KRONIKK: At det på bakgrunn av massiv omtale og forventninger er gått sport i å si at Ødegaard har stagnert, er én ting. Men der kritikken av Ødegaard blir tragikomisk, er når journalister og andre stiller spørsmålstegn ved om han er tøff nok, hard nok, rå nok til å lykkes i de aller største klubbene.
Tekst: Yaw Ihle Amankwah, fotballspiller i Stabæk og idrettspsykologistudent ved Norges Idrettshøgskole og Henrik Herrebrøden, Idrettspsykolog
«Hvor ble du av, ‘Martin Askeladd’?», spurte Erlend Nesje i Aftenposten etter overgangen til Arsenal.
Svaret er at Ødegaard ble en stjerne på Real Sociedad, et topp seks-lag i kanskje verdens beste liga de siste årene. Før det har han gått gradene og levert bunnsolide prestasjoner i Nederland. Ødegaard har med andre ord klart det de fleste unge fotballspillere mislykkes med: Han har unngått stagnasjon etter tidlig suksess.
Dermed er det fristende å spørre tilbake: Hvor har du vært, Erlend Nesje?
Heldigvis anerkjenner Nesje at mye handler om forventninger, og at mediene har bidratt til å gjøre disse urealistiske. Det er nemlig urealistisk å kreve at Ødegaard skal briljere på Real Madrid – alene.
«Folk er noe dritt»
Fotball er et lagspill, og det er Real Madrid som ikke har fungert denne sesongen. Sammenlignet med fjoråret, da de vant, har laget underprestert og ligger flere poeng bak byrival Atletico Madrid på førsteplass. Real Madrid har slitt offensivt. Det er for så vidt her vi skulle likt å se at Martin Ødegaard briljere, som en «frelser». Problemet er at dette i stor grad er utenfor nordmannens kontroll.
For det første: han må få spilletid. Dessverre har det blitt få sjanser. Manageren, Zinedine Zidane, er den som tar ut laget. Og de siste årene har det stort sett betydd følgende oppstilling på midtbanen: Luka Modric, Toni Kroos og Casemiro. Disse har hatt tilnærmet monopol på førsterett til plassene, og jaget ut den ene profilerte midtbanekonkurrenten etter den andre i senere år. Ikke bare er de tre blant verdens beste midtbanespillere de siste årene – de har også spilt for Real Madrid i en årrekke. Derfor er det urettferdig å si at Martin Ødegaard har levert dårlig når han ikke blir valgt foran de som utgjør verdens kanskje beste midtbane, som attpåtil kjenner hverandre ut og inn.
For det bringer oss til det andre avgjørende elementet, for at en som Ødegaard skal lykkes: relasjoner i laget. Dette er avgjørende i fotball generelt, men spesielt offensivt. Innen fotball er det viden kjent at det offensive er mindre kontrollerbart – både for trener og spillere – enn det defensive. Offensiv samhandling er kompleks, men samtidig helt avgjørende for at ballen skal i mål. Derfor er det svært imponerende at Braut Haaland har klart det han har klart – han har på kort tid skapt gode relasjoner med de offensive spillerne i Dortmund, og levert mål som konsekvens av dette.
Likevel kan man påstå at Ødegaards rolle er enda mer sammensatt enn Braut Haalands. Ødegaard er i likhet med Haaland avhengig av å få ballen i offensive posisjoner. Men der Haalands primære produkt er å bringe ballen i mål selv, har Ødegaard målgivende pasninger som sin måleenhet og største styrke. Ødegaard skal med andre ord først bli funnet av medspillere, før han igjen skal finne andre på laget. Da hjelper det å kjenne de man spiller med. Det hjelper også om disse medspillerne er i bedre form enn det flere Real-spillere har vært i denne sesongen.
Ikke tøff nok?
At det på bakgrunn av massiv omtale og forventninger er gått sport i å si at Ødegaard har stagnert, er én ting. Fotball er for folket, og uten at folk engasjerer seg og har meninger er det ikke noe produkt igjen. Men der kritikken av Ødegaard blir tragikomisk, er når journalister og andre stiller spørsmålstegn ved om han er tøff nok, hard nok, rå nok (sett inn ønsket klisje) til å lykkes i de aller største klubbene.
I norsk idrettshistorie finnes det knapt en eneste utøver som har levd under et så massivt forventningspress som det Martin Ødegaard har gjort siden han slo gjennom i Eliteserien som barn. Tross alle forventningene har han turt å være offensiv, turt å involvere seg når han har fått sjansen – på noen av Europas største arenaer. I går fikk han sin største sjanse fra start for Arsenal. Mikael Artetas skussmål vitner ikke om en som mangler tøffhet for de store ligaer:
«Big credit to him to play first PL start against Leeds after not playing much football in the last three months. To run the way he did, how comfortable and creative he was on the ball and the personality he showed on the game, it was great.»
Ødegaard har vel allerede oppnådd en viss suksess, har han ikke?
Suksess – et definisjonsspørsmål
Som sekstenåring valgte Martin den største utfordringen fotballuniverset har å by på: Real Madrid. En klubb hvor det eneste som er større en lønningene og egoene er forventningene.
Når han nå skulle på utlån valgte han Arsenal fremfor Real Sociedad hvor han allerede hadde lykkes. Utfordringene med en ny stor klubb i den største ligaen trigget ham. Det er lett å glemme hvor trange disse nåløyene faktisk er. I Real Madrid konkurrerer man i praksis med alle de beste spillerne i alle aldre fra hele verden om en plass i førsteelleveren. Faktisk kan man argumentere for at det å «mislykkes» i Real Madrid er en større prestasjon enn å lykkes i klubbene under det sjiktet, fordi terskelen for å i det hele tatt få ikle seg den hvite trøyen er så ufattelig høy. Relativt sett hyller vi utøvere på idrettsgallaen som har kjempet seg til topps i idretter med ekstremt mye bedre odds for å lykkes, enn hva tilfellet er i Real Madrid. Martin Ødegaard er en ung mann som allerede har håndtert mer forventninger og press enn de fleste av oss må tåle i løpet av et helt liv, men som fortsatt tør å ta de største utfordringene.
I oppslagsverkene kan vi lese at «Askeladden er den yngste unggutten og lillebroren som ingen forventer noe av, men som likevel seirer til slutt.» Martin Askeladd er derimot den yngste unggutten og lillebroren som alle forventer noe av. Det er nettopp derfor hans suksess er så imponerende.
