Nyland, Haaland, England
Vi gråt vi av glede. Nedtellingen til kvartfinalen er til å gråte av.
Jeg våknet på sofaen. På bordet i stua lå rester fra nattmaten.
Tre ølbokser og en nesten tom flaske sjampis flankerte kebabrestene.
Ikke abonnent – ballkontroll
Åpnet jeg den sjampisen i går? Drakk jeg nesten hele den?
Det var bare jeg hjemme, så ja, jeg må i euforien ha gjort det.
Jeg så intervjuet med Ståle på TV2. Det kom en tåre. Ikke på grunn av det Ståle sa, selv om Ståle var Ståle, ærlig som faen, men fordi jeg, der og da, ikke hadde noen å dele opplevelsen med.
Les også:
Wimbledon og World Cup
Nedtellingen til slike kamper er alltid uutholdelig, det vil alle fotballsupportere ha kjent på. Og jeg har ikke kjent på det foran en landskamp på aner ikke hvor mange år. Dette laget får kynikerne til å ro.
Å få timene til å gå foran en slik kamp, er en prøvelse. Det var Wimbledon på TV, men jeg greide ikke følge med.
Jeg gjorde som jeg ofte gjør, tar beina, sykkelen eller bilen fatt og beveger meg fra Rykkinn der jeg bor og til Sandvika.
Det er en rute som tar meg forbi alle skolene jeg har gått på, alle lekeplasser og løkker som har hatt betydning, forbi gata jeg vokste opp i, skogen der vi bygde skateboard-ramp, garasjeanlegget der vi spilte asfalthockey og malte tennislinjer så vi kunne skape vårt eget Wimbledon, og forbi den slakke bakken der vi avholdt utallige World Cup-renn i både hopp og alpint.
Og forbi benkene som ble et samlingssted for gatas utvidede krets, der jeg diskret kikket på jentene. De kikket ikke tilbake på meg.
Ruta går gjennom alle veistumpene og grendene der vi ruslet hjem fra hjemmefester og seine nachspiel i ungdomsårene.
Les også:
Denne stripa med land i Vestre Bærum er ikke på vei inn på noen verdensarvliste. Men for meg er det her verden starter og slutter. Fra huset der barna mine ble til, til stedene jeg selv ble til.
