– Jeg kan love at vi ikke skal se ut som vi gjorde under fjorårets EM, jeg kan det, sier Hege Riise i forkant av sitt første mesterskap som norsk a-landslagstrener.
Tekst og foto: Herman Berg
Hege Riise. For oss som har levd en stund, representerer hun kremen av norsk landslagsfotball på 80- og 90-tallet. En skapende, hardtarbeidende midtbanespiller med en nydelig pasningsfot som aldri ga opp en duell. Hun fikk betalt i kraft av mesterskapsmedaljer og store pokaler. EM-gull 1993. VM-gull 1995. OL-gull 2000. Gullballen for VMs beste spiller i 1995. 188 landskamper, 58 scoringer. Utenlandsopphold i Japan og USA.
Som spiller viste landslagssjefen at hun har vinnerkulturen sentralt plassert i ryggmargen. Men de prestasjonene var i forrige århundre. I dette århundre, spesielt de siste fem årene, har kvinnefotballen akselerert til en toppidrett som til og med den mest hardbarka mannlige supporter begynner å bli nysgjerrig på.
Mange av de norske landslagsspillerne er viktige førstelagsspillere i europeiske fotballklubber med store ressurser og sterke merkenavn. Likevel klarer ikke den norske landslagsfotballen å klatre på ranking og resultatlister. Kanskje har vi for få spillere på høyt nok nivå? Kanskje har vi ikke funnet oppskriften på hvordan vi løser kollektivet vårt på landslaget?
Uansett, vi er i dag ikke rangert høyere enn 12. plass på FIFA-rankingen. Vi har ikke vært blant verdens ti beste nasjoner på mange år. Sist gang vi nådde en mesterskapsfinale var i 2013 (EM-tap 0-1 mot Tyskland). I de to siste Europamesterskapene er vi blitt slått ut etter puljespillet på ydmykende vis. Og i VM for fire år siden var England tre mål bedre enn os...
Du må være abonnent for å lese saken
Allerede abonnent? Logg inn her
Josimar er helt avhengig av våre abonnenter for å fortelle historiene fra fotballen som betyr noe. Bli abonnent i dag!
