Norges første fotballproff på kvinnesiden, Sif Kalvø, er nok en gang tatt ut på et norsk landslag. Det skjer nesten 50 år etter at hun debuterte mot Sverige i den første uoffisielle kvinnelandskampen i 1975. Hun skal representere de norske fargene på 17. mai i VM i gåfotball.
Tekst: Herman Berg
Foto: Christian Belgaux
– Det blir én ting til å huke av på CV-en, sier Sif med en latter.
Hennes fotballhistorie er helt spesiell, som snytt ut av et eventyr. Talentet ble oppdaget av to fotballegender; først Knut Osnes, som trente Lyn til the double sent på 60-tallet. Han inkluderte Sif på et jentelag fra Ålesund, som deltok i et uoffisielt NM på Voldsløkka i Oslo i 1972. De kom til kvartfinalen, og det var der Aftenposten-journalist Ragnar Larsen, tidligere proffspiller i Italia, fikk øynene opp for teknikeren. Han ringte henne, Sif trodde det var en spøk, men endte likevel opp med å reise til Lazio – klubben Larsen selv hadde spilt for.
Hun debuterte i en oppvisningskamp i Athen med 64.000 mennesker på tribunen. Sif scoret kampens eneste mål.
Hun var innom tre italienske klubber, ble tatt ut til Europalaget, spilte landskamper både for Norge og Italia (under pseudonymet Silvana Calvoa) og endte den korte karrieren med en alvorlig kneskade i 1975. Da bar det hjem til Ålesund, hvor hun tok fotballtrenerkurs, angivelig som den første kvinnen i Norge, senere ble hun Norges første internasjonale håndballdommer.
Ikke rart vi i Josimar har kalt opp nyhetsbrevet for norsk kvinnefotball som du leser nå etter henne.
– Jeg er ærlig talt mer stolt over karrieren som håndballdommer, enn som avdanket fotballproff, sier hun.
Men nå får hun altså sjansen til å vise sine kunster igjen. Sif var i sine glansdager kjent for god teknikk og spilleforståelse. Hun har ikke spilt fotball siden 2011, men er fortsatt tilknyttet Lørenskog IF Walking Football, selv om hun bor i Ålesund.
– Ja, jeg ble ringt opp og spurt om jeg ville være med i VM i gåfotball i Chesterfield. Det kunne jeg jo ikke si nei til.
Hun er fortsatt aktiv håndballdommer og er også gymlærer, selv om hun er godt inne i pensjonistalderen.
– Den fysiske formen er jeg ikke redd for i det hele tatt. Det blir vel 20 000 skritt hver gang jeg dømmer. Jeg jogger jevnlig og går nå faktisk kappgang for å trene hoftene. Vi skal tross alt spille i to ganger 25 minutter på en håndballbane, sier hun.
Norge stiller seks lag i VM
Det er Lillian Opheim, landslagsansvarlig for kvinner 40+ og 60+, som har tatt ut 71-åringen til VM.
– Jeg fikk et tips om Sif og snakket litt med henne. Med det hun har vært med på, var det helt naturlig å ta henne ut, sier Opheim som i mange år har vært aktiv som fotballeder i Skedsmo. Nå sitter hun i styret i den frivillige interesseorganisasjonen Gåfotball Norge, med formål å fremme gåfotballen i Norge.
Primus motor for gåfotball har vært Terje Martinsen, som også er landslagsansvarlig på herresiden. Et europeisk prøveprosjekt med Vålerenga samfunn i 2016 ble fulgt opp av Martinsen i 2017 med opprettelsen av det første gåfotballlaget i Skeid.
Hør: Episode 2 av podcasten Fotballbiblioteket
Les: 777 Partners, selskapet som ønsker å kjøpe Everton, skyldte sommeren 2023 kreditorer 3,6 milliarder dollar
Les: City Football Group har inngått et samarbeid med İstanbul Başakşehir, favorittklubben til det tyrkiske regimet
Siden 2019 har Gåfotball Norge, som ikke er innlemmet i NFF, vært medlem i det internasjonale forbundet IWFF (International Walking Football Federation) med over 30 medlemsland.
Sif Kalvø, aka Silvana Kalvoa, i italiensk landslagsdrakt.
I årets VM, som går av stabelen 17.-19. mai i Chesterfield i England, er det meldt på ikke færre enn seks norske landslag; tre av hvert kjønn i klassene 40+ (kun damer), 50+, 60+ og 70+ (kun herrer).
Lillian Opheim har vært pådriver på damesiden og har også et EM-gull fra i fjor i klassen for Damer 50+. Det finnes foreløpig ingen norsk serie, siden lagene er få og spredt over hele Sør-Norge. Enkelte steder er det også mikslag.
– Vi har fått økonomisk støtte til drakter til landslagene fra NFF, og samarbeid er viktig. Jeg ønsker et tettere samarbeid og mer midler fra NFF i fremtiden. Det er mange land hvor gåfotball begynner å bli stort, spesielt i England. Det er jo en ypperlig fysisk aktivitet for eldre, ikke minst fordi det gir en god mental helse, med sosial inkludering og trygghet, mener hun.
Men er det ikke veldig frustrerende å ikke kunne løpe etter ballen? (Josimar adresserer elefanten i bakrommet..)
– Det er klart det, det ER frustrerende å ikke kunne løpe, og det blir selvjustis blant spillerne på trening hvis noen prøver seg. Tidligere fotballspillere er imidlertid overrasket over at de blir så slitne som de faktisk blir av å gå rundt. Men det er en snill form for fotball. Det er ikke lov med taklinger, det er ikke lov med kroppskontakt. Det er ikke lov med ball over skulder og hodehøyde, dermed blir det heller ingen headinger. Og keeperen har et friområde 6-meter fra mål der motstanderen og forsvarende lag ikke kan være innenfor, som i håndball, forklarer hun.
«Enestående og fullstendig ubegripelig»
Kriteriene for uttak til gåfotball-landslaget er fotballferdigheter, lagspiller, fair play og tilknytning til et gåfotballag. Dessuten må spillerne delta på treningssamlinger. Den 16. mars blir det landslagssamling i Sandarhallen, Sandefjord.
– Her skal vi teste oss på litt samspill, forteller Lillian Opheim.
Sif Kalvø kommer også til Sandefjord og sier hun gleder seg.
– Ja, det blir gøy å treffe medspillerne.
Hun er imidlertid langt mer opptatt av hvilken enorm utvikling det har vært i kvinnefotballen siden hun var aktiv for 50 år siden.
-–Kvinnefotballen er blitt helt suveren. Det er helt enestående og fullstendig ubegripelig med bakgrunn i mine erfaringer på 70-tallet, hvordan kvinnene nå får oppfylt drømmen om å være skikkelig profesjonelle. Alt kommer tilrettelagt rundt kosthold, trening, restitusjon, etc., jeg unner dem det 100 prosent, sier Norges første fotballproff, som spilte på et guttelag i oppveksten og måtte skifte i et bøttekott uten lys, mens gutta satt i garderoben.
Vi intervjuer Sif Kalvø noen dager før Kvinnedagen 8. mars. Personlig føler hun dagen er viktig for henne, men tror den har hatt mindre å si for norsk kvinnefotball generelt.
– Jo eldre jeg blir, jo viktigere er markeringen blitt for meg. Vi har jo i mange år blitt litt undertrykt og ikke verdsatt like mye som menn. Samtidig har vi i Norge definitivt forsøkt å jevne ut det skillet, så vi har egentlig ikke så mye å klage på her til lands, mener hun.
– Jeg tror imidlertid ikke Kvinnedagen har betydd så mye for kvinnefotballens utvikling, langt viktigere har det vært med enkeltpersoner som er gått i bresjen: Per Ravn Omdal har vært helt suveren, Karen Espelund det samme, Svein Holand i Ålesund. Og for ikke å glemme Målfrid Kuvås i BUL, som dessverre er gått bort. Henne tenker jeg ofte på. Jeg skulle ønske hun levde, slik at hun fikk se hvordan det er blitt. Hun var svært viktig i oppstarten på 70-tallet, sier Sif.
Lillian Opheim er enig med Sif:
– Kvinnedagen har jo vært en markering når det gjelder utvikling av kvinneidrett, men for meg, som er vokst opp på 70-tallet, er det ildsjelene som har betydd klart mest. Det er det vi også ser nå i gåfotballen, at det er enkelte ressurspersoner som må ta tak for å få denne ferske idretten til å fungere skikkelig, sier Opheim som avslutter alle eposter fra Gåfotball Norge med slagordet «Walk on!»
Les mer om World Championship i Chesterfield 17. – 19. mai HER.
