Kampen og diskusjonen om og rundt Die Meisterschale, det forjettede sølvskjoldet, preges av apati, fotballsportens verste tilstand. En liga hvor førsteplassen er forhåndsbestilt har et problem – og problemet heter Bayern München.
Tekst: Runar Skrøvset
Mange følte seg nok litt mettet på fotball etter fire tettpakkede VM-uker, men akkurat som hos barn som har proppet i seg næringsløse søtsaker, kom appetitten raskt tilbake. Så da ballen begynte å rulle igjen i juli på tredje og fjerde nivå og deretter 2. Bundesliga første helgen i august, ble den i kjent tysk stil fulgt av titusenvis av argusøyne og gjort til gjenstand for sedvanlig entusiasme. Hverdagen var tilbake, fotballen var tilbake og fansen var tilbake. Alt var som før selv om landslagets VM-fadese og Özil-affærens farseaktige etterspill fortsatt preget fotballoffentligheten.
Fredag 24. august var det endelig klart for den nye Bundesliga-sesongen. Tradisjon tro skulle åpningskampen spilles på den regjerende mesterens hjemmebane. For sjette året på rad var Allianz Arena pyntet til ligaens offisielle åpningsfest. Atmosfæren på stadion var spent og god, preget av folks lengsel etter Fußball i levende live etter en lang og varm sommer i tv-stolen. Den dempede åpningsseremonien der blant annet en tidligere Eurovision-deltaker fremførte nasjonalsangen, gikk sin gang uten den kraftfulle motstanden som slike forbundsregisserte show ofte blir møtt med i Tyskland. Kameraene zoomet inn på godlynte tilskuere som gumlet bayersk Weißwurst og skålte i Paulaners berømte hvetebrygg.
Men utenfor München og Bayern kunne man ane et sviktende engasjement for åpningskampen, som sendes på riksdekkende gratis-tv. Seertallene viser at oppslutningen om årets seriestart falt med en million fra i fjor (6,99 mot 7,94 millioner). I de tusen hjem valgte flere enn før andre kanaler eller aktiviteter, kneipene var ikke fulle, og ikke minst: de evinnelige diskusjonene i forkant av den gryende Bundesliga-sesongen handlet om alt annet enn hvem som vinner. Selv om en etter Bayern Münchens standard umerittert trener har kommet inn og usedvanlig få nye spillere har sluttet seg til troppen over sommeren, er det nesten ingen som tror det er praktisk mulig å få en annen mester etter 34 runder. Stuttgarts sportsdirektør Michael Reschke tok bladet fra munnen allerede etter andre runde og sa det alle tenker: «Det er helt opplagt at Bayern blir mestere – i år, neste år og året etter det igjen.» Når konkurrerende klubber og deres tilhengere ikke bare slutter å tro, men til og med gir opp å håpe at de skal vinne ligaen, må alarmen gå. Den eneste treneren som har sagt rett ut at de går for gull 2018/19 er Hoffenheims Julian Nagelsmann, men da han slapp bomben tolket de fleste tilstedeværende journalistene det som en spøk.
Dalende interesse
Bayern München har alltid dominert Bundesliga, selv om de har hatt perioder i skyggen av Borussia Mönchengladbach, Hamburger SV og Borussia Dortmund. Men ingen, hverken utfordrerne i sine glansdager eller FC Bayern selv, hadde noensinne vunnet mer enn tre år på rad før den nåværende rekken på – foreløpig! – seks strake gull. Ikke bare har de vunnet seks ganger på rad, de har gjort det på en utilnærmelig måte. De har hatt forskjellige trenere som har forfektet ulike spille- og lederstiler, men ingen motstander har kommet nærmere enn ti poeng. Gjennomsnittsavstanden ned til nummer to på sluttabellen disse årene er 17 poeng.
Denne vedvarende totaldominansen fra og med 2012/13-sesongen sliter på interessen for ligaen samtidig som det forsterker det negative bildet brorparten av tyske fotballinteresserte har av klubben. Den årvisse undersøkelsen av befolkningens holdninger til klubbene i 1. og 2. Bundesliga er dyster lesning for Bayerns markedsavdeling. Forskere ved Braunschweig tekniske universitet har nylig offentliggjort 2018-rapporten som viser et ytterligere popularitetsfall for de fra før lavt aktede Meisterschale-abonnentene fra Sør-Tyskland. De leder riktignok an i kategorien «kvalitet», men når det gjelder «sympati» er de akterutseilt på 36. og siste plass, med enda større avstand opp til 35. plass enn tidligere. At store og suksessrike klubber gjerne blir stående lavt i kurs hos andre er en lett gjenkjennelig mekanisme fra andre land, deriblant Norge, men det er rett og slett oppsiktsvekkende at de scorer enda lavere på sympatibarometeret enn folkefiende nummer én i tysk – for ikke å si europeisk – fotball, det kronisk utskjelte Red Bull-avkommet RasenBallsport Leipzig. Folk har fått FC Bayern München i vrangstrupen, og det er ikke bare fordi de er best.
Mia san mia
Det offentlige bildet av klubben har de siste årene fått stygge skrammer av blant annet sterke Qatar-forbindelser og skatteunndragelsesdommen mot (og påfølgende gjenvalg av) president Uli Hoeneß. Tilsynelatende målrettet svekkelse av hovedkonkurrentene faller heller ikke i god jord hos den gjennomsnittlige tyske fotballfan. Men «Bayern mot røkla»-holdningen kommer opprinnelig innenfra og handler vel så mye om kultur, geografi og identitet. Ja, om klassisk lokalpatriotisme. Bak på draktene, på veggmalerier og på folkemunne, overalt hvor det er spor av FC Bayern, finner man uttrykket «Mia san mia», begrep, motto og ledetråd. Mia san mia er tradisjonell bayersk dialekt for det standardtyske «wir sind wir», altså «vi er vi» i forståelsen «vi er de vi er». Men hva betyr nå det? Det vil si at man har en sterk bevissthet om egen tradisjon, kultur og verdier, og at man er stolt av egne særpreg. Ingen utenfra skal komme og belære dem om hva de bør gjøre eller mene. Eller hvordan de skal kle seg i festlige lag, for den saks skyld. Lederhosen og Dirndl er like fjernt for tyskere utenfor Bayern som buekorps er det for andre nordmenn enn bergensere. Egentlig er komiske folkedrakter, eldgamle skikker, særegen gastronomi og provinsiell dialekt oppskriften på diskriminerende latterliggjøring, men Bayern Münchens suksess og posisjon gjør dem uangripelige for slikt. «Zieht den Bayern die Lederhosen aus» («dra lærbuksene av Bayern») synger fans av nesten alle lag, men mobbingen er i beste fall halvhjertet. For hva er vel en klovn som ikke kløner, som ikke feiler, som ikke taper? FC Bayern er skrekkfilmklovnen, den du ikke kan le av, men som ler av deg med truende ekko.
Politikk er et annet felt hvor Freistaat Bayern står i en særstilling. Bundeskansler Angela Merkels parti CDU (Christlich Demokratische Union Deutschlands) er det samme i 15 av 16 delstater. I Bayern står partiet derimot på egne ben under navnet CSU (Christlich-Soziale Union in Bayern). I all hovedsak fører de liknende politikk, og på nasjonalt nivå regjerer de, bokstavelig talt, under navnet CDU/CSU, populært kalt Die Union. Partiene forfekter klassisk konservativ høyrepolitikk, noe som skaffer stemmer i rikt monn i den velstående, katolskpregede delstaten i sør. Gjennom sin semiautonome rolle har CSU i tillegg stor frihet til å prioritere saker som er viktigere for folk i Bayern enn i landet for øvrig. Siden den store økningen i antall flyktninger til Tyskland og Europa i 2015 har forholdet mellom CDU og CSU vært dårlig. Mens Merkel, i hvert fall i begynnelsen, gikk inn i materien med åpent sinn og åpne armer under mottoet «wir schaffen das» («vi greier det»), inntok Horst Seehofer og hans CSU et proteksjonistisk standpunkt. Seehofer inviterte blant annet den innvandringsfiendtlige ungarske statsministeren Viktor Orbán til rådføring, og den tilbakeholdne ikke-tabloiden Süddeutsche Zeitung slo fast at CSU-lederen «vil gjøre Bayern til et tysk Ungarn.» Så ekstrem var hverken politikken eller utsagnene, men tonen mellom søsterpartiene var uforsonlig og sjeldent hard. Høydepunkter fra den offentlige skittkastningen mellom Merkel og Seehofer gikk Europa rundt. Innenlands kokte det hele ned til atter en disputt mellom den egenrådige delstaten Bayern og resten av republikken Tyskland. Forfatteren Georg Seeßlen fra München har med essayet Mia san mia – Flüchtlingspolitik als Identitätspolitik (flyktningpolitikk som identitetspolitikk) forsøkt å forklare bakgrunnen for den bayerske posisjonen, som han selv er sterkt kritisk til. Han trekker de lange historiske linjene og peker blant annet på det han mener er et særtrekk ved den bayerske identiteten som både spesielt inkluderende og utpreget ekskluderende på én og samme tid: jovial vennlighet, turistinnbydende og folkloristisk iscenesettelse fundert på en grunnleggende ekskludering av fremmede under mia san mia-mottoet.
Alt dette er selvfølgelig ikke Bayern Münchens skyld, selv om de mer enn gjerne lar Seehofer & co sole seg i glansen av suksessen, men det kan være med på å forklare hvorfor de er så upopulære blant tyskere flest. I fotballsammenheng står mia san mia for vinnervilje, i hvert fall hvis vi skal tro Thomas Müller, stjernen som vokste opp i en liten landsby i Oberbayern. Tidligere i år forklarte han tv-kanalen Sport1 og deres seere at begrepet «står for ekstrem vinnermentalitet og en god porsjon selvtillit, men uten arroganse.» Vel. Å balansere ytterliggående vinnermentalitet og høy selvtillit med fraværende arroganse er en fryktelig vanskelig øvelse. Få ikke-bayerske tyskere vil gi Müller rett i at klubben hans lykkes med akkurat det. I andre delstater oppfattes «vi er vi»-filosofien heller som anmassende og hovmodig, noe i retning «vi er oss selv nok» i selvtilfreds Peer Gynt-ånd.
Fanebærerne
Bayern München har vært gode til å skape kontinuitet gjennom å dyrke intelligente og særlig driftige enkeltpersoner under og etter spillerkarrieren, og la dem få utvikle og utfolde seg i nye roller gjennom årenes løp. Dette har bidratt til å få klubben og merkevaren til å ose av bestandighet og soliditet som ingen annen tysk klubb. Dessverre har disse innflytelsesrike klubblegendene hatt en lei tendens til å fremstå som usympatiske, arrogante og moralsk forkvaklede. Styreleder Karl-Heinz Rummenigge har gjort seg uspiselig for mange gjennom utidig glefsing mot dommere og motstandere, og ikke minst gjennom dyp indignasjon når Bundesligaens stolte ambassadører ryker ut av Champions League og det til Rummenigges gjentatte forbløffelse viser seg at tilhengere av andre lag ikke gråter med Bayern.
Et annet navn som umiddelbart assosieres med Bayern München er Franz Beckenbauer, den keiserlige ærespresidenten som har betydd så mye for klubben og hele fotballnasjonen. En spillerkarriere nesten uten sidestykke ble fulgt opp av blant annet VM-gull som landslagstrener og store triumfer i ulike roller i FC Bayern. Den sportslige suksessen gikk tidlig hånd i hånd med reklameoppdrag og gjesteopptredener i folkelige tv-programmer og utallige tilstelninger, for ikke å snakke om listetoppen «Gute Freunde». Beckenbauers posisjon og popularitet nådde høyder man ikke skulle tro var mulig for en mann med en så til de grader spissborgerlig fremtoning. Da nettet begynte å snøre seg sammen rundt ham på grunn av mistenkelig pengeflyt i forbindelse med internasjonale verv, blant annet som medlem av FIFAs famøse eksekutivkomité, falt det mange tungt for brystet. Han bedyrer sin uskyld og er ikke blitt dømt for korrupsjon, men har blant annet til gode å hoste opp en troverdig forklaring på hvorfor en konto disponert av den tyske VM-organisasjonskomiteen han ledet overførte 6,7 millioner euro til Mohammed bin Hammam, Beckenbauers tidligere FIFA-kollega som nå er utestengt fra fotballen på livstid.
Overleveren
Den som i dag først og fremst holder i den lange, røde tråden gjennom FC Bayerns nyere historie er den beviselig økonomisk kriminelle klubbpresidenten Uli Hoeneß. Han er riktignok født såvidt utenfor Bayerns delstatsgrense, i Ulm i Baden-Württemberg, men personifiserer klubben og regionen perfekt. Bayern Münchens trofaste tjener har vært ansatt i FC Bayern i snart 50 år. Det var kjærlighet ved første blikk mellom mannen og klubben, og med tiden har de blitt en symbiose. Karakteristikkene ærgjerrig, suksessrik, handlekraftig og kvalitetsbevisst, men også brysk, dårlig taper, umettelig og selvgod passer like godt på begge to. Man kan like ham eller ikke, men selv hans største fiender vil skrive under på at Uli Hoeneß er en imponerende person, en som aldri noensinne gir opp og som mer enn én gang har bevist at han kan kaste den dyre, hvite skjorta og dra seg opp fra gjørma når det behøves. Bayerns påståtte evne til å avgjøre kamper i siste liten smaker umiskjennelig av Hoeneß, selv 40 år etter at han selv løp rundt på gresset.
Uli Hoeneß er en overlever. Da mener vi ikke bare en vinnertype som vet å komme seg ut av kinkige situasjoner i fotballen og livet for øvrig, men en overlever i ordets rette betydning. Han har nemlig en livserfaring under CV-punktet «annet» som er temmelig unik: eneste overlevende etter en flystyrt. Vest-Tyskland skulle spille landskamp mot Portugal i Hannover vinteren 1982, og Hoeneß, 30 år og fotballinvalid, fløy for å se kampen med sin kamerat og pilot Wolfgang Junginger, en ung co-pilot og den nære vennen Helmut Simmler. På veien nordover fikk pilotene trøbbel med flyet som etter hvert forsvant fra radaren. Redningsmannskap fant vraket spredt utover et område på 100 meter. Simmler og pilotene hadde omkommet momentant, men Hoeneß karret seg opp og tok seg innover i skogen. Der fant han en skogvokter, eller skogvokteren fant ham. Vår mann var forkommen, full av blod og i sjokktilstand. Landslaget fikk høre om ulykken etter kampen, og Rummenigge (og Paul Breitner) dro rett fra dusjen til sykehuset i treningstøy. Thomas Hüetlin beskriver i boka Gute Freunde – die wahre Geschichte des FC Bayern München (Gode venner – den sanne historien om FC Bayern München) hvordan Rummenigge hulket og gråt mens kameratens skjebne fortsatt var uviss. Det er kanskje litt vanskelig å forestille seg Karl-Heinz Rummenigge med tårer på kinnene, men det er lett å se for seg at denne kvelden og natta ga en helt spesiell forbindelse mellom de to vennene, kompanjongene og henholdsvis styreleder og president i FC Bayern München anno 2018.
Bedremakeren
Hoeneß var tidlig ute med det meste. Som 22-åring hadde han vunnet alt: VM, EM, Serievinnercupen, nasjonal cup og Bundesliga flere ganger. Bare fem år senere la han opp på grunn av en skade, og ble tidenes yngste «manager», en slags sportsdirektør, i tysk fotball. Allerede før han måtte legge opp hadde han påtatt seg – og faktisk fått – oppgaven med å forhandle frem en sponsoravtale som gjorde det mulig for klubben å hente Breitner tilbake fra Eintracht Braunschweig. Som manager hadde Hoeneß det overordnede sportslige ansvaret, men ble raskt involvert i det økonomiske, som han hadde både talent og interesse for. Han hentet inspirasjon og kunnskap fra fronten av moderne amerikansk markedsføringsteori, og trakk klubben med seg inn i en ny tid. Toppfotballen var i ferd med å bli mye mer enn spillet på banen, og få var mer bevisste på dette enn strategen fra Ulm. Senere var han primus motor bak byggingen av Allianz Arena (åpnet 2005). «Jeg er ingen besserwisser, men en bessermacher», har han sagt om seg selv. Man må nesten gi ham rett i det. På si bygget han fra midten av 1980-tallet opp et aldri så lite pølseimperium som han nå har overdratt til barna sine. Ikke vet vi hvor mange timer døgnet hans har, men fritidsprosjektet HoWe Wurstwaren har med tiden rundet en halv milliard norske kroner i årlig omsetning.
Men mye vil ha mer. Rettere sagt: veldig mye vil ha veldig mye mer. Hoeneß begynte med valutaspekulasjon og gjemte store verdier i Sveits. En tidlig vårdag i 2013 banket politi og statsadvokat på døra hos herr og fru Hoeneß i Tegernsee, og derfra var det ingen vei tilbake. Påtalemyndigheten hanker ikke inn en mektig superkjendis med de beste kontakter uten grundig forarbeid. I mars 2014, et knapt år etter pågripelsen, ble Bayern Münchens klubbpresident dømt til fengselsstraff i tre år og seks måneder for unndragelse av 28,5 millioner euro i skatt i årene 2003-2009. En uvanlig ydmyk(et) Hoeneß innrømmet sine synder, aksepterte dommen og trakk seg fra alle verv. Snipp, snapp, snute, så var eventyret om den store Uli Hoeneß ute, regnet man med. Men den gang ei. 29. februar 2016 slapp han ut før tiden (resten av dommen ble gjort betinget), og senere samme år var han skamløs nok til å stille til gjenvalg som president. Utenfor München skapte dette negative reaksjoner. Hoeneß hadde sonet sin dom og sto følgelig på like fot med alle andre rettskafne borgere av bundesrepublikken, men det er ingen menneskerett å inneha presidentembedet i en fotballklubb. Symbolkraften som denne posisjonen i tysk fotballs flaggskip utstråler er ikke egnet for en dømt skattesnyter. Det mente i hvert fall moralsk forargede innbyggere fra andre deler av landet. Uli lot seg ikke affisere, og andre potensielle presidentkandidater skygget banen beleilig. Dermed ble han gjenvalgt som president ni måneder etter at han slapp ut av fengsel – med 98,5 prosent av stemmene.
Fans med og mot strømmen
Tilhengere av alle andre tyske klubber henger ut FCB for at de har så store mengder medgangssupportere i og utenfor Bayern. Ingen liker medgangssupportere, men det er nå engang en suksessrik storklubbs lodd å tiltrekke seg slike. Da er ironiseringen over den hvite T-en blant publikum nede ved cornerflagget på den ene langsiden mer på sin plass. Sponsoren Telekom får på kampdag kle opp 58 personer i hvit poncho og caps slik at de sammen utgjør logoen. Fra et tribunekulturelt ståsted er dette det pinligste som finnes i tysk fotball, og for mange et «bevis» på klubbens uanstendige grådighet. Men Bayern har også en sterk kjerne av fans som nyter stor respekt i supportermiljøer andre steder. Kretsen i og rundt ultragrupperingen Schickeria München sørger for visuelle effekter og uavbrutt sang i Südkurve på Allianz Arena og på bortekamper Europa rundt. Deres lojale støtte av laget hindrer dem ikke i å protestere mot ethvert prinsipielt feilskjær klubben deres måtte begå. De peker på sitt moralske kompass og langer ut mot for eksempel Qatar-sponsing, ignorante uttalelser fra legendene i ledelsen, uetiske beslutninger og ulike former for overkommersialisering av fotballen.
Ultraene i en klubb av Bayern Münchens størrelse og ambisjonsnivå er hverken livsfjerne eller dumme, så det er ingen der som innbiller seg at klubben skal drives fremover gjennom vaffelsteking og lokalt skolesamarbeid. Men de prøver å få hånda på rattet og foten på bremsen når hensynet til den kommersielle utviklingen truer med å overkjøre det som fra et supporterperspektiv er sunn fornuft og gode verdier. Det er langt ifra alt de får gjort noe med, men av og til lykkes de i å få omgjort vedtak og ideer de er uenige i, i tillegg til at de trolig har en viss preventiv innflytelse; herrene (ja, det er bare menn) på toppen tar ingen avgjørelser uten å ofre de mulige reaksjonene til Schickeria & co en tanke. Denne forsvinnende lille delen av Bayerns enorme tilhengerskare oppleves sikkert av beslutningstakerne som plagsomme, men sjefene trenger at noen kikker dem i kortene og slår i bordet når de spiller dem ut i hytt og vær.
Bayern-ledelsen har aldri gjort noen hemmelighet av at de ønsker å få tysk fotball bort fra den mye omtalte 50+1-regelen som sikrer medlemmene styringsrett over proffklubbene og som flertallet vil beholde for å beskytte klubbdemokratiet og den lokale forankringen. Det er en ærlig sak å ville skrote denne særtyske regelen blant annet av hensyn til egen konkurransesituasjon internasjonalt, men ledelsen har mange nok ganger vist prov på manglende fintfølelse. Uten noen form for intern korreks når de økonomiske interessene tar overbalanse vil de aldri bli i stand til å klatre opp fra sisteplassen på det tyske folks sympatibarometer. Som da de etter doubleseieren i 2016 nektet den trofaste regionalkringkasteren Bayerischer Rundfunk å overføre den åpne tittelfeiringen på torget fordi en betalkanal la litt penger på bordet for eksklusive bilder.
Den aversjonen mot FC Bayern som finnes i befolkningen har sjelden blitt gjenspeilet i media, der klubben for det meste har blitt bejublet for sine sportslige fremganger og løftet frem som fotballnasjonens stolthet og selvskrevne ambassadør. Forholdet mellom klubben og pressen har imidlertid blitt svekket de siste årene. Media lar ikke lenger ignorante og dobbeltmoralske kommentarer om alt fra treningsleire i Doha til dommerstandard i Bundesliga passere ukommentert. Hoeneß og Rummenigge blir nå fremstilt som klovnaktige så snart de uttaler seg flåsete. Storavisen Die Zeit har sågar gitt klubben stempelet «sportslig verdensklasse, moralsk kretsklasse». Fortjent eller ikke: Bayern München er tysk fotballs minst likte klubb, og deres anseelse i befolkningen blir verre og verre år for år.