Afrikamesterskapet for kvinner ble avsluttet med en forrykende finale. Sluttspillets kommersielle appell har vokst, men de grunnleggende likestillingsproblemene er fortsatt til stede.
Tekst og foto: Buster Kirchner
Et lilla teppe dekker løpebanen på det nybygde olympiske stadionet i den marokkanske hovedstaden Rabat. Langs sidene lyser flammekastere opp den bekmørke kveldshimmelen mens spillere fra Marokko og Nigeria trasker over banen til finalen i det afrikanske mesterskapet i fotball for kvinner (WAFCON).
Turneringen er en gyllen mulighet til å ta temperaturen på afrikansk kvinnefotball og spørre: I hvilken grad er kvinner inkludert i afrikansk fotball? Under hvilke forhold spilles kvinnefotball på kontinentet? Og hva er samtaleemnene før, under og etter kampene i Marokko?
Stadionet er stappfullt denne varme julikvelden, og kampen skal spilles klokken 22:00. Rundt 21 000 tilskuere – de aller fleste marokkanere – er på plass. Publikum synger høylytt med på Marokkos nasjonalsang. Det ser ikke ut til å plage verken tilskuere eller spillere at hymnen inneholder mannlige substantiver som «sønn», «brødre» og «konge». I kveld skinner de gigantiske flomlysene på stadionet på landslagets kvinner.
De ni ganger WAFCON-vinnerne fra Nigeria starter kampen best. En grønn laserstråle flimrer rundt Nigerias Folashade Ijamilusis drakt idet hun svinger et farlig hjørnespark inn i boksen for tredje gang. Over høyttaleranlegget annonseres det på arabisk, fransk og engelsk at det ikke er tillatt – i tilfelle det er noen tvil – å skyte laserstråler mot spillerne på banen, men den marokkanske fansen bruker alle triks. I den forrige WAFCON-finalen i 2022, som Marokko også var vertskap for, tapte verten...
Du må være abonnent for å lese saken
Allerede abonnent? Logg inn her
Josimar er helt avhengig av våre abonnenter for å fortelle historiene fra fotballen som betyr noe. Bli abonnent i dag!
