Mer enn Mario

Nice-01

I en by mørklagt av sommerens terror lyser OGC Nice opp hverdagen. Mario Balotelli stjeler overskriftene, men bak superstjernen skjuler Frankrikes mest spennende fotballag seg. Josimar fikk komme tett på en klubb i full vekst.

Tekst Arilas Berg Ould-Saada
Foto Florian Leyvastre

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

 

Himmelen er grå og regnet pøser ned over de tre slitne betongklossene og de to snauklipte gressbanene som utgjør treningskomplekset og ungdomsakademiet til OGC Nice. Mellom A-lagets garderobe og treningsbanen er det et åpent område der skoleelever kommer og går. De beskjedne fasilitetene har egentlig ganske mye til felles med idrettsanlegget til den norske fjerdedivisjonsklubben Nesodden.

Men en matt grå Audi, parkert like utenfor inngangen til garderoben, avslører at likhetene stopper der. Bilen tilhører Mario Balotelli.

Omgivelsene skriker ikke suksess, men det er altså disse vegger og gressmatter som huser den italienske 26-åringen og hans nye lagkamerater. Denne tirsdagsmorgenen leder Nice den franske ligaen med fire poeng ned til Paris Saint-Germain. Stjernevakuumet etter Zlatan Ibrahimovic er blitt fylt av Balotelli, som har rettet verdens øyne mot en klubb som har så mye mer å by på enn bare ham.

– Aldri vært så gira

– Dette er mitt andre hjem. Jeg kommer hit hver dag, sier supporteren Alain (58).

Han står utenfor inngangen til banen der Nice-spillerne snart skal trene. Alain er medlem av supportergruppen Ultras Populaire Sud og har støttet laget hjemme så vel som borte i snart 50 år. Likevel opplevde han aldri klubbens forrige storhetstid: Fire ligagull og to cuptriumfer på 1950-tallet, med spillere som Just Fontaine på laget, og en seier over Real Madrid i 1960. Siden den gang? Bare et cupgull i 1997, men det ble overskygget av et nedrykk noen få dager senere. Starten av 2000-tallet var preget av økonomiske problemer og svake resultater.

Men etter at forretningsmannen Jean-Pierre Rivère ble klubbpresident i 2011, har solen vendt tilbake til Côte d’Azur. Og etter en fjerdeplass i 2013 og en til i 2016, kan det se ut til at en ny storhetstid kan være på trappene. Suksessoppskriften? Et stort fokus på talentutvikling, en nese for smarte signeringer, feiende flott fotball, og nye investorer fra Kina og USA.

– Vi har hatt mange mørke stunder. Men nå begynner jeg å se lidenskapen rundt klubben igjen. Jeg tror aldri jeg har vært så gira i løpet av mine 50 år som supporter, sier Alain.

Den sveitsiske treneren Lucien Favre er førstemann ut på feltet for å gjøre klart til trening. Deretter følger kapteinen Paul Baysse, den hårfagre brasilianeren Dante, en lang rekke unggutter og, selvfølgelig, Mario Balotelli. Alle håndhilser på de fremmøtte: Tre trofaste Nice-supportere, et tysk ektepar – og Josimars journalist.

– De hilser på oss hver gang. Mario også. Denne klubben er som en stor familie. Det endrer seg ikke bare fordi vi er serieledere og at alle snakker om oss, sier Alain, som annethvert minutt gjentar hvor mye han gleder seg til kampen mot Lyon på fredag.

Symbolsk scoring

Da er det nøyaktig tre måneder siden feiringen av nasjonaldagen på Promenade des Anglais i Nice ble forvandlet til et blodbad. 86 mennesker mistet livet etter at en lastebil kjørte i sikksakk gjennom folkemassene.

– Vi kommer aldri til å glemme det helt. Men vi drar på stadion og glemmer sorgen i 90 minutter, drikker et glass og ser kampen med gamle venner, sier Alain.

Nice spilte sin første hjemmekamp for sesongen den 14. august. Nøyaktig én måned etter terroren kom Rennes på besøk til Allianz Riviera. På begge lags drakter var sponsoren byttet ut med et stort hjerte som inneholdt navnet til hvert eneste terroroffer.

– Det som skjedde, ga oss mer motivasjon og en ekstra giv inn i sesongen. Da vi spilte den første hjemmekampen, med alle navnene på drakten, sa vi til oss selv at vi var nødt til å vinne for dem og for familiene. Selv om vi ikke kunne bringe disse menneskene tilbake, så var det den beste måten vi kunne hedre dem på, sier Nice-keeper Yoan Cardinale (22) til Josimar.

– Vi tenker på det når vi går langs promenaden og ser blomsterhavet, teddybjørnene og alle de rørende meldingene. Det er ikke lett å komme seg videre. Men gjennom våre gode prestasjoner kan vi få folk til å tenke på noe annet enn disse tragiske øyeblikkene og gi dem glede i hjertene sine, sier midtbanespilleren Wylan Cyprien (21).

De kunne neppe drømt om en vakrere måte å hedre terrorofrene på. Nice vant 1-0 over Rennes etter en scoring av den 17 år gamle debutanten Malang Sarr. Midtstopperen ble født i Nice og har vært i klubben siden han var fem år gammel. Det måtte bare bli ham.

– Det er en vakker hyllest til ofrene. Det var veldig viktig for oss. Jeg dediserer dette målet til dem, sa Sarr etter kampen.

Drakten hans fra kampen, i likhet med alle de andre draktene som ble brukt for anledningen, selges på nettauksjon. Inntektene går til de pårørende etter terrorangrepet.

Siden drømmedebuten har Sarr etablert seg i førsteelleveren til Nice, men flere medieutspill har det ikke blitt. Klubben avslår alle forespørsler om intervju. Det er for å unngå at unggutten får stjernenykker.

Startet akademiprosjekt i 2007

17-åringen er den siste i en lang rekke spillere som har kommet opp gjennom klubbens akademi de siste årene. Siden Claude Puel, som nå trener Southampton, tok over som trener i 2012, har vanvittige 24 akademiprodukter debutert for Nice i Ligue 1. Lucien Favre har fortsatt i samme spor.

– 24? Det er enormt! Enormt! Hvis dette stemmer, er det helt utrolig, sier Favre, som ikke vil ta på seg mye av æren ettersom han kom til klubben i sommer.

– Men uansett er det den eneste løsningen for Nice. Klubben er fortsatt under oppbygging og midlene for å kjøpe spillere er begrensede, så vi er nødt til å investere i unge spillere og utvikle dem. Først og fremst må man være gode til å velge de riktige talentene, for det vanskeligste og viktigste er å kunne vurdere potensialet til en spiller som bare er 14 eller 15 år. Det er et arbeid som vi kommer til å fortsette med, og bare 200 meter herfra vil det snart stå et fantastisk treningskompleks klart. Der kommer talentutviklingen til å blomstre enda mer, parallelt med smarte spillerkjøp, sier den tidligere Borussia Mönchengladbach-treneren.

Han sitter i klubbens knøttlille og overfylte presserom og svarer på spørsmål fra de 26 journalistene og kameramennene som er til stede på pressekonferansen to dager før kampen mot Lyon. Utenfor har over 70 supportere samlet seg foran inngangen til treningsfeltet. Det er åpenbart at klubben er i ferd med å vokse seg for stor for slike fasiliteter. Balotelli er neppe vant med å måtte brøyte seg gjennom folkemengder på vei fra garderoben til gressmatten.

Heldigvis er det, som Favre nevner, bare 200 meter bort til den enorme byggeplassen som skal bli klubbens nye hjem om noen få måneder. Der skal OGC Nice, fra miniputtene til A-laget, ta nye steg i utviklingen som ble startet i 2007.

Da bestemte klubben seg for å restrukturere fra bunnen av. Inspirert av Barcelona-modellen, bestemte ledelsen at de samme prinsippene gjennomsyre alle alderskategorier: Korte pasninger langs bakken, rask gjenvinning etter balltap og keepere som deltar i spillet. Det skal se pent ut å spille fotball i Nice.

– En viktig del av prosjektet vårt er å ha et lag som spiller fin fotball. Fotball er et show, og jeg foretrekker å vinne 4-3 enn 1-0. Mange i fotballen ville aldri sagt det, men fotball er et show, og rollen vår er å tilby noe vakkert slik at folk kommer til stadion og blir underholdt, forklarer klubbpresident Jean-Pierre Rivère.

Målet er også at treningsøktene til 8-åringene skal være så like A-laget sine som mulig, slik at tilpasningstiden blir så kort som mulig hver gang en unggutt hopper et nivå opp i systemet.

Lokalt preg er et annet nøkkelprinsipp i rekrutteringen. Klubben henter først og fremst spillere fra Nice og omegn fordi de mener sjansene for å feile reduseres betraktelig dersom spillerne slipper å skifte miljø midt i utviklingen.

Når Nice sikter seg inn på unge talenter er det tre kvaliteter som vurderes høyere enn alt annet: Spillforståelse, teknikk og mentale ferdigheter. Fysiske egenskaper er mindre viktig. Derfor er det plass til spillere som den litt lubne keeperen Yoan Cardinale (181 cm, 84 kg) og lommeteknikeren Vincent Koziello (168 cm, 58 kg) i startoppstillingen til A-laget.

– Det viser at klubben ikke er redd for å ta sjanser. Klubben gir muligheten til enormt mange unge spillere. Det er en av klubbens store kvaliteter: Du kan være 17 år eller 36 år, det er det samme, for alle får en sjanse og de beste får spille. Unge spillere vet at hvis de er gode her, så får de sjansen, så da er det veldig mange talenter som velger Nice, sier Cardinale.

Keeperen roser kvaliteten på ungdomstrenerne, i tillegg til oversikten til A-lagstrener Lucien Favre, som «kjenner til kvalitetene og svakhetene til hver eneste spiller i akademiet», ifølge Cardinale.

– Vi blir tatt på alvor. Det er veldig motiverende. Og jo flere vi blir som slår gjennom på A-laget, desto bedre blir det for ungguttene på akademiet. De ser at det er mulig å lykkes her, sier Vincent Koziello til Josimar.

20-åringen, som har utseendet til en ungdomsskolegutt, har blitt symbolet på et lag som har fremtiden foran seg. Med en snittalder på 23,7 år er Nice det yngste laget i Europas fem største ligaer.

Laget består av en original og fargerik blanding av egenutviklede produkter (Cardinale, Sarr, Koziello), talentfulle unggutter som er hentet inn i slutten av tenårene (Ricardo Pereira, Cyprien, Remi Walter) og etablerte profiler med erfaring (Baysse, Dante, Younès Belhanda, Balotelli).

– Jeg tror at denne miksen er vår store styrke. Vi har mange unge, og noen litt eldre, og det skaper en fin miks som gjør at gruppen er raus, motivert og hardtarbeidende, sier kaptein Paul Baysse.

Wylan Cyprien, midtbanespiller på 21 år, er et godt eksempel på Nices vellykkede søken etter talenter på overgangsmarkedet. Han ble hentet fra Ligue 2-klubben Lens i sommer og har tilpasset seg Nice-tilværelsen lynraskt. Etter en kvart sesong er han rangert som ligaens fjerde beste spiller i avisen L’Équipe. Unggutten tror utviklingen har mye å gjøre med at han omgås spillere som Baysse, Balotelli og Dante.

– Dante har spilt med noen av verdens beste spillere, så han gir oss tips om små ting de gjorde som fungerte bra. Han inntar rollen som storebror, sier Cyprien før han reiser seg opp og viser frem hvordan han pleide å vende opp, og hvordan han har begynt å vende opp etter at Dante ga ham et tips han hadde plukket opp fra Toni Kroos i Bayern München.

Rehab-klubb

Kaptein Baysse lager seg en liten kopp kaffe på Nespresso-maskinen i klubbens trange presserom.

– Dette blir mitt første intervju med en norsk journalist, ler mannen som på to år har gått fra å være skadeforfulgt stopper i Saint-Étienne til å bli kaptein for den storspillende serielederen Nice.

Den smilende krølltoppen legger ikke skjul på at han lever livets glade dager. Han har alltid vært ansett som en god midtstopper, men så langt i karrieren har det aldri virkelig klaffet. Men denne sommeren, bare ett år etter overgangen til Nice, ble han tildelt kapteinsbindet av Lucien Favre. Det er lett å se hvorfor valget falt på 28-åringen: Baysse liker best å snakke om lagkameratene og klubben som helhet, og helst ikke så mye om seg selv.

– Som en av de eldre spillerne, så prøver jeg å være et eksempel for ungguttene både på og utenfor banen. Dette er unge spillere som oppdager hva det vil si å være profesjonell, så jeg er nødt til å være upåklagelig, sier Baysse.

Forrige sesong endte klubben på fjerdeplass i ligaen, mye takket være en fenomenal Hatem Ben Arfa som, etter flere mørke år i England, kom hit til rivieraen og gjorde et brutalt comeback i toppfotballen (se Josimar 10/2015). Ben Arfa endte sesongen med 17 seriemål. Det åpnet dørene for en overgang til PSG.

Det vellykkede Ben Arfa-kuppet ga mersmak for Nice, som på overgangsvinduets siste dag sikret seg Liverpool-floppen Mario Balotelli på ettårskontrakt. Kultspissen som en gang i tiden var blant verdens mest lovende spillere, hadde sakte, men sikkert visnet bort etter de to semifinalemålene mot Tyskland i 2012-EM. Få hadde troen da han vendte snuten mot Sør-Frankrike. Men det ble en umiddelbar suksess. Balotelli scoret to mål i debuten mot Marseille – like mange mål som han hadde scoret på to sesonger i Liverpool og AC Milan. I neste hjemmekamp fulgte to nye scoringer i Côte d’Azur-derbyet mot Monaco, og etter det igjen en matchvinnerscoring mot Nantes. Dermed har Balotelli-feberen inntatt Nice for fullt, og den risikerer ikke å slippe.

Ben Arfa og Balotelli, to vidunderbarn som ingen hittil hadde klart å kue. Hvorfor har Nice blitt en slags rehab-klubb for begavede spillere som har surret bort karrieren sin?

– Det er miljøet i og rundt Nice som bidrar til dette. Det er talentfulle spillere som kanskje ikke har hatt den karrieren de fortjente, men her finner de en god stemning, en litt spesiell kontekst med mye lidenskap og et tett forhold til supporterne. Og så er det det utenomsportslige – det er godt å leve på Côte d’Azur, sier Paul Baysse til Josimar.

Han tror at miljøet i Nice-garderoben er fullstendig annerledes enn det man kan finne i toppklubber som Liverpool og AC Milan, og at den mer avslappede atmosfæren er akkurat det spillere som Ben Arfa og Balotelli trenger. Som nesten alle Josimar har snakket med i og rundt OGC Nice, bruker Baysse ofte ordet «familie».

– Mario tilpasset seg gruppen som en hvilken som helst annen spiller, og vi forskjellsbehandlet ikke ham. Vi tok ham imot som alle andre, og jeg tror det er det han trenger, å kjenne et familiært og avslappet miljø, sier Baysse.

Han bryter ut i latter idet Balotelli og Dante banker på døren til presserommet og skjærer grimaser til ham.

– Vi visste ikke helt hva vi skulle forvente da vi fikk vite at Mario skulle komme. Men alle er positivt overrasket over hvor sympatisk og profesjonell han er, smiler Baysse.

Klopp og isbøtte

For man kunne jo spørre seg hvordan det ville gå. Kombinasjonen av rivieraens flamboyante uteliv og Balotellis forkjærlighet for sprelske påfunn var mer enn nok mat for skeptikerne. Historien har vist at man skal være forsiktig med å friskmelde Balotelli, men de første månedene har gått over all forventning.

Det er en smilende og avslappet Balotelli som hilser på Josimar på vei til dagens andre treningsøkt. På feltet er han seg selv lik: Spøkefull under oppvarmingen, stillestående under spilldelen, men eksplosiv og dødelig effektiv hver gang han får ballen. Italieneren diskuterer mye med Lucien Favre, en trener som ser ut til å passe ham godt. I motsetning til andre.

«Jürgen Klopp kjenner meg ikke, og jeg kjenner ikke ham. På 45 dager i Liverpool snakket jeg med ham én gang. Han ba meg dra et annet sted, jobbe hardt og komme tilbake. Jeg sa ha det bra og at vi ikke kom til å se hverandre igjen», sier Balotelli til Sky Italia.

Han hevder at de to eneste stedene han har følt seg bra, er Manchester City og Nice.

«Først valgte jeg Nice på grunn av klimaet. Jeg ville til et rolig, men vakkert sted der jeg slapp å våkne opp og fryse på tærne. Og så oppdaget jeg en ung og hyggelig spillergruppe der nesten alle er like gamle», sier Balotelli.

Yoan Cardinale er den som kommer aller best overens med Balotelli. Keeperen gliser når Josimar nevner stjernevennen.

– Et intervju om Nice uten å snakke om Balotelli, er ikke et intervju, ler Cardinale og fortsetter:

– Han er super. Han er en veldig god spiller, men i hverdagen er han utrolig behagelig å være med. Han smiler alltid og spøker alltid med alle. Det er en stor glede å kunne omgås med ham hver eneste dag.

Enn så lenge har ikke Balotelli kastet dartpiler på ungdomsspillere eller tent på fyrverkeri på badet sitt. Men det betyr ikke at han har blitt helt A4.

– En dag sto han og tøyde ut mens jeg satt og syklet på ergometersykkel. Jeg tok opp en ball og ville kaste den på magen hans, men dessverre klarte jeg å treffe kronjuvelene. Han la seg på bakken og vred seg i smerte, og så så han på meg og lo. Han gikk inn i garderoben. Jeg satt og ventet og tenkte «hva gjør han nå?», jeg ventet tre minutter, fire minutter, fem minutter. Jeg fortsatte å sykle, og akkurat idet jeg hadde glemt ham, så kom Mario bakfra med en bøtte med isbiter og iskaldt vann og kastet den på meg. Han er gal! Men alltid på en hyggelig måte, ler Yoan Cardinale.

Medieoppmerksomheten rundt Nice har skutt i været etter Balotellis ankomst. Den råsterke spissen pryder forsiden til sportsavisen L’Équipe minst et par ganger i uken. Det tror vingbacken Ricardo Pereira er positivt for lagets prestasjoner. Han mener at ettersom alle forventninger er sentrerte rundt Balotelli, så går resten av laget under radaren.

– Han går foran og tar all oppmerksomheten, vi kan gå bak i fred og ro. Det er veldig greit for oss, sier portugiseren som kom på lån fra Porto foran fjorårssesongen.

Nå håper Nice-spillerne at Balotelli kan hjelpe klubben til nye høyder.

– Ben Arfa fikk karrieren sin på rett spor igjen, så det inspirerte Balotelli til å komme. Det kommer igjen til å tiltrekke flere store spillere hit, og vil bidra til at klubben vokser og vokser, sier Wylan Cyprien.

Men det hele ville neppe vært mulig uten den nye investorgruppen som har lyst opp klubbens økonomiske fremtid. Balotelli har en bruttolønn på 4,5 millioner euro i Nice – det gjør ham til klubbens best betalte spiller noensinne.

– Jeg tror ikke Mario ville kommet hit hvis det ikke var for de nye eierne. Han ville ikke kommet til Nice hvis det ikke var tydelig at klubben er i vekst. Pilene peker oppover, og jeg vet ikke hvor det kommer til å ende, men vi skal gjøre alt for å gjøre klubben så stor som mulig, sier Cyprien.

– Prosjektet overgår mennene som kommer og går

I sommer ble det klart at International Investor Group, ledet av kineserne Chien Lee og Alex Zheng med bidrag fra amerikanerne Paul Conway og Elliott Hayes, kjøpte opp 80 % av OGC Nice. Det er uklart hvor store summer som vil bli investert i klubben, men de nye hovedaksjonærene vil utvilsomt ta klubben inn i en ny økonomisk dimensjon. Uten at det har ført til de store omveltningene.

Et viktig premiss for oppkjøpet var nemlig at klubben skulle opprettholde kontinuiteten fra prosjektet som ble igangsatt av president Jean-Pierre Rivère. Derfor er det fortsatt han som opererer som klubbpresident og tar avgjørelsene. Rivères eierandel har gått fra 100 % til 20 %, men det merkes ikke i måten klubben styres på. Han forklarer tanken bak prosjektet.

– Det som er viktig for oss, er å vise at prosjektet vårt er større enn individene. Claude Puel gjorde en strålende jobb i fire år, det var veldig bra, og vi byttet trener. Ben Arfa var strålende i fjor, og så dro han til PSG. Men prosjektet har ikke endret seg. Filosofien har ikke endret seg. Tilliten til unge spillere har ikke endret seg. Det er viktig å vise at klubbens prosjekt overgår mennene som kommer og går, sier Nice-presidenten til Josimar.

Om noen år er det hans tur til å gå. Men frem til da er jobben hans å sikre en mykest mulig overgang til det nye eierskapet. De gode resultatene er bare en bonus.

– Jeg kommer fra en bransje (eiendom, red.anm.) der man begynner med grunnmuren. Hvis grunnmuren er solid, kan man litt etter litt bygge det man ønsker. Men det er vanskelig uten en god grunnmur. Klubben vår er i medvind om dagen, men vi må ikke la oss prege av det. Vi må holde hodet kaldt. Jeg bryr meg ikke om statistikker og rekorder nå. Det som interesserer meg, er at dette laget fortsetter å jobbe og utvikle seg, sier Rivère.

Det store symbolet på utviklingen er klubbens nye fasiliteter. I juni 2017 flytter hele OGC Nice inn i et fireetasjes bygg på 6300 m2 med syv fotballbaner til bruk for A-laget og akademiet, overnattingsfasiliteter og kontorer. Litt av et byks fra dagens trøtte treningsanlegg, der en ringrev av en supporter ofte forstyrrer øktene fordi en av hans tre hunder løper inn på banen og tisser.

­

Mario ringer

Ørnen Mèfi flyr i ring over gressmatten på Allianz Riviera. Det har blitt en tradisjon før hver hjemmekamp siden klubben flyttet inn i den toppmoderne arenaen i 2013. Den mektige rovfuglen har vært emblemet til Nice siden middelalderen, og symboliserer Nice-mentaliteten: Stolt og rebelsk. Mèfi flyr noen runder rundt banen før den lander på gresset til et jubelbrøl fra supporterne, som sammen med tusenvis av skoleelever i Nice fikk lov til å bestemme navnet til ørnen. Mèfi betyr «pass deg» på Nice-dialekt – en advarsel til motstanderne.

I kveld er Lyon motstanderen, og det er klart for niende serierunde i Ligue 1. Mèfi har landet, den lokale hymnen «Nissa La Bella» er spilt, og det koker på tribunen, der enorme tifoer og bengalske lys ønsker spillerne velkommen. Nice-fansen sender et stikk mot Lyon-president Jean-Michel Aulas, som uten hell prøvde å sikre seg Balotelli i sommer: «Aulas: For å spille med Balotelli, kjøp FIFA 17», står det på et banner.

Også på banen går Nice-ungguttene rett i strupen på Lyon: 1-0 kommer i første omgang når kaptein Baysse banker ballen i mål etter assist fra 17-åringen Malang Sarr. 2-0 kommer i andre omgang ved ivorianeren Jean Michaël Seri. 3-5-1-1-formasjonen til Favre, ikke ulik noe av det Pep Guardiola har brukt i Manchester City, er både underholdende og effektiv. Keeperen setter alltid i gang spillet langs bakken, stoppertrioen er dyktig med ballen, midtbanespillerne er små og tekniske og trives godt på små flater. Det er lett å se resultatene av den spillefilosofien som ble etablert for snart ti år siden.

Mario Balotelli skaffer seg selv et straffespark, men klarer ikke å score på det. Han byttes likevel ut til stående ovasjoner: «Shalalalalalala, Super Mario!»

– Selv når Balotelli er så dårlig som han var i kveld, klarer de å skape mange sjanser. Midtbanen er den store styrken til laget. De er så aktive, nøyaktige og tekniske at de kunne gjort ethvert lag veldig vondt. Det er et lag med teknisk kvalitet, fysisk tilstedeværelse, høy fart. Et veldig interessant lag, sier Vincent Duluc, fotballsjef i L’Équipe.

Etter ni runder er Nice serieledere med fire poeng ned til PSG og Monaco. De uunngåelige spørsmålene tikker inn: Leicester klarte det jo, Montpellier vant i 2012, hvis de klarte det, så hvorfor ikke dere? President Rivère roer gemyttene.

– Vi blir hyllet fra alle kanter i disse dager, men man må ikke vurdere oss for tidlig som noe vi ikke er. Vi er fortsatt en middels klubb med et middels budsjett, og dette er et arbeid over mange år. Vi er serieledere, men det betyr ikke stort, sier han til Josimar etter at stillheten har senket seg over Allianz Riviera.

Rivère, en elegant 59-åring med grått hår og solbrunt ansikt, snakker med silkemyk stemme. Sammen med sin gode kompis Julien Fournier, direktør i klubben, skal han ha mye av æren for at Nice for første gang på 60 år har blitt et lag å regne med i fransk fotball.

– Vi har fortsatt mange steg å ta, og vi skal ta dem ett om gangen. Vi skal ikke hoppe over fire steg av gangen. Vi må være veldig varsomme, sier Rivère før han avbrytes av sin egen ringetone.

Mario Balotellis navn dukker opp på presidentens telefon.

– Unnskyld meg i et sekund, er du snill. Ja, Mario?

Tilbake utenfor treningsfeltet til Nice tillater Alain seg å drømme. Han vender blikket mot den grå himmelen.

– Jeg ser opp på vennene mine der oppe, på bakeren som jeg kjente så godt og på alle som ble drept, og håper at vi kan vinne denne sesongen. Det ville vært fint. For dem.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.