Branns opptreden i kvartfinalen er mer enn bare et lyspunkt. Den avgir faktisk små gnister med håp om at den norske toppligaen ikke er fullstendig fraløpt.
Tekst: Herman Berg
Et hjemmetap i kvartfinalen i Champions League, med ørsmå sjanser til avansement, burde kanskje ikke skape grunnlag for den store optimismen. Men i dette tilfelle, når norske Europa-noviser greier å gi storstjernene kamp til dødlinja, er det på sin plass og slå fast at etableringen av sterke fotballmiljøer i kjente norske fotballklubber sannsynligvis har noe for seg. Og kvinnebyen fremfor noe er jo Bergen, med tre toppklubber i øverste divisjon (Åsane og Arna-Bjørnar, i tillegg til Brann)
I Toppserien finner vi i det hele tatt stadig flere kjente, tradisjonsrike fotballklubber. Etter hvert vil den øverste kvinneligaen kanskje bli en replika av Eliteserien, hvis Viking, Odd og Bodø/Glimt finner veien opp ett trinn.
Det betyr slett ikke at alt herrene gjør skal kopieres, men det er en erkjennelse av at det i dag kreves bedre tilrettelegging, betydelige ressurser og en kontinuerlig profesjonalisering for at vi skal kunne hamle opp med de beste. VG hadde en reportasje nylig hvor Toppfotball Kvinner og NFF klaget over at norske toppspillere dro til Sverige.
Når vi ser hva svenskene har oppnådd de siste årene (på ett tidspunkt var det svenske landslaget rangert som nummer én i verden av Fifa) er det små grunner til å klage og heller brette opp ermene, hvis enkelte norske toppspillere mener Damallsvenskan er mer proff og spennende enn den norske Toppserien. Kanskje koker det ned til bedre betaling og en følelse at de kan utvikle seg hurtigere, med Damallsvenskan som springbrett til proffliv i større klubber? Det sier i hvert fall noen av spillerne, kombinert med strenge Brexit-regler.
Uansett: den norske Toppserien er tydeligvis fortsatt helt ok. Da Cecilie Redisch Kvamme utliknet til 1-1 mot Barcelona, eksploderte det blant de 3 300 tilskuerne på Åsane Arena. Etter en ganske begredelig serieåpning mot LSK på bortebane (tap 4-2 i LSK-hallen) sist helg, var det en reell frykt for overkjøring mot en helt annen motstander denne uka. Caroline Graham Hansen sendte Barça oppskriftsmessig i ledelsen, og det burde ha vært en større margin halvveis. Men, som mot LSK i serieåpningen av Toppserien, må peptalken til Martin Ho ha hatt en positiv effekt. Det må også nevnes at Aurora Mikalsen hadde en over snittet god dag i mål for Brann. Dermed ble tapet begrenset til 1-2.
«Vi har vel ikke 18 spillere på et så høyt nivå at vi kan spille jevnt med Lyon og Barça hele tiden, men i perioder viser vi at vi greier å takle dem. Det er viktig for oss å ikke endre hvordan vi spiller, selv om vi møter internasjonale topplag. Hadde vi flyttet presshøyden lavere eller drastisk endret vår taktikk for å spille en jevnest mulig kamp, hadde vi jo aldri fått et svar på hvor vi står i forhold til de beste i verden. Vi forbereder oss mot Barcelona som vi skulle gjort mot Røa i Toppserien», sa sportslig leder for Brann Kvinner, Aleksander Olsen, til Josimar for noen uker siden.
Les mer om Brann-eventyret HER
32 970 på tribunen
Olsen understreket da at det engelske fotballforbundet frem til i fjor sommer rangerte Toppserien som én av de fem fremste europeiske ligaene. Denne rangeringen har blant annet betydning for hvor engelske toppklubber bruker ressurser for å rekruttere toppspillere til WSL.
Og når vi er inne på Women’s Super League; alt er ikke på stell der heller. Toppkampen mellom Chelsea og Arsenal på Stamford Bridge ble denne uka forsinket. Årsak? Arsenals materialforvalter hadde tatt med sokker i samme farge som hjemmelagets. Kanskje ikke en gedigen tabbe, men nok til at en Arsenal-representant måtte raide Chelseas superstore for strømper i en annen farge og teipe over Chelsea-logoen. Flere eksperter gikk med en gang ut for å fortelle hvor uheldig dette var for kvinnefotballens omdømme, som man har forsøkt å bygge i mange år.
For de 32 970 på tribunen ble det en ekstra halvtime fylt med Whitney Houston og annen energisk musikk fra en ivrig Chelsea-DJ. Kanskje bidro det til at stemningen ble pumpet opp et par hakk også under matchen? I hvert fall var det hjemmelaget, med Guro Reiten i spissen, som gikk seirende ut (3-1), noe som gjør at Arsenal mer eller mindre er hektet av i kampen om seriegullet.
I WSL har også Emma Hayes den siste tiden fyrt på alle sylindre som avgående Chelsea-manager. Hun er på vei over i stillingen som landslagssjef for det amerikanske landslaget og føler seg kanskje litt friere til å uttale seg om omstridte temaer: «Player-coach relationships are inappropriate, player-to-player relationships are inappropriate.»
Selv om Hayes synes å ha angret på utspillet i etterkant, er det fint med åpenhet i en idrett, som, spesielt på herresiden, er tabubelagt når det gjelder følsomme temaer.
Uansett; det første (trener-spiller-forhold) synes de aller fleste enig om er galt, på grunn av maktforholdene og ubalansen det kan skape i et lag – det andre (spiller-spiller) er langt mer omstridt i en del av idretten hvor det å ha kjærester på laget slett ikke er uvanlig. Josimar lover å komme tilbake til temaet, både i nyhetsbrev og podkast.
Heller ikke i Sverige er alt som det bør være. Annerledeslaget Vittsjö fra Skåne, som spiller i Damallsvenskan, hadde en trist opplevelse da de besøkte Göteborg dagen etter kvinnedagen. Den finske landslagspilleren Linda Sällström (35) beskriver i sosiale medier hvordan hun og hennes lagkamerater ble utsatt for trakassering og kvinnehat i 90+ minutter da de knuste IFK Göteborg med 5–0. Sällström. som er en meget erfaren spiller, gikk bort til blåvittsupporterne med utslåtte armer for å konfrontere dem etter matchen. Hun møtte bare mer skit og hets. Den delen av den (hovedsakelige) mannlige supporterkulturen er greit å ikke eksportere over i kvinnefotballen.
Det som imidlertid er gledelig, er starten som vår nye landslagssjef Gemma Grainger har fått etter nedrykkskampene mot Kroatia i Nations League. Når vi først var i en posisjon vi aldri skulle vært i, vant Norge komfortabelt (8-0 totalt). Kroatia, rangert som nummer 58 i verden, bød ikke på særlig motstand, men det er alltid viktig for et landslag å prestere i kamper som betyr noe.
Les Josimars intervju med Gemma Grainger HER
Vi må være forberedt på at stadig flere nasjoner melder seg på. I siste VM meldte Marokko, Jamaica, Nigeria, Sør-Afrika og Colombia seg på for alvor (sistnevnte nådde helt til kvartfinalen). Og nå ser den sovende giganten Kina ut til å våkne. Som Norge har de falt utenfor topp 10. Kina har egentlig ikke prestert på toppnivå siden 90-tallet.
Nå søker de etter kandidater utenfor Kina til rollen som landslagssjef: «Kandidater, uavhengig av nasjonalitet, som er utstyrt med avanserte fotballteorier, rike på trenererfaring og dyktige i trenerpraksis, kan søke på stillingen», skriver det kinesiske forbundet i en pressemelding.
Med Branns opptur i Champions League og Gemma Graingers inntreden i landslagsstolen får vi i Norge glede oss over de små gnister av håp det skaper. Så får vi se om vi virkelig får fyr på bålet fremover. Det finnes i hvert fall nok av gode norske kvinnelige spillere som ønsker å bidra.
