Veien fram til et europamesterskap i fotball var lang og brolagt med mange menneskers motvilje. Bare fire lag møttes i det første sluttspillet, men det skapte en semifinale for historiebøkene.
Tekst: Øyvind Colbjørnsen
Allerede i 1927 ble frøet til et eget Europamesterskap for landslag sådd, men det skulle altså gå enda 33 år før den første turneringen kunne arrangeres. Europeerne hadde fått sitt eget fotballforbund (UEFA) i 1953 og den første europacupen for klubblag ble arrangert i 1956 med betydelig drahjelp fra den franske sportsavisen L’Equipe. Det neste steget var et eget mesterskap for landslag, etter mønster fra Sør-Amerika.
Hovedarkitekten bak forslaget, Henri Delaunay – sekretær i det franske fotballforbundet (påfallende ofte er franskmenn sentrale når det er behov for et nytt sportsarrangement), kjempet lenge mot folk som mente et slikt mesterskap ville komme i veien for eksisterende turneringer som VM og OL. Ikke overraskende takket notorisk konservative engelskmenn nei til nyvinningen, det gjorde i tillegg både Italia og verdensmesterne fra Vest-Tyskland.
Da kvalifiseringen til det første mesterskapet endelig kunne begynne i 1958 var det tre år etter at Henri Delaunay hadde gått bort. Bare 17 lag deltok, men de hadde til gjengjeld god tålmodighet; det kunne gå et helt år mellom en kamp og tilsvarende returoppgjør. Det sier jo også noe om at mesterskapet ikke var det viktigste i fotballkalenderen.
Norge forsøkte seg, men tapte ikke overraskende til sammen 6-2 i dobbeltmøtet med Østerrike. Like lite overraskende var det at et sterkt fransk lag enkelt slo Norges overmenn sammenlagt 9-4 i det som i realiteten var en kvartfinale. Og med det kvalifiserte de seg for europamesterskapet på hjemmebane – et meste...