Nyland, Haaland, England
Vi gråt vi av glede. Nedtellingen til kvartfinalen er til å gråte av.
Jeg våknet på sofaen. På bordet i stua lå rester fra nattmaten.
Tre ølbokser og en nesten tom flaske sjampis flankerte kebabrestene.
Ikke abonnent – ballkontroll HER
Åpnet jeg den sjampisen i går? Drakk jeg nesten hele den?
Det var bare jeg hjemme, så ja, jeg må i euforien ha gjort det.
Jeg så intervjuet med Ståle på TV2. Det kom en tåre. Ikke på grunn av det Ståle sa, selv om Ståle var Ståle, ærlig som faen, men fordi jeg, der og da, ikke hadde noen å dele opplevelsen med.
Les også:
40 år etter: Kampen som definerte et VM
Og der kom Trump på banen
Blant haier og sleipe fisker i Marseille
Jorda rundt på 16 dager
Wimbledon og World Cup
Nedtellingen til slike kamper er alltid uutholdelig, det vil alle fotballsupportere ha kjent på. Og jeg har ikke kjent på det foran en landskamp på aner ikke hvor mange år. Dette laget får kynikerne til å ro.
Å få timene til å gå foran en slik kamp, er en prøvelse. Det var Wimbledon på TV, men jeg greide ikke følge med.
Jeg gjorde som jeg ofte gjør, tar beina, sykkelen eller bilen fatt og beveger meg fra Rykkinn der jeg bor og til Sandvika.
Det er en rute som tar meg forbi alle skolene jeg har gått på, alle lekeplasser og løkker som har hatt betydning, forbi gata jeg vokste opp i, skogen der vi bygde skateboard-ramp, garasjeanlegget der vi spilte asfalthockey og malte tennislinjer så vi kunne skape vårt eget Wimbledon, og forbi den slakke bakken der vi avholdt utallige World Cup-renn i både hopp og alpint.
Og forbi benkene som ble et samlingssted for gatas utvidede krets, der jeg diskret kikket på jentene. De kikket ikke tilbake på meg.
Ruta går gjennom alle veistumpene og grendene der vi ruslet hjem fra hjemmefester og seine nachspiel i ungdomsårene.
Les også:
Et VM verdt å se
Trump vinner PR-krigen ved å holde seg unna VM
Nå er det alvor
Prosjektet Mbappé
Denne stripa med land i Vestre Bærum er ikke på vei inn på noen verdensarvliste. Men for meg er det her verden starter og slutter. Fra huset der barna mine ble til, til stedene jeg selv ble til.
Endestoppet er Kadettangen, der Bærum Sportsklubb spiller sine hjemmekamper, nå på nivå fire, der jeg vokste opp i fotballgarderoben til faren min. Hva livet angår, ble jeg født på orkesterplass.
Og jeg skulle se kampen på storskjermen på Kadettangen sammen med dem jeg var på tur med under VM i 1998 og EM i 2000, som jeg har sett et utall andre landskamper med, hjemme og borte.
Vi har alle voksne barn nå, men da, under VM i 1998 i Frankrike var vi bare guttunger på eventyr, der vi sov på stranda og hoteller uten dusj. En natt fant to av gutta husly hos to svenske studiner, jeg endte i teltet til to skotske supportere.
Å ta akkurat denne ruta er en nødvendig aktivitet når følelselivet har tatt et solid grep om tilværelen, på den ene eller andre måten.
Om på nytt igjen
Alle har sett bildene og videoene fra hele landet. Øldusjer og klemmer fra fremmede. «Nyland klapp-klapp-klapp« og «verdens beste beste spiller heter Erling Braut Haaland». Det var det samme på Kadettangen.
Etter 18 dager på reise i Canada og USA, på jobb, var det en befrielse å bare kunne surfe med på bølgen av glede over Norges seier.
Les også:
– ICE-frykten er helt reell
Diasporaens dans
Glede og kaos i New York
Jeg sovnet på sofaen etter å ha sett England slå Mexico. Øynene hadde riktignok vært rettet mot skjermen, men tankene befant seg et annet sted. Jeg fikk likevel med meg det viktigste. England så fryktelig sterke ut.
Da den kjente sangen kom ut i 1996, sang de om 30 years of hurt.
30 years of hurt over å ikke vinne noe, ja. Hurt, liksom. Prøv 26 år uten å kvale. Ring oss da.
Det siste minnet vi har fra mesterskap før i år er en landslagssjef på knærne etter å ha ført Norge, med Europas beste angrep, til 0-0.
Nå er vårt siste minne vårt Nylands redninger, Haalands mål og 2-1 mot Brasil
Det er nesten så jeg vil takke Donald Trump, Gianni Infantino, Balogun og Belgia for at uka mellom Brasil-seieren og England-kvarten fikk noe innhold annet enn å rusle fram og tilbake i stua som om man var besatt av å nå et visst antall skritt.
Nå som kampen begynner å nærme seg, men likevel er lenge til, er jeg tilbake der. Og nå med ord som Kane og Bellingham svirrende i hodet. Det er ikke godt.
Om halvannet døgn er lidelsen over. Eller den starter på nytt igjen.
Football, bloody hell!
Ikke abonnent – ballkontroll HER
