penger, malte tribunene, sto bak tiltak for å tiltrekke journalister og tilskuere til stadion. Han oppgraderte også førerkortet sitt for å kunne kjøre spillerbussen – selv om han faktisk aldri kom til å gjøre det. Det var ikke bare det at det var lite penger og få gode spillere.

«Vi arvet en gjeng døgenikter», mente Taylor. «Hartlepools var et samlingshus for de verste spillerne i ligaen – fyllikene, gamblerne, skjørtejegerne og slåsskjempene.»

Tøff disiplin
Clough la seg på en tøff linje. Spillerne ble satt ut av laget for det minste tillitsbrudd. «Om jeg ikke kan skape lagånd her, har jeg absolutt ingenting», fortalte Clough til lokalavisen.

«Det jeg ikke liker er når noen forsøker å ødelegge det jeg har bygget opp. Og om jeg føler at jeg blir hindret, at jeg stoppes fra å gjøre jobben min, er jeg ikke sen med å reagere.»

Fotballens økonomi og politikk lærte Clough i Hartlepools, det viste ham, om ikke Storer allerede hadde overbevist ham, at diktatur var eneste rasjonelle regjeringsform. I Hartlepools fikk også hans evner til skape oppmerksomhet vokse.

«Pools» endte sjuende sist den sesongen – en sterk prestasjon sett i sammenheng med det som hadde skjedd tidligere, og endte midt på tabellen den påfølgende sesongen da styreformann Ord, i et forsøk på å tøyle Clough, fortalte at sønnen hans heretter skulle ta seg av klubbens PR.

Clough ba ham «dra til helvete» og fikk sparken, før han stilte seg bak styremedlemmet John Curry i et styrekupp som skjøv Ord ut av klubben. Et par dager etterpå, møtte Ord uanmeldt opp på døren til Taylor: «Jeg er kommet for å gi deg en advarsel. Kameraten din gjorde kål på meg, og kommer til å gjøre det samme med deg», sa han.

Der og da tenkte ikke Taylor noe særlig over ordene til Ord. «Pools» endte på åttende plass,og året etter rykket de opp. Men da hadde Clough og Taylor forsvunnet og tatt fatt på managerjobben i 2. divisjonsklubben Derby County. Der hadde Clough funnet en styreformann i Sam Longson som, i hvert fall i begynnelsen, beundret ham. Han var «en direkte, rett-fra-levra-snakkende millionær som hadde en stemme som kunne riste stein ut av et steinbrudd», sa Clough.

Penger var det lite av, men mer enn det hadde vært i «Pools», og det tillot Clough å gjøre de kuppene som han skulle bli kjent for. Han overtalte Dave Mackay til å legge vekk planene om å returnere til Hearts fra Tottenham og signerte 19-åringen Roy McFarland fra Tranmere mens spilleren var ikledd pysjamas hjemme hos foreldrene sine.

Suksessen skulle ble eventyrlig: opprykket i 1969 ble etterfulgt av klubbens første ligatittel i 1972. Men sakte forsvant styreformann Longsons hengivenhet til Clough, mest fordi han satte ny klubbrekord i overgangssum da han hentet Sunderland-forsvarer Colin Todd mens Longson var på ferie. Til slutt, i september 1973, var Longsons tålmodighet slutt og han sparket Clough. Spillerne truet med streik. Derby ansatte Dave Mackay og protestene ebbet ut.

Brian Clough leder Leeds ut i Charity Shield-kamp mot Liverpool i 1974. Laget var seriemestere, noe som ga Clough muligheten til å være med å kjempe om det gjeveste trofeet – europacupen for serievinnere. Men Clough fikk sparken etter 44 dager i Leeds, og ledet aldri laget i en europacupkamp.
Brian Clough leder Leeds ut i Charity Shield-kamp mot Liverpool i 1974. Laget var seriemestere, noe som ga Clough muligheten til å være med å kjempe om det gjeveste trofeet – europacupen for serievinnere. Men Clough fikk sparken etter 44 dager i Leeds, og ledet aldri laget i en europacupkamp.

Den europeiske drømmen
Det var en annen detalj under Cloughs tid i Derby som skulle vise seg å bli svært viktig. I 1972/73 tapte Derby mot Juventus i semifinalen i europacupen. Clough var sikker på at dommeren i den første kampen, Gerhard Schulenberg, var kjøpt. En rekke avgjørelser gikk mot Derby og de to eneste med gule kort fra tidligere runder, Roy McFarland og Archie Gemmill, fikk gule kort for ufarlige regelbrudd, noe som ga dem karantene i returkampen. Da Taylor så den tidligere Juve-spilleren Helmut Haller nærme seg landsmannen Schulenberg i pausen, forsøkte han å høre hva som ble sagt, men fikk en albue i ribbeina og ble fjernet ved makt av politiet. Ytterligere mistanke fikk Clough da den portugisiske dommeren i returkampen, Francisco Marques Lobo, avslørte at han hadde blitt tilbudt fem tusen dollar og en bil om Juventus vant. En målløs kamp på Baseball Ground sikret Juves avansement med 3-1 sammenlagt.

Den kvelden, ifølge begge hans selvbiografier, døde moren, som han hadde et nært forhold til. Det ville ha vært et trist sammentreff om det ikke var for det faktum at det ikke var sant. Hun hadde dødd den kvelden Derby hadde spilt kvartfinale, da Derby slo Spartak Trnava. I de tjue årene som skilte kampen og skrivingen om den, hadde sorgen over tapet av moren og avskyen over det han anså som Juventus’ juks sauset seg sammen til noe som ikke kunne skilles. Suksess for Clough hadde alltid delvis handlet om å gjøre moren glad og stolt. Gjennom de fem ukene i 1973, er det mulig at europacupen spesielt hadde handlet om å ære henne. Tankene hans er selvsagt noe vi ikke vet noe om, men det er ikke helt unaturlig å tenke at da hun døde på kvartfinalekvelden lovet han seg selv, bevisst eller ikke, å vinne europacupen for henne. Slik han så det hadde Juventus jukset ham vekk fra den muligheten, og derfor eksploderte han. Clough kritiserte sjelden dommere og aldri så sterkt som han gjorde i Torino, der han kalte Schulenberg «jævla juksemaker». Å vinne europacupen ble en besettelse fra det øyeblikket.

44 dager
Det forklarer kanskje det neste som skjedde. Clough dro til Brighton, men han hadde aldri hjertet med i jobben, virket det som. Det ble flaue tap mot Walton & Hersham i FA-cupen (4-0) og 8-2 mot Bristol Rovers i ligaen. Han ventet på noe større, og det kom sommeren 1974 da Don Revie forlot jobben i Leeds for å ta over som England-manager.

Clough hatet Leeds.

Deres kyniske tilnærming var noe han så på som et skrekkeksempel på alt som var galt i fotballen. Han hadde vært konsekvent kritisk til Leeds-spillerne, som, forståelig nok, reagerte med skepsis da han ble ansatt, spesielt da han ba dem kaste alle medaljene sine i søpla siden de hadde vunnet dem alle ved å jukse. Det var, på omtrent alle mulige måter, feil jobb for Clough, unntatt det faktum at Leeds var mestere. Det ga ham nok en gang muligheten til å gå løs på europacupen. Det skulle vise seg at han aldri kom til å lede Leeds i en europacupkamp, han fikk sparken allerede etter 44 dager. Brian Clough innså trolig raskt at jobben var umulig. Journalisten John Wray husker at han møtte Clough på hotellrommet etter å ha avtalt å se etter hus, men endte med å sitte og se cricket på TV, mens han drakk boks etter boks med øl, som om Clough hadde skjønt at det var meningsløst å lete etter et sted å bo.

Kritisk var det også at Clough ikke hadde tatt med Taylor til Leeds, til en jobb som sannsynligvis kom til å isolere ham.
Han gjorde ikke samme feil det påfølgende året da han ble ansatt av Nottingham Forest, den gangen en klubb som slet i 2. divisjon. Sammen skulle de bruke samme magi som de hadde utført i Derby. De rykket opp i 1977, vant ligaen i 1978, og, til å glede minnet etter moren, europacupen i 1979 og 1980 – en vanvittig prestasjon for alle klubber, men enda større av en klubb av Forests størrelse. Bare fire personer har i det hele tatt vunnet ligaen med mer enn én klubb – Tom Watson, Herbert Chapman og Kenny Dalglish er de tre andre. Ingen andre har gjort det med små klubber som Derby og Forest.

Drømmeduo
Taylor identifiserte spillerne, og Clough kjøpte dem – ofte ved å bruke arrogante overbevisningsmanøvre. Flere hevdet at duoen skydde taktikk, på grunn av Cloughs mistro til teori og intellektualisering av spillet. Der han og Taylor virkelig skinte, var i å skape lag med en indre balanse. De brydde seg kanskje ikke om motstanderrapporter og detaljer som Don Revie var besatt av, men de kjøpte spillere de visste eksakt hvordan skulle få til å passe inn i laget. Laget som vant ligaen, for eksempel, hadde John Robertson på venstrekanten som en ganske statisk playmaker, som fikk støtte av solide Frank Clark på backplass. For å balansere Robertsons mangel på bevegelighet, spilte Martin O’Neill (eller Archie Gemmill) på høyre side av midtbanen, som igjen åpnet plass for Viv Anderson til å gå framover fra høyrebackplassen. Clough og Taylors ansvar var kampstrategien, og overlot ellers til spillerne å spille deres naturlige spill. Bare tidvis, som mot Liverpool i bortekampen i europacupmøtet mellom de to i 1978/79 da han fortalte Gemmill å sitte dypere, som en ekstra back, ville Clough gi spesifikke taktiske instruksjoner. Spillet burde forbli så enkelt som mulig, mente han.

Sesongen Nottingham Forest løftet ligatrofeet, vant de 4-0 borte mot Manchester United i desember og derfra og inn var det aldri kamp om tittelen. Fra da av slapp de inn 12 mål på 22 ubeseirede kamper. Det var også det solide forsvarsspillet som bar dem til to europacuptriumfer, spesielt i finalen mot Hamburg i 1980.

Så fort Clough og Taylor hadde funnet balansen i laget, besto deres viktigste arbeid i å skape en avslappende atmosfære i laget. Før finalen mot Hamburg, for eksempel, reiste laget en uke til Mallorca – med forbud om å trene. Før 1979-finalen hadde Clough bjeffet mot Gary Birtles på vei inn i spillerbussen og spurt hvorfor han hadde skjeggstubber. Å få ham til å barbere seg var hans måte å distrahere ham vekk fra presset rundt kampen.

En annen bemerkelsesverdig side ved det laget var antallet vanskelige personligheter. Larry Lloyd hadde nærmest blitt jaget ut av Liverpool for å være rar. Kenny Burns hadde blitt sett på som en svært vanskelig person, en personlighet ingen så noen mulighet å endre på. O’Neill, Gemmill, Birtles og Peter Shilton var alle tilbøyelig til å være irriterende. Men Clough og Taylor jobbet med dem, og delte ut bøter med jevne mellomrom for å opprettholde autoritet.

Bittert brudd
Etter europacupfinalen i 1980 uteble suksessen. Cloughs forhold til Taylor hadde alltid gått opp og ned, men da Taylor skrev boken With Clough By Taylor, følte han seg sveket. Og enda verre, de tre store sommersigneringene Justin Fashanu, Peter Ward og Ian Wallace, kjøpt for tilsammen 28 millioner kroner, fungerte ikke. Det tæret på økonomien til en klubb som aldri hadde  vært rik og som slet med å betale ned på et lån den hadde tatt opp for å finansiere nye stadionfasiliteter. Clough skyldte på Taylor. Penger ble en konstant kilde til uenighet, ikke bare mellom Clough og Taylor, men også mellom spillere. Det sto så dårlig til at da Clough ble syk, var Taylor blitt så paranoid at han lette etter skjulte mikrofoner på kontoret sitt. Taylor sluttet etter sesongen – akkurat som Ord hadde forutsett.

Den samme sommeren pensjonerte trenerveteranen Jimmy Gordon seg. Han hadde trent dem begge i Middlesbrough, før han hadde blitt gjenforent med dem i Derby. Sommeren 1981 mistet Clough sine to viktigste allierte. Det var da, hevdes det, at han virkelig begynte drikke i mengder.

I det dusinet år som fulgte, sto Clough for mindre mirakler ved å holde Forest konkurransedyktige i toppen av tabellen. De vant også ligacupen to år på rad, i 1989 og 1990. Men djevelen bodde ikke i lagene hans lenger. Han insisterte på å spille på den riktige måten, pasningsfotball, og han klaget aldri på dommerne. Men uten Taylor håndterte han ikke lenger store egoer. Uten penger kunne de ikke være en seriøs utfordrer. Det vil være feil å si at den fine fotballen var et slags skalkeskjul, men det var i hvert fall en unnskyldning. Det var en annen pokal å spille for: Forest var ikke best, men de var laget med best oppførsel og var tidvis kanskje også det beste laget å se på. Forest-styret var kontrollert av Clough – han hadde vunnet den styreromskampen – og utfordret aldri Cloughs valg.

Og det sørget for at fotballen som helhet likte Clough, selv om oppførselen hans i økende grad ble uforutsigbar – som da han slo ned en feirende supporter som hadde løpt inn på banen etter at Forest hadde slått QPR i ligacupen i 1989. Mot slutten virket han tydelig på å ikke være på bølgelengde med samfunnet – for eksempel nektet han å forskyve avspark i en TV-sendt kamp da sendingen ble forsinket på grunn av nyhetssending om at Nelson Mandela hadde sluppet ut av fengsel. I den desperate siste sesongen, da Forest rykket ned, var det største taktiske problemet innføringen av tilbakespillsregelen. Lagene til Clough hadde alltid brukt tilbakespill for å kontrollere tempoet i kampene. Uten den muligheten, avslørte laget hvor dårlig trent det var.

Kanskje kunne en skjerpet og fokusert Clough ha greid å tilpasse seg, men alkoholen hadde for lengst tatt kontrollen. Fotballen og livet hadde løpt fra ham.

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.