Vi var tilbake. VM var glemt. EM var vårt. Stinne av selvtillit reiste 15 000 nordmenn til Belgia og Nederland. Norge var outsidere, med tidenes angrepsrekke. EM 2000 endte i knestående.
Tekst: Lars Johnsen
«Semb, din defensive pikk!», ropes det bakfra.
Mange tar seg til hodet. Noen ser i bakken. Andre, som supporteren bak oss, reagerer med sinne.
Noen minutter tidligere hadde spillerne strukket hendene i været på gresset på stadion i den nederlandske byen Arnhem etter 0-0 mot Slovenia. Norge var videre til kvartfinalen i EM.
Den rød-hvite-og-blå-kledde tribunen bak målet Thomas Myhre akkurat hadde voktet, hoppet opp og ned og sang joiken fra samiid ædnan. Joik er kanskje kraftigere enn krutt. Det hadde vært ålreit om Sembs mannskap hadde ladet skuddføttene med annet enn løskrutt.
Smarttelefoner fantes ikke sommeren 2000, og ingen kunne streame sluttminuttene i den andre kampen i gruppa, Jugoslavia mot Spania, men noen holdt telefonisk kontakt med folk som fulgte med på TV hjemme i Norge. Kampen i Brugge var på overtid.
Så lenge 3-2 til Jugoslavia sto seg, var poenget mot Slovenia nok til å sende «våre beste menn» til kvartfinalen i Norges aller første deltakelse i et EM-sluttspill for menn.
Fire minutter etter at spillerne hadde jublet over avansement fikk Spania straffespark i Brugge. Gaizka Mendieta gjorde seg klar.
«Faen. 3-3», lød oppdateringen fra en med mobiltelefonen inntil øret.
Norge var fortsatt videre på innbyrdes oppgjør etter 1-0-seieren mot Spania i åpningskampen i Rotterdam.
Ett minutt etter Mendietas utligning lukker han med mobilen øynene. Han tar mot til seg og viderebr...
Du må være abonnent for å lese saken
Allerede abonnent? Logg inn her
Josimar er helt avhengig av våre abonnenter for å fortelle historiene fra fotballen som betyr noe. Bli abonnent i dag!
