VM-blogg: Viva Chile Mierda!

Carlos-Caszely

Tekst Pål Ødegård

Love hurts. Splitter pine. Men man kan ikke la være. Filosofen Arthur Schopenhauer uttalte en gang at man kan gjøre hva man vil, men man kan ikke ville hva man vil. Selv de heftigste forelskelser starter ofte med en liten fascinasjon. Noe som trigger hjernen til å ofre litt endorfiner. Så kan det ta helt av. Man blir hekta. Selv om det gjør vondt. Utenfor enhver logikk.

Men jeg tenkte fint lite på hvor sterkt knyttet jeg skulle bli til dette landet på den andre siden av jorden der jeg lå i gresset og studerte de chilenske spillerne i Panini-albumet som seksåring i 1982. Jeg visste ingenting om dem, og det var antakelig det som fascinerte. Flotte navn man måtte konse for å uttale. Gyldenbrune ansikter med høye kinnben og innbitte blikk. Som apachehøvdinger. Så løper jeg ut for å sparke ball mens jeg sportskommenterer til meg selv at jeg er Carlos Caszely, han med barten, på vei gjennom det vesttyske forsvaret.

Odds

Det var blitt høst. VM var over, og Chile utslått med tre strake tap. Helten min med barten klarte bare å misse et straffespark, mens resten av troppen var feite og trege etter for mye paella på spansk jord. De andre på løkka lo over at jeg skulle være noen som var så udugelige. Jeg ble fort noen andre isteden der vi levde oss inn i 1982-VM på lunt sommergress. Chile gikk i glemmeboka. Fortrengt for å døyve skuffelsen. Men en gave fra en onkel skulle hekte meg igjen. Bak i statistikkmursteinen Rothman’s Yearbook sto resultatene fra samtlige VM-sluttspill. Og der hadde jammen Chile kommet helt til semifinalen i sitt eget sluttspill i 1962! Og noen få bokstaver og tall fikk meg til å kjenne en enorm glede som om de nettopp hadde vunnet foran øyene mine. Og i én forstand var det akkurat det de gjorde. Hekta igjen. Fanget i håpet om det utopiske.

Der er tidlig om morgenen 9.april i 1985. Frigjøringsdagen. Jeg åpner sportsidene i Adresseavisen sakte, men ugjenkallelig. Tørr i munnen. Svett i håndflatene. Usikker på om det var håp eller angst. Og der sto det. Så tørt og brutalt som det overhodet kan gjøres.

«Resultater VM-kvalifisering Sør-Amerika: Uruguay-Chile 2-1. Uruguay er kvalifisert til VM i Mexico neste år.»

Håpløshet. Total. Det var over. Fire år til neste gang. Så nært, men enn så fjernt. Chile behøvde bare uavgjort borte i den siste kampen mot uruguayanerne. De hadde slått samme lag 2-0 hjemme, og hadde overlegen målforskjell. Men siden de rotet bort et poeng i Quito i den første kampen, og nå forårsaket en straffe i den siste, var det over.

I månedsvis hadde jeg ventet. En tørr linje som denne. I høyden en liten notis hvor målscorerne kanskje var nevnt. Slik fulgte jeg chilensk fotball. Jeg så de aldri spille. Chilenerne på den andre siden av kloden hadde alt sørget i nesten to døgn da jeg åpnet avissiden. Men jeg sørget alene. Tusle til skolen ute av stand til å frigjøre meg fra mitt lodd. Følge et landslag jeg aldri fikk se. Når skulle min frigjøringsdag komme?

Til å begynne med fikk jeg aldri gå alene. Min SV-stemmende lærermor hadde hørt nok av skrekkhistorier om Pinochet-regimet fra chilenske studenter som hadde flyktet fra ham i sin ungdom til å la sin 12-åring gå løs i Viña del Mars symmetriske gater. Men hun roet seg fort. Ingen ble arrestert eller drept i 1988, og jeg benyttet første mulighet til å gå opp til det Soria Moria-slottet jeg inntil da kun hadde sett i det fjerne fra et kjøretøy. Og nå satt jeg der. Takket være min stefars påfunn med å forberede doktorgraden sin så langt unna Norge han kunne komme. Ja, jeg satt virkelig der. På Estadio Sausalito der legender som Pelé, Masopust, Yashin, Garrincha og Bobby Charlton hadde perforert marken med sine knotter i 1962.

Men nå var det en chilensk toppkamp. Hjemmelaget Everton i Boca Juniors draktfarger mot et lag i Rosenborgs farger, hvite trøyer med sort shorts. Og med en indianer på brystet. Bortelaget hadde mange flere fans, og de sang også høyere. Hadde flere flagg og bannere. Jeg kunne ikke se at fotballen på banen var verre eller bedre enn hjemme i Norge. Eller tippekampene fra England for den saks skyld. Det var bare noe annerledes. Eksotisk, fremmedartet. Og lidenskapelig. Og jeg satt der på den kalde betongtribunen og følte det som om jeg hadde fått mitt første kyss. Og som å leve i en fotballrelatert Carl Barks-historie.

Vel hjemme i Norge var ingen interessert i å høre om chilenske spillere som Patricio Yañez, Fernando Astengo og Roberto Rojas. Igjen var jeg alene med min lidenskap. Som en hedning i middelalderen. Det var lettere å tie stille. Og igjen en lang ventetid mellom den linja i avisa som fortalte hvordan det gikk i kvalifiseringen. Motstandere: stakkarslige Venezuela. Og mektige Brasil. Det Brasil som hadde kommet som en sydenforelskelse i 1982 og blitt med hjem i hjertet mitt. Et lag jeg kunne fortelle andre om, og som de kunne skjønne. Nikke anerkjennende til. Og nå ville drømmen om den ene drepe den andre.

Nå skjønte jeg også nok engelsk til å finne mer informasjon i bladhyllene på Narvesen i form av «World Soccer». Det var én kamp igjen, og forutsetningene sto godt beskrevet i bladet. Chile måtte vinne på Maracanã. De hadde et godt lag. Brasil hadde aldri uteblitt fra et VM. Brasil var verdens kjæledegger. Den første kampen i Santiago hadde endt  uavgjort, og vært så voldelig at FIFA bestemte at Chile måtte spille hjemmekampen mot Venezuela på nøytral bane. Uten hjelp av 80.000 gærne fans klarte ikke Chile å score seks mål eller mer. Og dermed hadde de dårligere målforskjell en brasilianerne før den siste kampen. Kun seier var godt nok.

Svaret på hvordan det gikk fikk jeg ikke i avisen, men på TV. Ikke i den ti minutter lange Sportsrevyen som inneholdt 50% orientering. Men i selveste nyhetene. Careca som scorer 1-0. Så min helt Roberto Rojas, kondoren, den eminente keeperen, som ligger på bakken med hendene i fjeset mens en rakett brenner ut i gresset ved siden av ham. Han bæres blødende ut, Chile nekter å spille mer, og kampen avbrytes. I dagene etterpå er avisene fulle om kampen. Som om den hadde foregått i Norge. Det ender dårlig, og jeg vet det. Så typisk Chile. Håpet opp på maks, så total selvdestruksjon. FIFAs dom er knusende. Uten sidestykke. Kondoren får livstidsdom, og Chile utestenges også fra neste VM i USA. To år før hadde de slått Brasil 4-0 i Copa América. Et resultat som fikk meg til å grine av lykke. Men nå var tårene som kvikksølv idet jeg innså at jeg ville være en voksen mann neste gang Chile hadde en mulighet til å nå et VM-sluttspill. Kunne de ikke bare tapt?! Hvem ville bebreidet dem for det mot Brasil?

Chile har klart det! De er i VM! Med Za-Sa på topp! Iván Zamorano og Marcelo Salas. Spillere folk faktisk har hørt om! Og de kunne slått Italia om det ikke hadde vært for den afrikanske dommeren som forærte italienerne en straffe etter en innbilt hands. Deretter vinner de mot Østerrike helt til ‘Toni’ Polster får lykketreff fire minutter på overtid. Alltid en cliffhanger. I den siste kampen mot Kamerun er jeg på en båt som kokk, og løper mellom kjeler, steikeplater og TV’en i kokkemessa. Får med meg at Sierra lekkert skrur ballen i mål på frispark. Så at Kamerun får en utvist. Og like etterpå…1-1. Deretter kjenner jeg brent lukt i neseborene, som om avansementet var i ferd med å brenne ut bokstavlig talt. Men det er omeletten som burde vært på vei ut til gjesten i kaféen som har svidd seg. Kjøkkensjefen freser over meg og lurer på hvor i h…. jeg har hatt hodet. «Jeg…det var bare…Chile..i VM.», stotret jeg frem mens jeg peker mot TV’en. Han blir ikke sint med det første. Han bare ser på meg som om jeg hadde sagt at den svidde omeletten var en sammensvergelse konstruert av CIA…

Igjen sitter jeg på Estadio Sausalito. Jeg hadde hørt av mine chilenske kolleger om bord at noe var på gang. At Chile hadde en frelser, en guddommelighet med fotballsko. Når de sa det, mens vi fløt mellom isfjellene nede i Antarktis, tok jeg dem ikke alvorlig. Ikke i Maradona-kategorien. Men nå, foran meg på gressmatta der Colo Colo møtte erkerival Católica i Copa Viña, så jeg lyset. Glemt var det Chile som alltid hadde kvalitet, men som imploderte når det gjaldt som mest i form av tabber og irrøde kort. Glemt var alle timene jeg hadde brukt på fotballspill hvor jeg intenst prøvde å skape en annen, lykkeligere virkelighet. Der hvor det alltid gikk bra, men hvor følelsen var hul. Fordi det ikke var virkelig. Men her, foran meg, så jeg virkeligheten så intenst og euforisk som Einstein må ha følt seg da han så lysets sanne natur. Og der jeg tidligere har sett sorte hull, supernovaer som på spektakulært vis tilintetgjør seg selv, er jeg nå vitne til selve skapelsen…

I de neste ukene følger jeg dette Colo Colo-laget i tykt og tynt. De populære i hvite trøyer og sorte bukser. Og med en indianerhøvding som emblem. Ser Alexis Sánchez debutere. En purung Arturo Vidal som river motangrep i filler. En Humberto Suazo som spiser keepere som drops. En Jorge Valdivia som kjæler med ballen som om den var et knoppet ungpikebryst. Men ingen lyser mer enn Matías Fernández. Han gjør som han vil. Som en stjernespiller på løkka blant småbarn. Slår inn målgivende innlegg til Suazo med skuddfoten bak standfoten. En såkalt «rambona». I bortekampen mot Puerto Montt annonserer kommentatoren på TV at «Matigol» alt har scoret før han har rukket å ta frisparket. «GOOOOOOOOOOOLLL», roper han idet tilløpet taes. Matías skrur ballen over muren og i mål. Fem minutter senere dribler han av tre mann i stor fart på midtbanen før han sender den i krysset fra førti meter. Og slik holder han på. Løper rundt og frelser i kamp etter kamp. Colo Colo vinner alt denne sesongen. Nesten…

Jeg sitter ved bardisken på høyklassehotellet Sheraton i Santiago. Jeg venter på taxi’en som skal bringe meg til flyplassen. Hjem til Norge. Ved siden av meg sitter Iván Zamorano og svarer på spørsmål fra journalistene. Han ser rolig og avslappet ut. Det er ikke jeg. Nederlaget kvelden før da Claudio Borghis Colo Colo tapte finalen i Copa Sudamericana ble anestesert med billig rødvin og landets druebrennevin pisco, og jeg kaldsvetter idet jeg ser det meksikanske vinnerlaget løpe rundt fotografene med troféet. Igjen endte det i tårer på målstreken. Men likevel er jeg lykkelig. For dette laget var annerledes. Det var ungt. De angrep som en virvelvind. Og de vant hjerter. Alexis Sánchez gikk til River Plate. Matías Fernández ble kåret til søramerikas beste spiller. Og Humberto «Chupete» Suazo var ett mål fra å bli den mestscorende i verden det året.

Jeg hjelper min chilenske kone å ta ned banneret som henger fra verandaen i fjerde etasje. Chile er utslått av VM etter nok et tap for Brasil i åttendedelsfinalen. Akkurat slik de ble det i 1998-VM. Men alle har snakket om rødtrøyene underveis. Om Bielsa. Om hvor fantastisk fotball de har spilt. Men fire år virker nå ikke lenge. Mye har skjedd siden jeg har limt Carlos Caszely inn i det nå utslitte Panini-albumet. Min kone og meg som satte alarmen på tre på natta. Sto opp, ikledde oss Chile-trøyer, til pynt for oss selv og til ære for den kornete streamen på dataskjermen der kvalifiseringskampene kunne skues. Glemte oss idet ballen gikk i nota, og skrek «GOOOOL» av høy hals slik at toåringen på naborommet våkna.

Sitter på kontoret. Det tar en evighet fra Fernanda Limas utringning åpenbarer seg til VM-gruppene tar form. Chile sammen med Spania. Igjen. Og Nederland. Finalistene fra sist. Knalltøft. Men Chile har igjen en feltgeneral klar til å slå større motstandere i form av Jorge Sampaoli. Don Sampa. La Roja, mitt La Roja, kunne slå hvem som helst med sin stil slik hovmodne persere ble ydmyket av Djengis Khans ponniridende horde. Og hans generaler var modnere, erfarne, sultne og slue. Ingen borg var trygg. Men det som virkelig sendte dommedagsskyer over planen om verdensherredømme var bokstaven på gruppen de var i. Gruppe B. Som skulle møte gruppe A i åttendedelsfinalen. Hvor Brasil holdt til. Et Brasil på hjemmebane. Alltid Brasil! Mierda!

Nettartikler, analyser og Twittermeldinger er nå fulle av spådommer over et chilensk lag som kan gjøre vei i vellinga i VM. – Se opp for Chile!  Ikke bare kan jeg nå følge hver miste detalj i spillernes karriere. Jeg kan også bli fortalt i detalj av eksperter hvorfor de spiller så spennende og godt. Optimismen føles nesten som et kompliment du samtidig ønsker du ikke hadde fått. Et som forplikter mer enn det kan levere. Analysene føles som om noen forklarer deg hvordan en maskin fungerer, viser deg innmaten, og alle potensielle magiske forklaringer fordamper i sannhetens lys. Men jeg vet innerst inne at jeg er smålig. Alles øyne hviler på min kosteligste med kåte pupiller. Og jeg er sjalu. Som en forsmådd hipster som ser sitt unike varemerke bli mainstream. Catch 22. Mierda!

Men klokken ti på kvelden 13.juni, fredag den trettende(!), er alt glemt. Så et sted i sundene rundt Karmøy, i et kontor under vannflata, vil jeg stå i stolen av nerver, forventning og spenning. Ikledd den røde trøya med den enslige stjernen på brystet, og rope: Viva Chile! Viva Chile mierda!!

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.