I kveld leder Gemma Grainger det norske landslaget for aller første gang. Gemma hvem?
Tekst: Herman Berg
Stor var overraskelsen da den engelske 41-åringen ble presentert i januar. Få, om noen, av landslagsspillerne hadde hørt om henne. Og hun hadde ikke akkurat ledet en stor fotballnasjon de siste tre årene. Selv om det har vært en viss fremgang, har Wales fortsatt ikke greid å kvalifisere seg til et internasjonalt sluttspill. I skrivende øyeblikk er Cymru Fifa-ranket som nummer 32, og vinnerprosenten til Grainger som Wales-sjef lå i den nedre delen av 30-tallet i perioden fra april 2021 til desember 2023.
Det er ingen tvil om at Lise Klaveness og NFF tenkte utenfor boksen da de valgte ny landslagstrener etter vikar Leif Gunnar Smerud, som virket skuffet over å ikke få fortsette. De har lyttet på spillerne som ønsket en leder rekruttert utenfor NFF-systemet, men samtidig gamblet med en litt yngre trener med Uefa Pro-lisens uten mesterskapserfaring.
«Gemma kjenner den profesjonelle og internasjonale toppfotballen for kvinner svært godt. Hun er en ekstremt erfaren landslagstrener med ti år i det engelske fotballforbundet bak seg og nå sist to år som A-landslagssjef for Wales. Gemma er ettertraktet internasjonalt og har dyptgående referanser fra engelsk landslagsfotball som er et av de aller beste miljøene i internasjonal fotball nå. Gemma har imponert oss alle i intervjurundene. Hun er en trener med høye ambisjoner og bunnsolid trener- og lederkompetanse. Vi er overbevist om at Gemma skal bidra til at kvinnelandslaget vårt finner sin posisjon som en energisk og modig utfordrer til de beste i Europa og verden nå», sa Klaveness på pressekonferansen.
I dette ligger det en erkjennelse at Norge ikke lenger er en verdensledende fotballnasjon på kvinnesiden. Landslaget har kanskje ikke vært det på ti år, til tross for at Norge stadig leverer verdensstjerner til store klubber i Europa. Landslaget ligger på 16. plass på Fifa-rankingen, med en ny sjef som har alt å bevise. Det finnes en rekke lyspunkter, ikke minst Branns kvartfinale i Champions League mot Barcelona, men landslaget må tilbake på sporet av den tapte tid.
Josimar er i gang med ny podcast om kvinnefotball. Hør Lilly Parr HER.
Gemma Grainger får sin ilddåp i kveld. Den første av to kamper mot Kroatia for å beholde plassen i gruppe A i Nations League. Dette er en kamp der Norge har alt å tape. Kroatia er ranket som nummer 58 og kommer fra et dobbeltap mot Finland.
I dette intervjuet, foretatt på Teams for noen uker siden, fremstår Grainger som trygg og offensiv i møte med både press og pressen. Hun sier press er et privilegium og er sikker på at Norge skal kunne gjenvinne posisjonen og konkurransekraften i internasjonale mesterskap.
– Jeg er ambisiøs. Jeg er ambassadør for kvinnefotball og brenner for denne oppgaven. Jeg er veldig stolt over å være i en posisjon til å ha denne rollen og jobbe med disse spillerne, som har et så stort potensial. Jeg synes det er en fantastisk mulighet og tror at verdiene mine er nært tilpasset verdiene til laget og forbundet, og at ambisjonene mine deles av forbundet og spillerne, åpner Gemma Grainger med å si.
Du sier at du har snakket med hver enkelt landslagsspiller. Hvor mange spillere er det?
– Forrige uke brukte jeg mye tid på dette, jeg tror jeg snakket med til sammen over 30 spillere. Jeg har besøkt kapteinene personlig, og vært i klubbene deres, Barcelona, Lyon og Chelsea hvor de ledende spillerne våre er. Jeg hadde 28 samtaler forrige uke, blant annet på video. Det var flott, og jeg er ærlig på at energien jeg får fra spillerne er én av grunnene til at jeg elsker denne jobben. Vi brukte omtrent 20 minutter på hver spiller, hvor jeg introduserte meg selv i forkant av samlingen. Det er viktig å investere i disse relasjonene tidlig.
Du sier egentlig at det er viktig å bli kjent med dem personlig?
– For meg er den beste måten å jobbe med mennesker på. Jeg tror virkelig på person først, så spiller: Hva som inspirerer dem, hva som motiverer dem, men også å skape den dialogen tidlig. For meg er kommunikasjon så viktig, å høre fra spillerne, høre hvordan de har det, spørre dem hva de trenger. For meg må jeg skape et miljø for å få det beste ut av disse spillerne.
Du har innehatt begge roller: Klubbtrener og landslagstrener, hva er den største forskjellen?
– Den største forskjellen er den mest åpenbare, det er tiden. Tiden med spillerne dine, til forberedelser, tiden du får for å levere. Det enkleste eksemplet er at vi skal spille mot Kroatia, og jeg får mest sannsynlig to økter med hele laget – to økter for å gjennomføre en spilleplan i en sluttspillkamp. Det presset er som et privilegium for meg! Jeg liker den måten å jobbe på, jeg liker å planlegge, og så liker jeg å gjennomføre på kort tid. Du må være tydelig med meldingene dine, du må få alle spillerne til å forstå noe på veldig kort tid, noe som er en av de største forskjellene.
Jeg håper du er effektiv.
– Det burde jeg være, jeg har gjort dette en stund nå. Jeg har finpusset prosessene i løpet av de siste 13 årene som internasjonal trener – det er den delen jeg liker best, presset for å levere på kort tid. I en klubb har du alltid en ny økt til å forbedre spillet.
– Gjennom det engelske systemet ble jeg plukket ut og fikk trenerutdanningen i ung alder. Jeg tok mine «coaching badges» helt frem til Uefa Pro-lisensen. Jeg var heldig som var i England da vi begynte å vinne mye. I England er fotball ikke bare en kultur, men en måte å leve på. Fra jeg var fire år, så jeg fotballkamper hver eneste uke.
Fire år?
– Fire år. Jeg er Middlesbrough-fan. Jeg er i Middlesbrough akkurat nå, hjemme hos foreldrene mine. Jeg har hatt sesongkort siden jeg var fire. Når jeg snakker om meg som trener og hva som er annerledes, er det den engelske mentaliteten jeg snakker om – det er bare hvem vi er. Det er en besettelse, det er en lidenskap. Jeg har hatt mange opplevelser på høyeste nivå i engelske FA. Da jeg var England-trener for aldersbestemte lag, dro jeg til syv store turneringer. Jeg vet alt som er å vite om turneringer fra ungdomsalder til senioralder. Du vet, vi hadde og har noen av de beste menneskene, de beste trenerne, de beste utøverne i alle disipliner. Så, enten det er fysisk, teknisk eller taktisk, så hadde vi de aller beste.
Har du noen forbilder?
– Du vet, jeg har jobbet med Gareth Southgate. Jeg liker hans ledelsesfilosofi, han er en jeg vil kalle en venn. Det er viktig å bli eksponert og lære av de beste trenerne. Jill Ellis, Sarina Wiegman og Silvia Neid. Det jeg liker med de tre trenerne, er at jeg har sett dem vinne i hele min periode som trener. Da jeg var yngre, gikk jeg inn på det tyske landslaget for å skygge Silvia Neid med Tyskland, tror det var i 2012-. Og så Jill Ellis, det er åpenbart med det amerikanske laget som vant to VM på rad. Og så sist, Sarina Wiegman for England med to EM-titler. Jeg følger med på hvordan de utvikler vinnerkulturer. Du slutter jo aldri å lære som leder.
Vinnerprosenten din med Wales var ikke så imponerende, 31 prosent på 32 kamper. Samtidig var dere veldig nær ved å kvalifisere dere. Hvordan ser du på det?
– En av tingene jeg ønsket å gjøre med Wales var å spille mot motstandere med høyere rangering. Hver gang vi valgte en privatkamp, ville det vært lett for meg å velge et enkelt lag og vinne kampen. Det er en enkel filosofi: Vil du være best, må du spille mot de beste. Som du nevner kom vi oss hele veien til finalen i sluttspillet, og vi ble slått på straffer av et høyere rangert lag enn oss, men vi presset dem helt til slutten. For meg handlet det om å utvikle en mentalitet og en måte å spille på. Playoff-finalen var det lengste laget Wales noen gang hadde kommet. Vi oppnådde enormt mye. For å kvalifisere seg til VM i 2023 var det 12 plasser i Europa. Det var en virkelig stor prestasjon og noe jeg er veldig stolt av.
Når det gjelder Norge har du kommet inn til rett tid. 16. plass på Fifa-rankingen, vi har aldri vært lavere. Er jobben din å stoppe Norge i utforbakken så rankingen ikke blir verre, eller returnere norsk fotballs stolthet til fordums glans?
– Jeg tror min viktigste jobb er å vurdere hvor laget er og hvordan vi tar dem videre. For å være ærlig, når det kommer til internasjonale rangeringer, må du se på hvordan rangeringene bestemmes, hvordan du får poengene. Ja, som du sa, er laget for øyeblikket er på det laveste punktet de har vært på. For meg er det mer interessant å få dette laget til å nå sitt fulle potensial. Jeg er veldig fokusert på hvordan vi presterer på banen og hvordan vi jobber sammen utenfor banen for å bygge noe spesielt.
Når du er landslagstrener, måles du på én ting, og det er å kvalifisere og prestere i turneringene, Men hvordan definerer du å bli bedre?
– Prestasjon er nummer én indikator fordi du kan vinne, du kan tape, du kan spille uavgjort og så vurderer du prestasjonen. Noen ganger spiller du dårlig og vinner. Du ser på spillerne og tenker, hvordan skjedde dette? Noen ganger kan du prestere veldig bra og du kan tape. Det er bare fotball; det er spillet vi elsker. Det er spillet vi hater. Det vi må gjøre er å bli bedre til å produsere resultater jevnt og bli jevnere i prestasjonen. Våre fremste spillere i de beste posisjonene må vi få til å score. Det er så enkelt. Og jeg sier at det er så enkelt som det med et smil om munnen, for vi vet at andre lag vil gjøre alt de kan for å stoppe oss. Du vet, fotball for meg er et enkelt spill som kan bli utført komplisert.
Dette er en gruppe spillere med sterke karakterer, mange av dem er stjerner i egne klubber. Hvordan vinner du deres respekt? Hvordan får du dem til å lytte til deg og til planen din i garderoben?
– En ting jeg kan være stolt av er min taktiske kunnskap, internasjonal fotball er noe jeg kjenner godt. Jeg jobber med Fifa og Uefa som taktisk ekspert, så dette er et spill jeg studerer i dybden. Den taktiske planen deler jeg med spillerne. For meg som leder handler det om hvordan du bygger disse relasjonene og deler det felles målet. Hver spiller i dette laget ønsker at laget skal lykkes. Det koker ned til hvordan vi gjør det sammen. Spillerne forstår og kjenner hverandre, for meg handler det veldig mye om de taktiske elementene.
– Jeg må forstå hvordan laget fungerer og i hvilken retning vi kan ta det. Det er her man får respekt. Jeg liker ærlighet, jeg liker vanskelige samtaler. Fortell meg åpenlyst hva du mener må bli bedre. Fordi vi vil ha ærlige samtaler som hjelper oss til å bli bedre Jeg liker å snakke med alle om det, inkludert fakta, inkludert statistikk. Det jeg liker best å snakke om, ærlig talt, er fotballen.
Du skapte mye energi, engasjement og entusiasme i Wales. Hvordan ønsker du å gjøre det i Norge?
– Vi vil fokusere på et høyere formål. Ja, fokus vil være å prestere mot Kroatia, men etter det vil jeg snakke om forventningene mine kulturelt. Den større hensikten er hvorfor vi gjør det vi gjør. Selvfølgelig er laget der for å vinne kamper, det er greit. Men det er noe mer enn det. Vi har et reelt ansvar i samfunnet for unge jenter og unge gutter i Norge. Så når du tar på deg den landslagstrøyen og du representerer laget, vil vi være bevisste på hva vi skaper og hvordan vi leverer vårt større formål. Det vil vises i måten vi gjør det på.
