Organisert kriminalitet. Menneskesmugling og slaveri. Hvitvasking og svindel. Spillavhengighet med ødelagte familier og hjem som resultat. Vær klar over hva du støtter når du kjøper drakter fra Premier League-lag eller andre storklubber.
Tekst: Philippe Auclair
Oversatt av Lars Johnsen
Gambling. Betting. Spill. Avhengighet. Liv som ødelegges av suget etter å sette spill etter spill, et sug som både sås og høstes av spillselskapene, uansett hvilke «spill med måte»-kampanjer gamblingindustrien kjøper seg goodwill med. Med muligheten for å spille 24/7 på nett er denne avhengigheten nå i turbomodus. De gamle tippesjappene er for lengst byttet ut med mobilskjermen, der Covid-19 var en ekstra boost til industrien ettersom folk ikke kunne bevege seg utenfor huset. Vanlige tippere skled over i kategorien spillavhengige.
Familier bryter sammen. Hus og hjem spilles bort. Liv går til grunne. Studier estimerer at 11 prosent av alle selvmord i Storbritannia kan knyttes til spillavhengighet. Det er 650 dødsfall i året. I mange land, spesielt afrikanske, fører spillavhengighet til sosial nød på nivå med nasjonale katastrofer. I Afrika herjer det vill-vest-tilstander. Det er ingen myndighetskontroll, ingen regulering. Spillselskaper, de aller fleste illegale, har lykkes i å fange unge mennesker. De drømmer om den store gevinsten og flukt fra fattigdom, men ender som fanger i gamblingens nett.
Utgave 1/2026 er snart på vei til abonnentene. Les om innholdet HER.
Abonnement fikser du HER
Klubber og eks-stjerner
Det er ikke bare mennesker som hektes av spill. Også fotballen er fanget. Fotballen kan ikke få nok. Fotballen er sugen på pengene spillselskapene strør om seg i form av reklame og sponsormidler. I noen land, som Romania (ligasponsor: Superbet), Bulgaria (ligasponsor: efbet), Nigeria (ligasponsor: bet9ja) og til og med Brasil, ville klubber for lengst ha gått konkurs uten millioner i sponsorpenger fra bettingindustrien. I retur får spillselskapene troverdigheten de søker, som de er hektet på.
Englands fotballeldorado er ikke noe unntak. Tvert i mot. Spesielt i England, faktisk, er klubbene i spilleselskapenes klør. Villige og med åpne øyne. Klubbene snubler i beina på hverandre i kampen om å sikre seg kommersielle avtaler med spillindustrien. Å se en Premier League-kamp i dag er å bli eksponert for en regnskyll av bettingreklamer – på stadion eller på TV.
Nevn én klubb i de fem store europeiske ligaene som ikke har en «offisiell bettingpartner». Det er vanskelig, ikke sant? For alle har en.
Og så har vi de tidligere stjernene. Michael Owen, Ronaldinho, Steven Gerrard, Alessandro del Piero, Sergio Agüero, Dimitar Berbatov, Yaya Touré, Cafu, Roberto Carlos, Robin van Persie. Det var bare ti. Og det er et dusin til bare i Josimars egen database. Alle sammen er godt betalte ambassadører for selskaper som sikter seg inn mot verdens største ulovlige spillmarked, nemlig Sørøst-Asia, Kina og det fjerne østen.
Alle operatørene er ulovlige. Alle som en. Mange kontrolleres av organisert kriminalitet. Flere opererer fra Kambodsja, Myanmar og – inntil nylig – Isle of Man. Sårbare og fattige mennesker på jakt etter inntekt tar arbeid for dem, og ender i klørne til kriminelle som plasserer dem i slavelignende arbeidsleire. Grove menneskerettighetsbrudd i form av trafficking, samt svindel og hvitvasking, er regelen heller enn unntaket blant slike operatører.
Og en av de sykeste sidene ved fotballens spillselskap-avhengighet er at det foregår i fullt dagslys. Likevel er det få som ser den.
De fleste er for opptatt med å telle pund og euro i fotballens turbokapitalisme til å legge merke til hva som egentlig foregår. Summene er knapt til å fatte.
EU ser en annen vei
Ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet (United Nations Office on Drugs and Crime – UNODC) er den globale narkotikabransjen verdt fem billioner kroner (5 000 milliarder kroner). Verdien av handelen med forfalskede varer verden over er dobbelt av det.
Begge disse «bransjene» blir smågutter sammenlignet med den ulovlige bettingbransjen, anslått til en verdi av 17 billioner kroner (17 000 milliarder kroner) i året. Det er over tre ganger så mye som Norges bruttonasjonalprodukt, på nivå med BNP til verdens femtende rikeste land, Australia.
Og: dette gjelder kun ulovlig bettingvirksomhet, operatører som tillater spill i og fra land de ikke har lisens til å operere i. De betaler ikke skatt, offentliggjør ingen firmainformasjon og spillere har null beskyttelse. Flere og flere opererer også med kryptovaluta, som gjør jobben med å følge pengestrømmen omtrent umulig.
Dette er fotballens foretrukne partnere, og logikken er enkel: De betaler bedre enn «normale» spillselskaper i sponsormidler, mellom 30 og 50 prosent mer. Mer enn nok til at klubber som lar seg friste dropper å løfte på steinen for å se hvilke organismer som lever under.
I EU er ikke idrettsorganisasjoner underlagt antihvitvaskings- og antiterrorfinansierings-lover som andre bransjer på grunn av EU-kommisjonens implementering av «den europeiske idrettsmodellen». Så det skjer ingenting, i hvert fall ikke før 2029. Frem til da er det ingen sikkerhetsnett, ingen gjennomsiktighet, ingen ansvarliggjøring.
Falske kamper
Fotballklubber kan ta i mot penger fra hvem de vil – og det gjør de. I januar 2026 har elleve Premier League-klubber partnerskap med spillselskaper som opererer ulovlig. Det skal tillegges at det samme gjelder for halvparten av klubbene i Bundesliga, La Liga og Serie A . De største klubbene leder an – Bayern München (188bet), Real Madrid (Kaiyun) og Juventus (som har en form for rekord med ikke færre enn fire slike partnere: XingKong, Bet38, E2BET og OD.com)
I Frankrike, som har et av de strengeste spill-regelverkene i Europa, har AS Monaco avtale med 6686.com, Lyon med XingKong og Paris Saint-Germain med 1XBet.
1XBet er så allestedsværende og frekke at det er fullt forståelig at gamblere ser på dem som troverdige. I Marokko, hvor de er under kriminaletterforskning etter en anmeldelse fra nasjonale myndigheter, greide de likevel å sende reklame på statlig TV og radio, og var inntil nylig draktsponsor for storklubben Raja Casablanca. De har sikret seg noen lisenser til å operere lovlig – i Spania, Italia og Mexico – men bryter loven alle andre steder.
Til tross for å være nevnt i flere kampfiksingsskandaler, den siste i Burundi, og iscenesette falske kamper i «2-mot-2-fotball», «3-mot-3-fotball» og diverse andre egenskapte idretter for den harde kjernen av gamblere, vinner de bransjepriser og sikrer seg prestisjefylte sponsoravtaler – med det internasjonale basketballforbundet, det internasjonale volleyballforbundet, ATP Challenger Series i tennis og de offisielle turneringene til den afrikanske fotballkonføderasjonen (Caf), for å nevne noe. De har sin egen 1XBet Cup i Nigeria. De er overalt. Ingen bryr seg.
Det er ikke sånn at fotballigaer og -klubber som promoterer ulovlige spillselskaper ikke vet hva de gjør. For tjue år siden var de kanskje uvitende, da internasjonal betting var i spedbarnsfasen og Tottenham ble den første klubben til å samarbeide med et spillselskap som siktet seg inn på Asia, gjennom avtalen med MansionBet, også kjent som M88. I dag er linken mellom ulovlig sportsbetting, organisert kriminalitet og svindelindustrien (ja, det er faktisk en egen bransje) derimot fastslått gjennom medieomtaler og organisasjoner som UNDOC.
Store klubber som inngår avtaler med slike selskaper vet med andre ord akkurat hva de gjør.
Fotballen gjør ingenting med det faktum at mange kjente lagnavn – til og med landslag (Kroatia/Bandao, Belgia/KOK Sport, Argentina/Kaiyun m. fl.) – tilrettelegger for kriminelle.
Ved å ta i mot euro, pund, yuan og yen fra dem, driver de hvitvasking av kriminelle penger – uten at de holdes til ansvar.
I det minste, da det ble kjent at det svenske spillteknologiselskapet Evolution (der Oljefondet fortsatt har en eierandel) tjente store penger fra operatører i det illegale markedet i Asia, falt aksjekursen betraktelig. Investorer trakk seg ut. Men fotballen ser en annen vei. Bare se etter stadionreklame for 1xBet og 8xBet fra kamper i England og Spania.
Av alle som gir blanke, gir fotballen mest blanke av dem alle.
Endret navn i kontrakten
For fire-fem år siden var Yabo de største innen onlinespill. De var offisielle partnere med Manchester United, Bayern München, Milan, Paris Saint-Germain, Bayer Leverkusen og Serie A. Så forsvant Yabo. Kinesisk politi hadde etterforsket dem i to år etter at en kunde hadde anmeldt dem for svindel. Tusenvis av politibetjenter deltok i operasjonen. 80 000 agenter ble identifisert og 3500 mennesker ble arrestert. Men det betydde ikke slutten for Yabo – Yabo var bare et merkenavn. Én av over 100 masker de ansvarlige tok på for å slippe uønsket oppmerksomhet fra myndigheter.
Yabo var også HTH, AYX, Taxin, KOK Sport og Kaiyun. Men merkevarens eiere, ukjent for alle andre enn dem selv og selvsagt bosatt langt utenfor Kinas grenser, var dette bare en fartshump. Kinesiske myndigheter hadde klippet vekk et ugress, bare for å oppleve at hundre nye vokste opp av jorden.
Yabos samarbeidsklubber visste hva som hadde skjedd. Så hva gjorde de? De signerte avtaler med andre ulovlige spillselskaper. Eller, vent litt, som i tilfellet Bayer Leverkusen, endret de bare navnet på kontrakten. Yabo ble til Kaiyun, som fortsatt er offisiell partner til de regjerende Bundesliga-mesterne.
Du lurer kanskje på hvordan det er mulig at noen – eller svært mange – av verdens største, rikeste og mest suksessrike klubber ser bort fra alle røde flagg når de skriver under på sponsoravtaler med operatører som i beste fall bare driver ulovlig. Hva skjedde med corporate due diligence, og slike fine uttrykk? Hva med etiske vurderinger? Ansvarlighet? Hva med den juridiske risikoen å ta i mot penger der kilden er ukjent?
De hopper like greit bukk over alt slikt.
Skuespiller som adm. dir.
De hevder avtaler med ulovlige spillselskaper er gjennomført av mellomledd som forhandler frem sponsoravtaler som en pakke. Klubber hevder de får garantier fra agentene – noe som er løgn. De påkaller også «kommersiell konfidensialitet» for å feie unna spørsmål fra pressen og, oftere og oftere, fra egne supportere.
Yabo, en beviselig kriminell organisasjon, skrev avtale etter avtale mot slutten av 2010-tallet og begynnelsen av 2020-tallet. Klubbdirektører var helt fornøyd med å delta på filmede signeringsseremonier delt på Yabos plattformer. Eks-stjerner ble til Yabo-ambassadører. Bryan Robson kastet glans over Manchester Uniteds signeringsseremoni, Lothar Matthäus over Bayern Münchens. De delte scene med en elegant engelsk sølvrev ved navn Dean Hawkes (hans ekte navn) som opptrådte som Yabos administrerende direktør i videoene.
Men Dean Hawkes var ikke var direktør i et spillselskap. Han var en mannlig modell som bodde i Shanghai som har vært med i reklamekampanjer for blant annet Huawei, og rett og slett fått et skuespilleroppdrag. Og han poserte foran kameraet som selskapets sjef. Brydde klubbene seg om det? Selvsagt ikke. Det er hundre av dem på YouTube.
En er identifisert som kirgisisk-australsk tannlege, en frisør fra Andalucia, en tsjekkisk jojo-mester og en britisk undertøysmodell som alle har spilt rollen som direktører for ulovlige spillselskaper. Ingen lurte på om det var mulig at noen i tjueårene, helt uten treff på nettet, faktisk satt i toppledelsen i multimilliard-selskaper.
Men mye mer alvorlig er det derimot at kildene til pengene som strømmer inn til klubbene forblir ukjente. Ta ett eksempel: avtalen mellom Caf og 1XBet har en lengde på over ti år og en verdi på mer enn 500 millioner kroner. Den ble underskrevet av et selskap registrert på Seychellene, ikke av 1XBet selv. Men det finnes ikke spor av dette selskapet i Seychellenes firmaregister, eller firmaregistre i andre land for den saks skyld. Selskapet finnes sannsynligvis ikke. Likevel tok Caf i mot pengene.
Historier om klubber som mottar betaling fra bettingpartnere med Asia som marked, som betaler via selskaper uten tilknytning til spillbransjen og gjerne delt opp i mindre summer fra forskjellige bankkontoer hver gang, ville ha betydd et umiddelbart rødt flagg i alle andre bransjen i Europa enn i fotball. Bankene ville ha informert skattemyndigheter og politi som hadde satt i gang et skred av etterforskninger for brudd på anti-hvitvaskingslover. Men ikke fotball.
Klubbene bryr seg ikke om pengene de tar i mot fra ulovlige og uregulerte spilloperatører faktisk er skitne. De vil ikke gi slipp på avhengigheten sin.
Siden 2022 har Philippe Auclair og Josimar problematisert fotballens samrøre med ulovlig gambling i 72 artikler. Du finner dem på HER.
