«Om jeg føler press? Dette er ikke press! Press er når du står opp om morgenen og ikke vet om du klarer å sette middag på bordet til barna dine!»
Tekst Pål Ødegård
Sitatet er brukt av mange. Carlos Bianchi brukte det i sin første periode i Boca Juniors. Paraguays gamle målvakt José Luis Chilavert brukte det i VM i 1998. Fernando Gago da han kom til Valencia. Og Jose Mourinho i Real Madrid. Diego Simeone også.
Opphavet til uttrykket er ukjent, men som vi ser velbrukt. Det er opplagt brukt på pressekonferanser for å stoppe kjeften på journalister som maser om det enorme presset som spillere og trenere opplever foran viktige kamper. For presset er der. Og i et VM-sluttspill er det skyhøyt og uunngåelig. Og øker med forventningene. Selv små lag kan føle trykket øke til uante høyder selv etter en enkelt god kamp. Og ofte knekker de sammen fordi all støyen rundt spiser energien og fokuset fra der det gjelder – på banen. Det er ikke uten grunn at det stort sett er fra en liten, eksklusiv gruppe at finalelag gjennom historien kommer fra.
Spørsmålet blir derfor hvordan man takler det. Ingen opplever presset høyere enn vertsnasjonen i disse dager. Og ingen brasilianer mer enn Neymar. Likevel ser han ut til å takle det som om det er hans idealtilstand. VMs nåværende toppscorer har tross alt levd med det lenge, og vært godt beskyttet av sin far. Samtidig har trener Felipe Scolari vært veldig bevisst på å skjerme stjernen sin, sammen med resten av troppen. En tropp som i stor grad er satt sammen med tanke på å unngå gnisninger. Alle er lojale mot hverandre, og ingen lekker noe til pressen.
De har derfor lært fra sist de skulle levere på hjemmebane. I 1950 hadde Brasil også en stjerne i Ademir. Han hadde bøttet inn mål i alle kampene han spilte. Bortsett fra i den skjebnesvangre finalen mot Uruguay på Maracaná. Da laget sto opp på kampdagen var de alt proklamert som mestere i landets aviser. I timene fram mot finalen måtte spillerne møte alt som kunne krype og gå av politikere som ville sole seg i glansen av den uunngåelige suksessen som ventet. Alle gratulerte de med tittelen på forhånd.
I garderoben før avspark sprakk også harmonien i spillergruppa. Ademir hadde påsydd reklame på drakten sin i bytte mot penger, og lagkameratene var i fistel over at stjernen hadde skaffet seg en slik avtale alene. Når kampen rullet i gang, kom Brasil til en drøss med sjanser. Men bemerkelsesverdig få kom via Ademir. Lagkameratene lot være å sentre til han. Først da kampen var snudd, og katastrofen nærmet seg, fikk han sin ene store sjanse. Og satte den over.
GARRA CHARRUA 1950
I den finalen var det ingen som ventet at Uruguay skulle ha en mulighet. Ikke hadde de imponert noen på veien, mens motstanderen hadde gått fra målkalas til målkalas, og kun behøvde uavgjort. Men de hadde ikke press på seg. Det var faktisk så lavt at det tente håpet. Uruguays kaptein Obdulio Varela var langt fra teknisk begavet. Men han var dypt respektert for sin vinnervilje og integritet. Det var han som hang opp avisene der hvor Brasil var utropt som verdensmester på forhånd på hotellets urinal, og deretter ba alle spillerne gjøre sitt fornødne over de brasilianske stjernene som var avbildet på forsiden.
Varela var mulatt, legning som en bokser, og knallhard i spillestilen. Han hatet også inderlig alle som gikk med slips, og hadde vært lederen da spillerne hadde vunnet en fem måneder lang streik for bedre vilkår på førtitallet. Han var den eneste som trodde på det umulige før avspark.
Like før avspark gikk han bort til den brasilianske spissen Jair og sa: – Om du spiller bra i dag, skal jeg bruke ballene dine som slips!
Ironisk fra en mann som hatet slips. Men Jair hadde ingen god kamp. Og da Friaça sendte Brasil i ledelsen tidlig i andre omgang, var det Varela som samlet troppene. For å unngå at Brasil red på medgangsbølgen etter ledermålet, protesterte han til dommeren over en ikkeeksisterende offside. Han ba til og med om en tolk for å få tiden til å gå. Det gikk nesten åtte minutter. Og mens brasilianerne brukte tiden på å tenke på seierstoget, roet Varelas lagkamerater seg. Og kampen ble snudd.
GARRA CHARRUA 2014
Få trodde Uruguay skulle reise seg etter 0-3 mot lille Costa Rica. Men i sluttminuttene slo de England. Nå venter en ny finale mot en tidligere verdensmester. Og igjen er kun seier godt nok. Men ingen undervurderer den lille fotballnasjonen med 3,3 millioner innbyggere nå. Deres «never say die»-mentalitet. Garra charrúa. Og søndag kveld skrev nåværende kaptein Diego Lugano følgende til sine landsmenn;
Til alle uruguayanere
Hvert VM-sluttspill minner oss på at vi ikke er brasilianere, argentinere, engelskmenn, tyskere, italienere eller spanjoler. Vi er uruguayanere, og vi er bare oss selv, selv om vi noen ganger ønsker at vi var noe annet. Vi drikker ikke te eller kaffe klokka fem. Vi drikke maté når det passer oss. Vi spisser biff, vi trikser, vi elsker fotball, og vi drømmer om det umulige.
Vi er paradokser, urettferdige, umodne, drømmere, stae. Veldig stae. Vi har aldri tapt på forhånd. Vi kjemper. Vi er små, men vi drømmer som giganter. Vi er en familie –og for en familie! Når noen går, kommer nye til. VI ligner et storlag(så stort at det noen ganger gjør vondt for oss!). Vi ønsker å vinne de enkle kampene enkelt, men vi gjør det vanskelig. Og de vanskelige gjør vi (litt) lettere. Vi spiller alle. Når vi vinner, sier vi «vi vant!», og når vi taper «de tapte».
Vi er bevisste på at tre millioner uruguayanere stoler på oss. Men vet dere hva? Vi stoler på dere også. Vi elsker at dere bryr dere, og trenger dere til å tro og hjelpe oss i hver feil vi gjør. Vi elsker at dere viser følelser for oss, at dere gråter og ler for hvert mål og hver duell. Vi vet at dere er de første til å kritisere oss når vi gjør feil. Men også de første til å juble når vi vinner. Ja, vi kjenner presset. Klart vi gjør. Derfor føler vi noen ganger når vi spiller for Uruguay at vi forstår det, men ikke tror på det. Og når vi tror på det, forstår vi det ikke. Og vi blir rørte.
Om noen få timer spiller vi igjen en livsviktig kamp. En ny enorm utfordring. Og alt jeg ønsker er at vi står sammen, og støtter La Celeste. Viktigere enn alt annet. Viktigere enn navn, resultater, kapteiner. Vi gjør en innsats sammen. For ingen føler trøya slik vi gjør det. Derfor er vi tre millioner spillere som bidrar på banen. Og vi gjør det med glød, begjær og en tørst etter triumf. Dette deilige presset på å gjøre ære på vår stolte fotballhistorie.
Så jeg inviterer dere til å tro, være tålmodige. Å drømme om det beste. Vi er ikke født til enkle oppgaver. Vi er født for de vanskelige, slik som denne kampen. La oss stå sammen! Uruguay noma’!
En klem til alle
Diego
